Sannheten om Tyrkia skjules i streben etter NATO-medlemskap

Selv de som har ønsket at Sverige raskt ble medlem av NATO, burde nå kjenne på et ubehag knyttet til den prosessen våre representanter er blitt stilt overfor – og har akseptert. Det rimelige hadde selvfølgelig vært at Sveriges og Finlands søknad ble behandlet av NATOs sentrale ledelse. Om noen av medlemslandene signaliserte at de hadde problemer med de nordiske søknadene, burde NATOs ledelse håndtert situasjonen – ikke overlatt det til de to aspirantene.

Det er åpenbart at de vil få en streng straff om de skulle bli utlevert til den tyrkiske sikkerhetstjenesten.

Men de svenske og finske representantene var altså villig til selv gjennomføre forhandlingene med Tyrkias president Erdogan. Ikke helt uventet har han brukt denne prosessen til å stille en rekke egne krav mot Sverige og i en viss grad overfor Finland. Hoveddelen av kravene ligger helt utenfor det som berører Natos virksomhet.

Det var tydelig at Erdogans mål var å utnytte situasjonen for å styrke sin egen stilling foran det kommende valget i Tyrkia. Han krevde at Sverige skulle avbryte kontakten med kurdiske grupper i Nord-Syria og dessuten åpne opp for våpenleveranser som kunne brukes til nye tyrkiske angrep mot disse kurdiske organisasjonene.

Erdogan la fram en lang liste med personer som han krevde å få utlevert fra Sverige til Tyrkia. Flere av disse var kurdiske flyktninger som har søkt frihavn i Sverige. Det er åpenbart at de vil få en streng straff om de skulle bli utlevert til den tyrkiske sikkerhetstjenesten.

På hjemmebane har Erdogan utvidet begrepet “terrorisme” til også å inkludere vanlig opposisjon, spesielt kritikk av ham selv.

Det finnes ingen rimelig grunn til at de svenske forhandlerne i denne konteksten skulle begynne å diskutere svensk flyktningpolitikk med Erdogan. Men våre representanter godtok likevel Erdogans agenda. De svelget til og med at han etter møtene presenterte uhildede versjoner av hva som faktisk ble sagt under møtene.

Det er pinlig at både Ulf Kristersson og Tobias Billström, men også Magdalena Andersson tidligere, har sagt at Tyrkia er et demokrati. Når de er blitt presset på dette i intervjuer, har de henvist til at det blir holdt frie valg i landet. Det holder faktisk ikke som en oppklaring.

Riktig nok har det vært perioder i Tyrkia med noenlunde frie valg, men den ambisjonen er blitt undergravd av Erdogan. Den forrige borgermesteren i Istanbul er blitt fengslet. Han ble betraktet som den største utfordreren til Erdogan i det forestående valget. Nå trues også det nest største opposisjonspartiet i parlamentet med en etterforskning som kan ende med at det får forbud mot å drive med politisk virksomhet. Allerede er medlemmer av partiet blitt satt i fengsel. Mange av dem er kurdere.

At ledende politikere i Sverige beskriver dagens Tyrkia som et demokrati, gjør at det er behov for å stille kritiske spørsmål.

Et annet aspekt som våre forhandlere ikke har forstått, eller bevisst fortrengt, er de dramatiske forandringene i rettsvesenet de siste årene. Flere av domstolene er styrt av Erdogans regime. De få som forsøker å beskytte rettssystemets integritet, arbeider i sterk motvind. Noen saker er blitt tatt opp av EU-domstolen for menneskerettigheter i Strasbourg. Det er blitt felt sterk kritiske dommer, men det tyrkiske regimer har ikke respekt for disse. På hjemmebane har Erdogan utvidet begrepet “terrorisme” til også å inkludere vanlig opposisjon, spesielt kritikk av ham selv.

Man får inntrykk av at de svenske forhandlerne som møtte Erdogan ikke var klar over denne virkeligheten. Det gjenspeiler i så fall en oppsiktsvekkende likegyldighet og manglende forberedelser foran viktige forhandlinger. Eller kanskje var forhandlerne klar over virkeligheten bak “demokratiet”. Og i så fall vurderte de det dithen at dette ikke var så viktig og dermed kunne forties – eller til og med fornektes – i streben etter NATO-medlemskap.

Den pinlige oppførselen bør diskuteres på alvor.

Selv om regjeringen nå skulle forstå at forhandlingene med Erdogan har kommet til veis ende og begynner å handle deretter, så er det behov for en nærmere granskning av de svenske representantenes opptreden i denne viktige saken. Kurdere i Sverige, Tyrkia og Syria er allerede skadet av den svenske oppførselen. Mange av dem er oppriktig bekymret for at de blir sendt i tyrkisk fengsel.

Institusjoner og organisasjoner som arbeider for menneskerettigheter, deriblant Europarådet og Amnesty International, er veldig overrasket over svenskenes posisjon. At ledende politikere i Sverige beskriver dagens Tyrkia som et demokrati, gjør at det er behov for å stille kritiske spørsmål.

Den pinlige oppførselen bør diskuteres på alvor. Også i Sverige finnes det et eget institutt for menneskerettigheter. Dere arbeid vil være upartisk og deres granskning vil være av stor interesse. Men det finnes andre muligheter for å analysere hva som gikk galt og hvilke lærdommer vi kan trekke. Innenfor de frivilige organisasjonene finnes det kompetanse til å lage en saklig og meningsfull analyse.

Oversatt fra svensk.  

(Teksten ble først publisert hos dagensarena.se.)