Rike må få beholde mer av sin inntekt

I Norge snakker vi gjerne om fellesskap, men vi snakker sjeldent om de som bærer fellesskapet på sine skuldre. For oss i Fremskrittspartiets Ungdom er vi lei av at vi må unnskylde oss hver gang vi tar til orde for å la hardtarbeidende mennesker beholde mer av sin egen inntekt. De som bærer fellesskapet er også dem som burde få mest igjen når det skal gis skatteletter.

Fremskrittspartiet har alt for lenge vært avvikende og kommet med unnskyldninger i skattedebatten. Frp har til dels godtatt et premiss om at skattelettelser er galt og at mer skatt gir mer velferd. Det betyr ikke at vi ikke er glade for at de nesten 40 milliardene Finansministeren har kuttet de siste fire årene, men vi skulle ønske folk fikk forvalte mer av sine egne penger.

Det er tross alt ingen som sympatiserer med de rike.

At folk får beholde mer av de pengene de selv tjener, burde være en selvfølge. Som kjent vokser ikke penger på trær, men er et resultat av hardt arbeid. Sosialistene er selvsagt uenige, og det på bakgrunn av en klokketro på at staten klarer å forvalte ressursene i et samfunn bedre enn private. Vi ønsker at flere velferdsoppgaver skal gis tilbake til markedet. I forlengelsen av det, vil vi påpeke at det overhodet ikke noe galt med velferd, men grensen for hva staten bør tilby av tjenester, er for lengst passert.

Enhver budsjettforhandling trenger ikke være en kamp mellom politikerne om å dele ut mest mulig penger til interesseorganisasjoner og sære formål. En politikers verdi burde bli satt av det hun klarer å spare, ikke det hun klarer å bruke. For oss liberalister anser vi skattelettelser i seg selv som en gode, som burde verdsettes høyere og etterstrebes mer på begge sider av den politiske aksen. En naturlig følge av en slik politikk er at de rike får beholde mer enn de andre.

Hvis alle ønsker å bli rike, hvorfor er det da så fryktelig galt når noen først blir det? Vi unner idrettsstjerner og lottomillionærer all den ære og rikdom de får, men vi blir fort kritiske om noen mot formodning har skapt sitt eget forretningsimperium og tjener penger på det. Rike mennesker er til syvende og sist helt vanlige folk som har tjent penger på at de er flinke, har en god idé, eller har vært villige til å risikere sine egne penger for å skape kundeverdier og arbeidsplasser vi alle nyter godt av.

For oss er det en selvfølge at de rike ha skattelette; det er tross alt de som betaler skatt.

Man må betale skatt for å få skattelette. Det betyr også at de som betaler mye skatt, får større lettelser i kroner og øre. Når de 10 prosent rikeste som personlige skatteytere betaler 4 av 10 kroner, er det heller ikke rart de samme menneskene sitter igjen med mer når det gis skattelettelser. Samtidig vil disse menneskene fremdeles være dem som bidrar mest til fellesskapet, også etter eventuelle lettelser. Det er ikke bare et faktum, det er rettferdig.

Mantraet i Norge er at vi skal skatte etter evne og få etter behov. Tanken bak er på mange måter beundringsverdig idealistisk, men er det av den grunn rettferdig? Et skattesystem som legger større vekt på skatteevne enn eiendomsrett er med på å legitimere ekstreme skattenivå for de som tjener mest. Det er tross alt ingen som sympatiserer med de rike.

For oss er det en selvfølge at de rike skal ha skattelette; det er tross alt de som betaler skatt. Når skattene blir så høye at motivasjonen for å tjene penger forsvinner, da har vi et problem. Det er kanskje ikke et problem vi alle føler på kroppen selv, men kan lide konsekvensen av om nye arbeidsplasser ikke skapes. Høye skatter hemmer rike mennesker i å ta risiko. Skatteletter gjør nettopp det motsatte.