Retten til å være drept

Den 7. november hadde utenriksminister Espen Barth Eide et innlegg på Al Jazeeras engelske nettside: «One day, the war between Israel and Hamas will be over». Innlegget er forglemmelig, innholdet er utvanna av geopolitiske hensyn: diplomatisk fordeling av skyld, en advarsel om eskalering i den ene enden og anmodning om framtidig fred i den andre. Samt en viss høystemt selvfølelse på Norges vegne.

Innlegget kan derfor være lett å avfeie som ubetydelig. Det fikk heller ikke videre oppmerksomhet, meg bekjent. Tekstens problem er ikke at den unngår å velge side, men at en stillingtaking ligger skjult under overflata. Ved å gå innlegget etter sømmene, fins både farlig retorikk og diskriminering – sjøl om det sannsynligvis ikke var intendert fra skribentens side.

 

Den dehumaniserende humanitære katastrofen

Teksten fordeler tilsynelatende krigens ofre på en balansert måte; israelere er ofre for terror, Gazas befolkning er ofre for bombing og lider under mangel på livsnødvendige ressurser. I en nærlesning blir det likevel tydelig at Israel stort sett benevnes når Israel er den angrepne part, og på motsatt hold: når Eide skriver om «situasjonen» i Gaza, er ordet Israel – med et par unntak – bokstavelig talt fraværende: «For one month, the people of Gaza have faced severe shortages of essential supplies such as food, water, fuel and medicines.» «The situation in Gaza is desperate.” «The international community is expressing its concern about the people in Gaza and their right to life and health.» «The situation for everyone who is in Gaza is becoming increasingly difficult to cope with.»

«Den humanitære katastrofen» fratar palestinerne på Gazastripa gjerningsmennene sine.

Hvorfor mangler de livsviktige forsyninger? Hvem er det som truer folkets rett til liv og helse? Barth Eide gjør som flere statsledere og medier, han hopper bukk over årsakene for lidelsene. Israels massakrering av sivile glir over i (nok) en humanitær katastrofe. Tsunamier og tørke skaper også humanitære katastrofer. Men situasjonen for menneskene i Gaza er skapt av volden fra Israel. Å omtale det som en humanitær katastrofe er ikke bare en språklig snarvei som fristiller Israel for ansvar. I verste fall virker den humanitære katastrofen dehumaniserende: Den rommer palestinernes «ulykkelige skjebne» og nærer vår medfølelse, men ikke en reell medmenneskelighet. Den innebefatter ikke at krisen eller lidelsene er påført menneskene med vilje, at det er noen som står for drapene og fordrivelsen, at det er noen som nekter dem vann. Dette er gjeldende uansett, Israels diskutable rett til sjølforsvar eller ei. «Den humanitære katastrofen» fratar palestinerne på Gazastripa gjerningsmennene sine. Det er det samme som å frata dem rettferdighet og likeverd.

Les også: Ved å betegne situasjonen i Gaza som «en humanitær krise», visker man ut de politiske og historiske årsakene til krigen.

Denne begrepslige tåkelegginga skjer heller ikke uten konsekvenser for oss, tilskuerne. Den reder grunnen for å passivt avfinne seg med tingenes tilstand, heller enn å holde øye med årsaken til tilstanden – og yte den motstand. Ordene vi bruker kan utgjøre forskjellen på midlertidig lindring ved pengedonasjoner og et djupere engasjement for å få slutt på den strukturelle volden mot palestinerne. Dersom vi blir vant til å tenke på det vi ser som en humanitær katastrofe, vil vi også tenke at lidelsene er over når krigen er over, når Gazas befolkning tillates mat, vann, medisiner og drivstoff til å skjøtte sykehusene sine. Men den israelske volden mot palestinerne er altomfattende, den hverken starter eller slutter med Gaza. Det må også reflekteres i språket.

 

Voldens ansikt

Det er ingen tvil om Eides stillingtagen i beskrivelsen av Hamas terrorangrep 7.oktober. Det var ikke en «krevende» eller «desperat situasjon», men en villet handling med en ansvarlig part, ledsaget av et tydelig moralsk standpunkt: (mine uthevinger) «[O]ne month has passed since the barbaric terrorist attack by Hamas on October 7.» «Hamas’s attack on October 7 was a flagrant violation of international law.»  «Israel has the right to self-defence against the horrible attacks committed by Hamas.» Ugjerningen, fordømmelsen og at noen er ansvarlig for den, stilles ut gjennom språket. Uten forbehold. Men når teksten går inn på Israels overtredelser i krigføringa mot Gaza, er tilsnakket uten adresse: «Norway has a duty to speak up about the fact that the military actions against Gaza have gone too far. We do so as a friend to Israel, fully cognisant of the shock imposed on Israeli society by the terror of October 7.» Det som starter som en indirekte henvendt kritikk, glir umiddelbart over i pleiing av vårt israelske vennskapsbånd og en kjapp omplassering fra grenseoverskridende krigfører til rettmessig offer.

Volden er en integrert del av Israels tilblivelse og opprettholdelse som stat.

Kritikken av Israels krigføring er også tilslørt gjennom en generell kritikk (krigens regler gjelder alle parter):

(I)nternational law establishes clear limits for what is permitted in warfare. All parties to conflict must comply with international humanitarian law […] The warfare in Gaza has by far exceeded these limitations. It is explicitly prohibited to carry out attacks on hospitals, healthcare personnel and civilian infrastructure, and to set up blockades preventing access to life-saving humanitarian relief for civilians in need. International humanitarian law applies just as fully to Hamas […] (Mine uthevinger)

Les også: Israel angripes ikke fordi de er jøder. Men fordi de er okkupanter.

Det er uttrykkelig når Eide skriver at krigføringa i Gaza nå er langt forbi grensene som gjelder i krig. Men det er også et ord som mangler her, og det er Israel. Den eksplisitte sammenhengen mellom Israel og vold uteblir. Etter å ha søkt opp Israel/israelsk i innlegget, er det bare i 3, til nød 4, av de totalt 17 tilfellene ordene forekommer, at de står i forbindelse med vold. Det er oppsiktsvekkende, i og med at israelsk vold har drept over 12.000 mennesker på halvannen måned, i og med at israelsk vold har skada og drept palestinere i over 75 år, stjålet land og delt folkegrupper inn i et voldelig og dødelig apartheid-system. Volden er en integrert del av Israels tilblivelse og opprettholdelse som stat. Det ville derfor vært naturlig om de to ordene, «Israel» og «vold», befant seg i en ganske så umiddelbar nærhet til hverandre, også på setningsnivå. I stedet plasserer Barth Eide mest mulig luft og avstand – eller «Hamas» – mellom dem.

 

Menneskelige dyr og skjold

En annen tendens i Barth Eides tekst, handler om gjentakelser av israelske uttalelser det ikke finnes bevis for, og samtidig en voldsom ignoranse av de israelske myndighetenes historie med regelrett jug.

I sin oppramsing av krigens regler, skiver Eide: «International humanitarian law applies just as fully to Hamas: […] Nor is it permitted to fire rockets indiscriminately into Israeli territory, or to use civilians as a human shield.» «[Our message to Hamas is that they] must never use civilians as a human shield.» Hele to ganger gjentar Barth Eide at Hamas ikke har lov til å bruke menneskelige skjold. Det er en repetisjon av offentlige påstander fra Israel som er uverifiserte, og som en regjeringsminister derfor burde holde seg unna. Og om det først skal reises en anklage, burde Israel inkluderes i den: statsapparatet har en lang og stabil historikk med å beskylde motstanderne sine for bruk av menneskelige skjold. Internasjonale granskninger har gang på gang tilbakevist dem, i noen tilfeller har de sågar vist at tilfellet er motsatt.

Israel blir litt mindre ansvarlig for sine drap; det palestinske livstapet litt mer sjølforskyldt.

Menneskerettighetsorganisasjonen Defense for Children International – Palestine (DCIP) rapporterte i mai 2023 at minst fem barn var brukt som menneskelige skjold av israelske okkupasjonsstyrker hittil i år. Barna var ned til to år gamle. Tre dager etter Eides publisering, la dagbladet.no ut en video som viser israelske okkupasjonsstyrker bruke en palestinsk mann som menneskelig skjold i et raid på Vestbredden (et område som ikke en gang styres av Hamas, som jo dette sjølforsvaret hevdes å være retta mot. Likevel er minst 165 palestinere drept på Vestbredden siden 7. oktober). At ikke verden krever bevis, at ikke verden en gang krever å få se bevisene Israel hevder rettferdiggjør bombinga av pasienter i sykehussenger, skoler, ambulanser, bakerier og vanntanker, er én ting. Å gjenta ubekrefta påstander og dermed forsterke dem, er farlig.

Det sås stadig vekk tvil om palestinernes egentlige moralske natur, og Barth Eide er med på å underbygge den. Tvilen forringer ansvaret for hvert drepte liv: Israel blir litt mindre ansvarlig for sine drap; det palestinske livstapet litt mer sjølforskyldt. Alt sammen litt enklere å leve med, for oss som ser på.

Det er en vesensforskjell på 12.000 døde mennesker og 12.000 drepte mennesker

Påstanden støter også mot en annen størrelse: For hva skal man kalle konsekvensen av Israels brutale blokade av Gaza, bruker ikke Israel de facto 2,3 millioner sivile som menneskelige skjold, all den tid de ikke åpner slusene og gir dem muligheten til å berge livene sine fra krig?

 

Retten til å være drept

Helt til slutt: Øvelsen «sett-komma-på-‘drep ham ikke vent til jeg kommer’», har fått en like skjebnesvanger slektning i «israelere blir drept, palestinere dør». Heller ikke Barth Eide styrer unna kardinalsynden: «A child is dying every 15 minutes» (min utheving). Dette har vært gjennomgående, spesielt hos de store vestlige mediehusene, og særlig i de første ukene etter 7. oktober.

Det er en vesensforskjell på 12.000 døde mennesker og 12.000 drepte mennesker. Det er en vesensforskjell på en humanitær katastrofe og et fryktelig terrorangrep. Det er sannsynligvis ikke avveide ordvalg. Men nettopp den sterke antakelsen om at det ikke er det, blottstiller nok en gang at noen liv er mindre verdt enn andre, og at disse menneskene sjelden likner på oss sjøl. Plasser dem i tillegg i en humanitær katastrofe, i en fremmed kultur med tilbøyeligheter for å bruke sine egne som menneskelige skjold, i nærheten av vår hovedsakelig utsatte venn Israel, og det er lettere for oss å ignorere den gjennomgripende statlige volden som uhindret fortsetter å utrense palestinere.