For å bekjempe seksuell trakassering og overgrep i idretten, må vi bryte stillheten, øke kunnskapen, tilrettelegge for varsling, håndtering og trygge hjelpetilbud.
Oppmerksomheten rundt seksuell trakassering og overgrep har vært stigende de siste årene, spesielt etter #Metoo-kampanjen i 2017 der ofre sto frem i ulike medier og delte sine historier. Nå presenteres stadig nye eksempler på at dette er et alvorlig problem som berører alle samfunnarenaer; på arbeidsplassen, i akademia, på skolen, på fritidsarenaer, i familien, i vennekretsen og i idretten.
Toppen av isfjellet
VG gjorde høsten 2020 en særdeles viktig jobb der de kartla seksuelle overgrepssaker som hadde skjedd i norsk idrett i perioden 2005-2020 og var behandlet i norsk domstol. De fant at 211 barn og unge var blitt utsatt for seksuelle overgrep i denne perioden. Over en tredel av disse var under 14 år. Merk deg at disse tallene gjenspeiler saker der det er felt dom. Merk deg også at kun 5-10 prosent av saker om seksuell trakassering og overgrep blir rapportert. Enda færre når frem til domstolen (Vertommen et al., 2017; Hill & Silva, 2005).
Vi må ha trygge hjelpetilbud uten frykt for avvisning og skam.
I tillegg viser norsk forskning at det tar gjennomsnittlig 17 år fra et overgrep skjer til man eventuelt bryter stillheten (Steine et al., 2016). 17 vanskelige år som for de fleste preges av mye skyld, skamfølelse, frykt, usikkerhet, og for mange også alvorlige fysiske og psykiske helseplager. Dette er altså bare toppen av isfjellet.
Seksuell trakassering er ikke utelukkende seksuelle overgrep. Det kan også være det mange vil kalle for fleipete kommentarer, ekle blikk, en ubehagelige og litt for lang klem, seksualiserte meldinger og private bilder som spres på sosiale medier uten at du vil det. For mange unge har dette blitt «en del av hverdagen» og «noe man bare må tåle». For mange er dette både ubehagelig og vanskelig, men de føler likevel at det «ikke er alvorlig nok til å si ifra om». Det er her kunnskapsformidling må komme inn; alle skal vite at så lenge DIN opplevelse av situasjonen var uønsket og ubehagelig så er det alvorlig nok og viktig å si ifra om. Og alle skal være trygge på at varslingen blir tatt på alvor.
Så hvorfor sier man ikke ifra?
Hvordan skal man snakke om et tema som fortsatt i 2021 er sensitivt, tabubelagt, flaut og vanskelig? Der ofre føler skam, selv om det ikke var deres skyld. Mange er redde for å si i fra i frykt for å ikke bli trodd, i frykt for å få kjeft eller i frykt for å miste sin plass i vennegjengen, på jobben eller på laget for en idrettsutøver. I overgrepssaker er det heller ikke uvanlig at ofrene blir bedt om å «ikke si det til noen», «ikke fortelle hva som har skjedd» og at dette skal forbli deres lille hemmelighet.
Det skal ikke ta 40 år før man tar tilbake kontrollen over livene sine.
I tillegg til slike psykiske- og følelsesmessige barrierer har ofre for seksuelle overgrep i noen deler av verden vært hindret av loven for å snakke offentlig om sine opplevelser i sitt eget navn. Altså, loven oppfordret til stillhet. Etter å ha kjempet i flere år, blant annet med kampanjen #LetHerSpeak, vant australske Grace Tame frem en lovendring i delstaten Tasmania. I dag kan hun i egen person – lovlig og offentlig – fortelle om sine opplevelser.
Stillheten må brytes
Grace Tame er ett av mange eksempler på mennesker som vil bruke sine erfaringer til å hjelpe andre og vise at man ikke er alene. En kameratgjeng fra den norske friidrettsklubben Ren-Eng var i mange år ubevisst hverandres opplevelser med seksuelle overgrep fra den samme treneren. Når saken så dagens lys, over 40 år etter første hendelse, forstod de at de ikke var alene. I etterkant beskriver de at «sammen fikk de mot til å vitne mot treneren i rettssaken» og «gjennom å fortelle, fikk de tilbake kontrollen over livene sine» (NRK, 2020).
Det skal ikke ta 40 år før man tar tilbake kontrollen over livene sine. Heller ikke 17 år som tidligere nevnte gjennomsnittstid for å rapportere. Det må legges til rette for at de som opplever å bli trakassert eller misbrukt kan bryte stillheten og varsle. Barn, unge og voksne må få kunnskap om hva seksuell trakassering og overgrep er. Om hva som ikke er akseptabelt, og hva som ikke er lov. Vi må tilrettelegge for å si ifra. Tilpasse varslingsrutiner til kanaler og arenaer som brukes av ulike aldersgrupper i dag. Forstå reaksjonsmønstre og plukke opp et rop om hjelp.
Vi må ha lavterskeltilbud der det første steget kan tas. Der den utsatte møter noen som har tid til å lytte, som stiller de rette spørsmålene og handler i tråd med det nedfelte retningslinjer tilsier. Vi må ha trygge hjelpetilbud uten frykt for avvisning og skam. Målet er selvfølgelig å forebygge at barn, unge og voksne opplever seksuell trakassering og overgrep, og samtidig tilrettelegge for at de som likevel blir utsatt skal ha trygge arenaer for å bryte stillheten og ta tilbake kontrollen over eget liv.
Referanser:
Vertommen, T., Kampen, J., Schipper-van Veldhoven, N., Wouters, K., Uzieblo, K. & Van Den Eede, F. (2017). Profiling perpetrators of interpersonal violence against children in sport based on a victim survey. Child Abuse Negl, 63, 172-182.
Hill, C. & Silva, E. (2005). Drawing the Line: Sexual Harassment on Campus (S. K. Dyer, Red.). AAUW Educational Foundation.
Kommentarer