FOTO: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Reiselivet i koronakrisens kjølvann

Hvordan vil norsk turisme se ut når koronasmitten løsner grepet? Vil vi bare ture videre? Eller vil ingenting bli som før?

I skrivende stund befinner jeg meg i eksil i Frankrike. Verdens mest besøkte turistland. Men kafeer, bistroer, restauranter er stengt. Selv ikke en croissant er å oppdrive, eller åpen vinbar i sikte – hele nasjonens kulinariske kulturarv er nede for telling.

I Norge er situasjonen ikke mindre dramatisk, men med andre fortegn. Nordmenn kommer seg ikke til hytta. Folket som var blant de siste til å forlate snøen da istiden gikk mot slutten, er nå Korona-faste, mange fratatt muligheten til å gå på ski.

Ikke alle har fått panikk, eller blitt brakkesjuke. Forleden traff jeg min venn, Knut Slinning, under reiselivskonferansen «Grønn Fjord» i Geiranger. Knut er ingen hvemsomhelst, mannen som for noen år siden kom på ideen med å plassere noen containerlignende hytter i glass med utsikt til det flotteste norsk natur kan vise frem. «Juvet» – som selger stillhet og uberørt natur, har vært fullbooket siden det åpnet.

«Skal du på utenlandstur snart?» spurte jeg. «Jeg vurderer snarere å brenne passet,» smilte han. Jeg har mer enn nok med å oppdage nye skitur-opplevelser i nærmiljøet.»

 

Ture videre eller nye grep?

Hvordan vil reise-Norge se ut når Korona-smitten til slutt løsner grepet? Vil det meste bli som før? Eller ingenting bli som før? Hurtigruten, nå på utenlandske hender, står allerede overfor voldsomme problemer, som ikke er blitt gjort enklere ved at selskapet for to år siden ble pålagt konkurranse på den unike kystruten som følge av et skjerpet EØS reglementet. Vil ansatte og ledere for norske hjørnesteinsbedrifter samles utpå våren for å drikke kaffe i køen hos Nav? Fredagens pressekonferanse tyder ikke på dette. Et imponerende, oppsiktsvekkende samarbeid, både departementene imellom, og mellom Virke NHO, er løfterikt.

Burde ikke flere av statens million-garantier gått hit først, til disse ikonene på Vestlandet, hvor 2/3 av norsk reiselivs verdiskaping finner sted?

Under konferansen i Geiranger var bekymringen stor hos toppledelsen i det norske hotellandskap.  Vil koronakrisen føre til at noen av våre mest praktfulle historiske hoteller står igjen, tomme og eierløse? Hva skjer med generasjoner av familier som har levd på kanten av lønnsomhet fordi reiselivsbransjen ble tatt alvorlig av myndighetene først når oljeeventyret nærmer seg slutten?

Et tankekors: Burde ikke flere av statens million-garantier gått hit først, til disse ikonene på Vestlandet, hvor 2/3 av norsk reiselivs verdiskaping finner sted, før man overfører milliarder til flyselskap-aksjonærer som gapet over mer enn de kunne fordøye? Tross alt var det myndighetene som satte en stopper for hotellenes inntektssvikt, og ikke manglende etterspørsel.

Det blir spennende å følge med når norsk reiseliv begynner å slikke sine korona-sår. Vil Avinor fortsette å bygge og utvide flyplasser delfinansiert av taxfreeinntekter? Vil havnesjefene juble like høyt når stadig større cruiseskip legger til kai?

 

Kast ikke bort en krise

”Kast aldri bort en krise!” advarte president Obamas stabssjef etter Wall Streets nær-kollaps høsten 2008.  Korona-krisen vil forvandle deler av verdens markeder til en økonomisk slagmark. Hvor lenge den vil varer blir delvis opp til norsk reiseliv og Næringsdepartementet, som må ta veivalg som burde vært tatt for 10-15 år siden. Nye kalkyler må på bordet, der vi må innse at miljøkostnader er like reelle som lønnsutgifter og vedlikehold; at økologi teller like mye som økonomi; at vi må kaste et blikk på Norges sårbare naturkapital vel så ofte som på vårt oljesmurte BNP.

«Vi skal ikke strebe etter masseturisme,» står det klart i Veikartet mot et bærekraftig reiseliv, der også Paris-avtalens  «forurenser skal betale»-prinsipp dikterer kursen som nå må følges. Alternativet er å gjøre oss avhengige av masseturisme, anført av en raskt voksende global cruiseindustri som tilfører vårt land svært lite (bortsett fra et frynset «overturisme»-omdømme).

«Big Cruise» fordriver andre former for reiseliv som er langt mer miljøvennlig, mer kortreist, skaper langt større verdier lokalt, og er langt bedre tilpasset vår distriktspolitikk og kan få arbeidsplasser og innovasjon til å blomstre langs kysten.

Sett utenfra er vår natur og kultur et eneste stort knapphetsgode.

I år skal en ny reiselivsstrategi på plass. La oss ta lærdom av koronakrisen, og samles rundt veikartet for reiselivets samfunnsrettede, tverrfaglige og tverrdepartementale fokus. Samtidig som vi kan utnytte den enorme verdien som ligger i at nordmenn nå sitter bøyd over norgesatlas, DNT-kart og lokale turistkontorers nettsider.

Sett utenfra er vår natur og kultur et eneste stort knapphetsgode. Som bare vil vokse i verdi så lenge det ikke tukles med, eller overbelastes. Vi har, rett utenfor stuedøra, hva som skal til for å levere lav-utslipp, høy-verdi reiseopplevelser.

Men det krever én ting: Mer av det tette samarbeid og gjensidige forståelsen vi nå er vitne til foran åpen mikrofon mellom myndigheter og næring. La koronakrisen bli en vekker.