Storbritannia som Europas Qatar

Storbritannia mangler hundre tusen trailersjåfører. Boris Johnson har latt seg presse til å utstede fem tusen midlertidige visum og arbeidstillatelser. De skal få lov til å jobbe i Storbritannia frem til julaften. Da må de reise igjen, med mindre regjeringen finner på å forlenge tillatelsene.

Det vet vi ikke noe om nå. Det er tydelig at Boris Johnson vil være den som «redder jula.» Om han utsteder fire, fem, eller tolv tusen slike tillatelser, spiller neppe noen rolle. Fremmedarbeiderne kommer ikke tilbake. I alle fall ikke fra EU/EØS-området. Akkurat det virker det som om den britiske regjeringen har forstått.

Storbritannia flytter nå problemene rundt i logistikk-kjeden.

Derfor er det nå også satt opp et rekrutteringskontor i Egypt. Den britiske regjeringen ønsker fremmedarbeidere «on demand». Folk som kan tas inn i landet for å arbeide i de sektorene og til den tid myndighetene ser seg tjent med, for deretter å sendes ut igjen. Dette er jo ikke helt ulikt måten myndighetene i Qatar forholder seg til utlendinger på arbeidsmarkedet.

Vi som er EU/EØS-borgere har nå status som fremmedarbeidere i Storbritannia, mens i de 30 landene som utgjør EU/EØS, opererer vi på et felles hjemmemarked og her har vi rettigheter som vi nå har mistet i Storbritannia. Dessuten er det mer enn nok jobb i EU/EØS for alle som ønsker å jobbe som trailersjåfør.

Hvor mange tror du det er som kommer til å slippe det de har i hendene for å jobbe snaut tre måneder i Storbritannia – bare for å hjelpe Boris Johnson med å redde jula?

Det er visstnok tre hundre som har søkt. Det er jo noen som har andre årsaker til å ville være i Storbritannia. Familie, kjæreste eller kanskje gjenglemte eiendeler. Men det kommer ikke fem tusen. Det er ganske enkelt ikke så mange trailersjåfører i Europa som er entusiastisk begeistret for brexit. Enda mindre er begeistringen for de holdningene som utløste brexit.

Det er ganske utrolig hvor mange det er som ikke klarer å få øye på klasseperspektivet i akkurat dette.

Europeiske transportselskaper kunne i teorien bestemme seg for å ta oppdrag i Storbritannia og sende sine medarbeidere med på lasset. Heller ikke det fremstår særlig attraktivt. Særlig ikke hvis de skal hjelpe den britiske eksportindustrien med transport til Europa. Dette er oppdrag som innebærer at sjåfører og biler skal stå stille, timevis i kø ved ankomst kontinentet.

Her skal last og 11-12 dokumenter kontrolleres. Dette er ikke akkurat lønnsomme timer og det er også usikkert hvor mange av de aktuelle sjåførene som har de nødvendige språkkunnskaper til å håndtere disse grense- og tolldokumentene. Når det da samtidig er mer enn nok oppdrag ellers i Europa, fremstår ikke dette særlig attraktivt.

Storbritannia flytter nå problemene rundt i logistikk-kjeden. Løsningen ett sted blir problemet et annet sted. Nå er det problemer med å fylle opp dagligvarebutikker med mat og bensinstasjoner med bensin. Det er vanskelig å se hvordan jernvare- og leketøysbutikker skal nå opp på prioriteringslistene når det virkelig begynner å røyne på. 150 tungtransportsjåfører fra den britiske hæren vil neppe løse problemet.

I Nord-Irland er det heller ikke tomme hyller i dagligvarebutikkene eller tomme bensinstasjoner.

Storbritannia ønsket å bli et tredjeland for EU/EØS-landene. Det har det blitt. Akkurat som Moldova og Hviterussland er landet nå helt utenfor fellesskapet i Europa. Hvis du er en ordinær lønnsmottaker, er Storbritannia nå utenfor rekkevidde av prinsippet om fri bevegelse for menneskene i Europa.

Det er imidlertid gjort unntak for lønnsadelen i arbeidslivet. Hvis du er ingeniør, lege, professor i statsvitenskap eller lignende. Både i avtalen mellom EU og Storbritannia og i avtalen mellom Norge og Storbritannia, er det nemlig gjort unntak for såkalt «høyt kvalifisert arbeidskraft.» Tilhører du denne gruppen, kan du stole på at fri bevegelse i Europa fortsatt gjelder for deg. Er du derimot renholder, trailersjåfør eller servitør, da er dine rettigheter til å flytte på deg inndratt.

Det er ganske utrolig hvor mange det er som ikke klarer å få øye på klasseperspektivet i akkurat dette.

Det er et positivt unntak: Nord-Irland er fortsatt en del av vårt felleseuropeiske hjemmemarked. Så hvis du har fått deg britisk kjæreste, eller av andre grunner vil bo og arbeide i UK – så kan du/dere fritt bosette dere der.

I Nord-Irland er det heller ikke tomme hyller i dagligvarebutikkene eller tomme bensinstasjoner.

(Dette er en oppdatert og omskrevet versjon av en tekst tidligere publisert på Frifagbevegelse.no.)