Sykelønnsdebatten: De privilegertes blindsone

Vi ser i dag økende spenninger globalt, hvor mange føler seg akterutseilt i møte med et system som i stadig større grad favoriserer de rike og mektige. De som har mest makt, krever at resten av befolkningen skal tåle strammere økonomiske og sosiale rammer, mens de selv tilsynelatende forblir uberørt.

Eksemplene er mange. I Storbritannia var det arbeiderklassen som i stor grad støttet Brexit, fordi de følte at arbeidsinnvandringen presset ned lønningene, økte arbeidsledigheten, og skapte sosial uro. Samtidig nøt de velstående økt markedsadgang og økonomiske gevinster fra EU.

I forkant av avstemningen var det få samfunnstopper som forsto denne bekymringen, som utløste et stort sinne blant mange.

De som virkelig vil merke kuttet på kroppen, har derimot knapt fått en stemme i debatten.

Denne dynamikken gjenspeiles i debatten om sykelønn i Norge. I løpet av de siste månedene har flere mektige samfunnstopper ivrig etterlyst kutt i sykelønnsordningen. Problemet er bare at de som roper høyest er de som selv vil merke innstrammingen minst.

De som virkelig vil merke kuttet på kroppen, har derimot knapt fått en stemme i debatten.

Fremtredende stemmer som NHO-leder Ole Erik Almlid, politisk redaktør i Aftenposten Kjetil Alstadheim, og Venstres Sveinung Rotevatn er blant de som vil redusere sykelønnsordningen. De har alle én ting til felles: De tilhører den velstående delen av samfunnet, hvor tapet av én eller flere sykedager knapt vil gjøre innhogg i lommeboka.

Et av tiltakene NHO-lederen foreslår, er innføringen av en såkalt karensdag, der man mister retten til sykepenger fra første sykedag. Problemet med dette forslaget er at de mest privilegerte i stor grad kan unngå effekten av denne endringen.

For eksempel er sykefraværet i helse- og omsorgssektoren på over ti prosent, høyest blant alle sektorer.

For dem som har fleksible arbeidsforhold, med mulighet til hjemmekontor, kan sykdom håndteres ved å jobbe hjemmefra. Dermed trenger de ikke å ta ut sykefravær og blir i praksis upåvirket av en karensdag.

Dette bidrar til å forsterke forskjellene mellom de med fleksible, godt betalte jobber og de som jobber i yrker med lavere lønn og mindre fleksibilitet.

Dette illustrerer et skarpt skille i arbeidslivet mellom klokkestyrte og oppgavestyrte yrker. Klokkestyrte yrker har faste arbeidstider, krever fysisk tilstedeværelse og innebærer ofte fysisk krevende oppgaver. Eksempler er sykepleiere, fabrikkarbeidere og barnehagepedagoger.

På den andre siden har vi oppgavestyrte yrker med langt større fleksibilitet, hvor arbeidets suksess måles på om en oppgave er fullført, ikke hvor den utføres. Yrker som jurister, journalister, byråkrater og politikere tilhører denne kategorien.

Når de forlanger at andre må ofre privilegier som de selv slipper, bidrar det til økt polarisering og misnøye.

Selv om grensen mellom disse yrkene er flytende, er det en tydelig forskjell i tilgangen til makt og privilegier. I klokkestyrte yrker er lønnsnivået gjennomgående lavere, samtidig som den fysiske belastningen gir stor risiko for sykdom. For eksempel er sykefraværet i helse- og omsorgssektoren på over ti prosent, høyest blant alle sektorer.

I oppgavestyrte yrker er lønnsnivået betydelig høyere, og risikoen for sykdom lavere. Forslaget om en karensdag vil dermed hovedsakelig treffe de klokkestyrte yrkene, som også sysselsetter de med lavest lønn.

Likevel er det de mest privilegerte som står i spissen for angrepene på sykelønnsordningen, selv om de taper minst på at den kuttes. Dette illustrerer tydelig enkeltes blindsoner og manglende forståelse for andres virkelighet. Når de forlanger at andre må ofre privilegier som de selv slipper, bidrar det til økt polarisering og misnøye.

Når stadig flere opplever at spillereglene er rigget til fordel for de som allerede har mest, vokser kløften mellom samfunnet og de som styrer det.