Ta konflikten mellom storsamfunn og lokalsamfunn på alvor

Hver tid har sin konfliktlinje, og vår tids sies å gå mellom liberale, frihetsorienterte og humanistiske verdier – og konservative, autoritære og nasjonalistiske på den andre siden. For den konservative, nasjonalistiske høyresiden er denne oppfatningen viktig – den avgjør hvilke spørsmål journalister stiller og setter rammene for den politiske samtalen.

En alternativ fortelling ville tatt på alvor de følelser av maktesløshet og fremmedgjøring som kommer til uttrykk i alle deler av samfunnet.

Det triste er at ingen protesterer. Tvert imot stiller hele det politiske etablissementet seg opp bak dette – de reproduserer og bekrefter den, hver dag, over alt, hele tiden.

Men hva skjer om vi nekter å akseptere ideen om at akkurat denne konfliktlinjen er den viktigste i menneskers hverdag? Tenk om rasistiske partiers velgere ikke er mer rasistiske enn partiets representanter, men mindre? Hva om det ikke er rasisme, nasjonalisme og autoritært styresett som fikk 1, 3 millioner mennesker til å stemme på Sverigedemokratene, men noe helt annet? Og hvordan ville valgvampen fortont seg og valgresultatet sett ut om vi antok at den konservative høyresidens velgere kunne tenke seg en annen fortelling enn den de er blitt matet med i det siste?

Om dette – menneskers indignasjon overfor storsamfunnets ugjennomtrengelighet – ble tatt på alvor, ville debatten sett annerledes ut.

En alternativ fortelling ville tatt på alvor de følelser av maktesløshet og fremmedgjøring som kommer til uttrykk i alle deler av samfunnet. En sånn fortelling skulle kunne forme og styre en bevegelse som for alvor interesserte seg for menneskers indignasjon og harme mot storsamfunnets sentralisering, byråkrati og ugjennomtrengelighet.

En sånn bevegelse ville innsett at folk har vanskeligheter med å forstå hvem som har makt og ansvar for alle de strukturene som styrer deres liv. En sånn bevegelse, er jeg overbevist om, ville blitt ønsket velkommen av alle de som ser de offentlige velferdstjenestene bli reversert, av de som sitter i endeløse køer for å få trygd og av de lærere, leger, sosionomer og byråkrater som kjemper innenfor systemer der forutsetningene stadig endres og arbeidet blir stadig mindre håndterbart, begripelig og meningsfylt.

Om dette – menneskers indignasjon overfor storsamfunnets ugjennomtrengelighet – ble tatt på alvor, ville debatten sett annerledes ut.

Veldig sjelden er det en stemme for rasisme og nasjonalisme.

Slaget ville formodentlig stått mellom de som tror på storskala-løsninger og de som tror samfunnsutfordringer skal løses på lavest mulig beslutningsnivå. På den ene siden de som i fullt alvor tror at det holder at hele kommunen deler på en telefonlinje. På den andre siden de som skjønner at det hele da ville gått ad undas.

Det er mye som tilsier at konfliktlinjen mellom storsamfunnet og lokalsamfunnet er reell. Der de lokale partiene er sterke, er Sverigedemokratene svake. En stemme på et lokalt parti kan være en stemme mot etablissementet, men det kan også være en stemme for økt lokal makt. Veldig sjelden er det en stemme for rasisme og nasjonalisme.

Skal staten overta ansvaret for helsevesenet og skolene?

En antagelse er at Centerpartiets tilbakegang ikke først og fremst kan forklares med Annie Lööfs rakryggede motstand mot rasisme, men hennes velgeres grunnleggende skepsis til sosialdemokrati – som ofte betraktes som storskala-løsningenes urkilde.

En rekke andre store spørsmål kan stilles opp langs denne konfliktlinjen. Skal staten overta ansvaret for helsevesenet og skolene? Skal kommunenes vetorett oppheves eller forsterkes? Hva mener vi om regionale skatter? Om kommunesammenslåing?

Så hvordan ville en valgkamp sett ut om journalistenes spørsmål handlet om dette? Min gjetning er at den politiske debatten ville blitt revitalisert, at den ville bli oppfattet som relevant for veldig mange og at rasistiske forklaringsmodeller ville framstått som usannsynlig, klønete og irrelevant.

Teksten ble først publisert på dagensarena.se og er oversatt fra svensk.