Stans barnehageprofitørene

Den siste ukas oppslag i Fagbladet om Læringsverkstedet har skapt sterke reaksjoner. Her fortelles det hvordan eierne av landets største kommersielle barnehagekjede har tjent over 2 milliarder på våre skattefinansierte kroner, og som nå har tatt med seg overskuddet til Sveits. Ganske forståelig reagerer folk med sinne over avsløringene, og kunnskapsminister Tonje Brenna varsler nå innstramminger i regelverket.

Fra de kommersielles barnehagenes fremste talspersoner i Høyre, har det derimot vært påfallende stille. Dette står i kontrast til deres offensive kampanjer i medier og sosiale medier ukene i forveien, der Høyres fylkeslag i Oslo har brukt tabloide overskrifter til å rase over kommunens oppkjøp av kommersielle barnehager.

Problemet er imidlertid at det hele er en bløff, og at de bevisst trikser med tall.

Bakgrunnen er at de rødgrønnes valgseier i 2015 førte til kursendring, slik at alle nye barnehager nå enten skulle være drevet av kommunen eller ideelle. Dette kom i kjølvannet av at Høyre på sin vakt hadde opparbeida landets lengste barnehagekø, og samtidig lagt ned forbud mot å bygge nye kommunale barnehager. Byrådet har derfor valgt å kjøpe opp nye barnehagebygg for å drifte selv.

Dette har fått Høyre til å steile i media, der de prøver å fremstille det som sløsing med penger. For eksempel sier Høyres nestleder Tina Bru at pengene man bruker på oppkjøp av barnehager istedenfor kunne vært brukt på å bedre innholdet i barnehagen, og at man fortsatt ville hatt samme tilbud av barnehageplasser. Budskapet er at kjøp av barnehager går på bekostning av andre satsinger.

Problemet er imidlertid at det hele er en bløff, og at de bevisst trikser med tall. For å forstå hvorfor, kreves en grunnleggende introduksjon til hvordan barnehager finansieres:

I hovedtrekk finansieres barnehager gjennom foreldrebetaling og driftstilskudd fra det offentlige. Disse driftstilskuddene bygger på kostnadene i de kommunale barnehagene, og skal dekke de løpende utgiftene. I tillegg får de private barnehagene et såkalt kapitaltilskudd. Dette skal dekke kostnadene for lån som er tatt for å bygge og vedlikeholde selve barnehagebygget. Alternativet til å kjøpe bygget selv er altså å betale et lovfesta kapitaltilskudd i årevis fremover.

For de små ideelle, er det omtrent umulig å komme seg inn på markedet, siden de store kommersielle utkonkurrerer dem.

Forskjellen er at ved å kjøpe opp bygget, nedbetaler kommunen husleia til seg selv. I privatøkonomien vil nok også Høyre-folk være enig i at det er mer lønnsomt å betale ned lånet på sitt eget fremfor andres. Derimot snur de logikken på hodet når de forvalter skattebetalernes penger.

I debatten om barnehager prøver Høyre å sette skillet mellom de kommunale og private barnehagene. Dette er derimot en bevisst tåkelegging av debatten, fordi det kamuflerer forskjeller mellom de private barnehagenes hensikt med drift. En mer presis tilnærming er å skille mellom kommunale, ideelle og kommersielle barnehager. Forskjellen er at de kommersielle har mål om profitt ved driften.

Da Oslo kommune kjøpte opp Espiras barnehageseksjon på Økern, ble de først tilbudt å drive barnehagen ideell. Det var de derimot ikke interessert i, og de beholdt tomta mens de spekulerte i en mulig borgerlig valgseier i 2019. Da de rødgrønne likevel beholdt flertallet i Oslo, kasta de kortene og solgte barnehagen. For dem var det var det uaktuelt å drive barnehagen dersom de ikke kunne ta ut utbytte.

I barnehagesektoren har det over tid skjedd en monopolisering av markedet. I en analyse utført av revisjonsselskapet BDO, kom det frem at hver 3. barnehage drives av de 6 største markedsaktørene. For de små ideelle, er det omtrent umulig å komme seg inn på markedet, siden de store kommersielle utkonkurrerer dem.

Derimot er risikoen ved å drive en barnehage svært lav.

På bakgrunn av dette fikk også PBL (Private Barnehagers Landsforbund) et opprør i egne rekker, der de ideelle sa at PBL ikke klarte å ivareta deres interesser. Når det rødgrønne flertallet i Oslo sa at alle nye barnehager enten skulle være drevet av kommunen eller ideelle, var det også for å gi de ideelle en reell mulighet for å etablere seg. Likevel steila Høyre og hevda venstresiden var mot mangfold i sektoren, selv om konsekvensen av deres politikk var en kommersiell ensretting av markedet.

Å drive barnehager er nemlig svært lønnsomt. I den samme BDO-rapporten kommer det frem at den årlige avkastningen på barnehager fra perioden 2007-2016 i gjennomsnitt var 28,3 prosent. I samme periode var den gjennomsnittlige avkastingen på Oslo børs kun 8,4 prosent i året. Det viser at barnehager har vært 3 ganger så lønnsomt som andre sektorer. Videre viser rapporten at opptjent egenkapital i barnehagene har økt fra 250 millioner i 2007 til 4 milliarder i 2016, som er overskudd eierne har liggende i selskapene.

I økonomifaget pleier man vanligvis å betrakte profitt som økende med risikoen for en investering. For eksempel er risikoen ved å plassere pengene sine i aksjer større enn å ha de stående i banken, der man potensielt kan tape og vinne store summer. Derimot er risikoen ved å drive en barnehage svært lav. Som barnehageeier møter man en stabil etterspørsel, og man er sikret stabile offentlige utbetalinger over lang tid.

For å tjene penger er det derfor på de ansatte kuttene må gjøres.

I tillegg er konkurransevilkårene til fordel for kommersielle. Har en privat barnehage først fått offentlig godkjenning, kan ikke kommunen legge ned barnehagen, og derfor har de i praksis evigvarende kontrakter. I andre tjenester, som barnevern og sykehjem, har de inngått tidfesta kontrakter, og når de utløper er det opp til det politiske flertallet i kommunen å fornye/si opp kontraktene.

I Stjørdal ønsket et enstemmig kommunestyre å redusere antall barnehageplasser grunnet mindre behov. Da truet PBL med søksmål hvis de rørte Espiras plasser, noe som gjorde at kommunen måtte ta all reduksjon selv. Fremst i denne treneringen av de folkevalgtes vedtak sto daværende leder av PBL, og Oslo Høyres nåværende ordførerkandidat Anne Lindbo.

Problemet med kommersielle barnehager er at motivet om profitt truer ønsket om mest mulig kvalitet. For å tjene penger på barnehager må eierne sette til side en viss andel av pengene som er tiltenkt drift. Barnehage er gjerne det man kaller tjenesteintensiv, som vil si at mesteparten av kostnadene er knyttet opp til ansatte. For å tjene penger er det derfor på de ansatte kuttene må gjøres.

Dette er også bekreftet av Telemarksforskning, som viste at de store kommersielle tilbyderne også har lavest bemanning. Likevel er det bemanning som i stor grad avgjør kvaliteten på slike tjenester. Når vi betaler en høy skatt, er det for å sikre at barna får best mulig kvalitet i hverdagen. Hvis store summer heller havner som utbytte i skatteparadiser, utfordrer det hele samfunnskontrakten og på sikt skatteviljen. Dette kan over tid gi dårligere tjenester.

Neste år er det lokalvalg, og et Høyre-flertall vil gi økt press for kommersielt frislipp.

En annen måte å spare penger på er å kutte i pensjonskostnadene. Frem til i år fikk de private barnehagene et pensjonstilskudd tilsvarende 13% av kostnadene for lønn i de kommunale barnehagene. Problemet er imidlertid at ikke alle disse pengene har gått til pensjon, og fra 2016 har differansen mellom tiltenkt og faktisk pensjonssparing utgjort 1 milliard i året [1].

Barnehager har over tid utviklet seg til et lukrativt marked der oppkjøpsfond etablererer seg, og tjent seg søkkrike på våre skattepenger. På grunn av rødgrønne flertall i landets kommuner har man de siste årene gjort et stort stykke arbeid for å begrense kommersielle barnehager. På den måten har man sikret at pengene vi gir til barnehager, også kommer barna til gode.

Neste år er det lokalvalg, og et Høyre-flertall vil gi økt press for kommersielt frislipp. Det er særlig alvorlig i barnehagene, der kommersielle barnehager er omtrent umulig å avvikle i etterkant. Konsekvensene vil være Høyre-politikk langt over valgperioden.

[1] Velferd uten profitt. Ida Wangberg, Linn Herning og Annika Sander – side 11-43.