Servitører og sivilingeniører, foren dere

I etterkant av et sørgelig valgresultat er det alltid et sug etter svar på hvordan det kunne gå som det gikk. Ansvar og skyld skal plasseres. Og hvordan i heiteste skal man gjøre det bedre neste gang.

Dette er en slik tid for Arbeiderpartiet.

I Agenda Magasin 12. september skriver forskerne Tarik Abou-Chadi og Markus Wagner det som må være en forlokkende tekst for alle som ser etter ny vekst for Arbeiderpartiet. De har nemlig gjort analyse av sosialdemokratiske velgere i hele 22 land som ligner ganske mye på Norge, og sett på årene helt fra 1975 fram til i dag. Konklusjonen deres er enkel: sosialdemokratene får flere stemmer når de ser til middelklassen.

Men det er svært gode grunner til å være varsom med å spise denne konklusjonen med hud og hår som en oppskrift for sosialdemokratisk suksess i Norge. La meg forsøke å argumentere for hvorfor.

Et gammelt sosialdemokratisk dilemma

Abou-Chadi og Wagner går inn i det som har vært et grunnleggende dilemma for sosialdemokratiet, nemlig å balansere hensynene til arbeidervelgere og middelklassevelgere. Det er helt nødvendig å få oppslutning i begge disse gruppene for å få til et flertall for sosialdemokratisk politikk. I de klassiske fagbøkene om sosialdemokratiske velgere har dette dilemmaet fått en sentral plass. Også i den franske stjerneøkonomen Thomas Pikettys kommende bok er dette dilemmaet sentralt. For Arbeiderpartiet har dette – siden man forlot den revolusjonære marxismen og inngikk kriseforlik med Bondepartiet på 30-tallet – vært rasjonalet: Ulike slags velgere må gå hand i hand for at det skal bli parlamentarisk flertall for et friere, likere og mer solidarisk samfunn – for alle.

Annonse

Dilemmaet oppstår fordi arbeidere (som i dag for eksempel jobber i service-yrker, tunge yrker i pleie og omsorg eller i manuelle yrker) og personer i middelklassen (som for eksempel har jobber med krav om akademisk utdannelse innen offentlig og privat sektor), til tross for å ha det til felles at de er arbeidstakere, i snitt har litt ulike meninger om viktige politikkområder.

Noe av det som er aller mest forlokkende med Abou-Chadi og Wagners artikkel, er at de tar for seg to av de sentrale områdene hvor arbeidere og personer fra middelklassen har litt ulike meninger. Så undersøker de hvordan ulike måter å manøvrere i disse sakene har effekt på stemmetall.

Det første området er velferdspolitikken, hvor personer fra middelklassen er mer opptatt av at offentlig pengebruk skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt, som det heter. Det betyr for eksempel at investering i barn og utdanning er særlig populært. Blant arbeidere er økonomisk utjevning i snitt mer populært, også hvis det ikke gir en åpenbar samfunnsøkonomisk avkastning senere. Her er rause pensjonsvilkår et godt eksempel på politikk som i snitt vil være mer populært blant arbeidere.

Det andre området er det vi kanskje kan kalle verdi- og kulturspørsmål (selv om det selvfølgelig også er viklet sammen med økonomi og materielle interesser). Her har arbeidere i snitt en litt mer «lukket» tilnærming – det vil si en stram innvandringspolitikk, mer skepsis til EU-prosjektet og en mer tradisjonell tilnærming til spørsmål om kjønn. For personer fra middelklassen er det motsatt.

Det Abou-Chadi og Wagner finner, er at sosialdemokratiske partier i valgene siden 1975 har fått flest stemmer når de har kombinert et middelklasseperspektiv på velferdsområdet, med et middelklasseperspektiv på kultur/verdi-området.

Det er imidlertid altså grunn til å være varsom med hvordan dette tolkes inn i en norsk kontekst. Årsaken er nemlig denne: Et premiss for at disse ingrediensene skal bidra til gode valg, er at de kombineres med en svak fagbevegelse.

Sosialdemokratiet er fagbevegelsen er sosialdemokratiet

I mange europeiske land er fagbevegelsen nemlig i nær utradert. Da gjør fagbevegelsen ikke motstand når arbeiderperspektivet prioriteres ned til fordel for mer middelklasseorientert politikk. Premisset for Abou-Chadi og Wagners oppskrift skal bli suksess, er nemlig at fagbevegelsen ikke lager bråk. Og slik er ikke sosialdemokratiet i Norden, og ikke i Norge. Halvparten av alle i Norge som er i jobb, er også medlem i en fagforening. Trepartssamarbeidet står utrolig sterkt. Partene i arbeidslivet er avgjørende premissleverandører, både i politikkutforming og i den politiske debatten. Heldigvis.

I land som USA eller Storbritannia tråkkes store, store grupper ned i gjørma.

Arbeiderpartiet springer ut av fagbevegelsen, og verdiene venstresiden står for – frihet, likhet og solidaritet – har oppstått som et resultat av at kollektiv organisering rundt felles materielle interesser. Bruk av hard organisatorisk makt for å få gjennomslag for interessene og verdiene har gitt resultater. Og når arbeidsgivere og arbeidstakere er likeverdige parter, opprettholdes verdiene. De fleste arbeidere kan stå med rak rygg i Norge. I land som USA eller Storbritannia tråkkes store, store grupper ned i gjørma.

Den tydelige koblingen til fagbevegelsen er nok også en viktig årsak til at Arbeiderpartiet er det eneste av de røde partiene i Norge hvor arbeidervelgere er overrepresentert, ikke underrepresentert.

Premisset om en svak fagbevegelse ville vært en regelrett katastrofe for de verdiene Arbeiderpartiet står for. Vi hadde ikke vært et samfunn med så høy grad av likeverdighet og tillit uten den sterke fagbevegelsen. Slik sett blir Abou-Chadi og Wagners oppskrift mest relevant i en kontekst hvor sosialdemokratiet langt på vei allerede har tapt – fordi arbeidslivet ikke lenger er godt organisert.

Middelklassen er likevel avgjørende

Men de klassiske arbeiderne er altså ikke tilstrekkelig mange til å gi et venstresideflertall. Det er jo nettopp dilemmaet. Derfor er det avgjørende for venstresiden og Arbeiderpartiet også å favne de middelklassevelgere. Arbeiderpartiet må tenke på både hvordan arbeidere og middelklassen kan slutte opp om et felles prosjekt. Et prosjekt for det store arbeidende folk, som Gerhardsen kalte det.

Fortsatt hand i hand må være svaret, ulike meninger til tross – og alltid på lag med fagbevegelsen, selv om det selvsagt ikke betyr å være enig i alt. Hvis Arbeiderpartiet skal være et bredt folkeparti, slik partiets sjel tilsier, må dette være svaret: Partiet må plassere seg stødig midt i dilemmaet.

Det Abou-Chadi og Wagner har helt rett i, er at det er ulike meninger internt i den sosialdemokratiske koalisjonen.

Det Abou-Chadi og Wagner har helt rett i, er at det er ulike meninger internt i den sosialdemokratiske koalisjonen. De ulike meningene henger blant annet sammen med hvilken jobb man har, hvilken utdanning man har og hvor man bor. Når Arbeiderpartiet skal vokse må de, som Halvor Finess Tretvoll formulerer det, bre vingene sine utover for å favne bredden i velgerkoalisjonen.

Slik jeg ser det, vil to tilnærminger da alltid måtte være del av en sosialdemokratisk løsning. Den ene er å løfte fram de sakene hvor velgerne har felles interesser. Her har velferdspolitikken på mange områder vært en paradegren, fordi sosialdemokratiet alltid har ment at allmenne velferdsgoder fungerer bedre enn høyresidens løsning; målrettede goder for de fattige. Den andre er å bygge bro over motsetninger gjennom å finne nye svar. Her kan måten migrasjonspolitikken ble behandlet på denne vårens Ap-landsmøte være et eksempel til etterfølgelse – et eksempel på hvor man bygger bro mellom de ulike meningene i partiet: Streng og rettferdig.

Hva de interne evalueringene til partiet vil konkludere med får tiden vise, men det er uansett sikkert at ingen forlokkende oppskrift på sosialdemokratisk suksess fra utlandet kan gi hele svaret for Arbeiderpartiet.