Trenger elever virkelig mer bibelkunnskap?

For ikke mange uker siden var ungdommer ute i arbeid i anledning OD-dagen. Elevene gir en dag av sin utdanning og tjener penger for å bidra til at ungdom andre steder i verden skal få utdanning. Årets OD-prosjekt gikk til Amnestys arbeid med seksuelle og reproduktive rettigheter i Chile, Peru og Argentina.

Det ble baluba da dagen nærmet seg. Styret på St. Sunniva skole i Oslo valgte å trekke seg fra prosjektet på grunn av religion. Det som gikk stille hen var de ufine kommentarene som ble slengt til enkeltelever fra medelever som valgte å ikke arbeide på OD-dagen av religiøse årsaker. Det at et styre valgte å trosse lærere, foreldre og elever, er ikke greit. Det er heller ikke greit at elever ikke klarer å respektere medelevers tros- og livssyn.

 Å bruke en religiøs betegnelse som skjellsord, vitner om mangel på toleranse.

Dette er ikke en enestående historie om manglende respekt i skolen. I oktober 2014 hadde Aftenposten et oppslag om at “jøde” er det vanligste skjellsordet i skolegården. Dette skyldes antisemittiske holdninger som øker i Norge og i Europa. Å bruke en religiøs betegnelse som skjellsord, vitner om mangel på toleranse.

Tilbake til OD-dagen. Elevene har en lovfestet rett til deler av undervisningen basert på religiøse eller filosofiske overbevisning, jf. §2-3a i opplæringsloven. ”Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande.”

Skolen skal ikke bare utdanne, men også bidra til dannelse.

Jeg vet ikke hvorfor elevene ønsket fritak og hvorfor de eventuelt kan ha tenkt at det å bidra til prosjektet vil være krenkende overfor deres religiøse eller filosofiske overbevisning. Elevene må heller ikke selv grunngi hvorfor de ønsker fritak fra deler av undervisningen. Det jeg vil gå i forsvar for er skolens rolle i å bygge opp evnen til å respektere og tolerere hverandre og det vi tror på. For det er ikke greit at elever skal få ufine kommentarer eller skjellsord slengt etter seg på bakgrunn av deres tro.

Skolen skal ikke bare utdanne, men også bidra til dannelse hos elevene. Skolen skal sørge for at elevene tilegner seg holdninger og verdier slik at de blir gode samfunnsborgere. Det er ikke noe som kan vurderes med en eksamen og er heller ikke noe som elevene er ferdige med når de er ferdige på skolen. Det er en livslang prosess, i motsetning til utdanning.

Dannelsesaspektet inneholder blant annet evne til å respektere og tolerere. Dette kan vi lese om i den generelle delen av læreplanen, og ikke minst i læreplanen til KRLE-faget (kristendom, religion, livssyn og etikk). Dette er faget som kan gi kunnskap om tro og livssyn, og utvikle evne til respekt og toleranse.

Etter 10. trinn i KRLE skal elevene blant annet kunne “vise evne til dialog om religions- og livssynsspørsmål og vise respekt for ulike religioner og livssyn” og de skal “føre dialog med andre om sammenhenger mellom etikk, religioner og livssyn”. Til og med i opplæringsloven står det at KRLE “skal bidra til forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål (§2-4)”.

K-en skal altså ha halvparten av tiden.

Som en konsekvens av Regjeringens endring av faget på forsommeren, vil disse kompetansemålene få mindre tid enn tidligere til å realiseres. 12 av totalt 54 kompetansemål for KRLE på ungdomstrinnet tilhører temaet “kristendom”. Det tilsvarer 22,2% av kompetansemålene som skal ha om lag halvparten av undervisningstiden. Det betyr at 77,8% av kompetansemålene skal deles på den resterende halvparten av undervisningstiden. K-en skal altså ha halvparten av tiden, men har ikke engang en fjerdedel av kompetansemålene.

Denne K-en vil føre til utfordringer med tanke på å oppfylle de resterende 77,8% av kompetansemålene på en god måte. Kompetansemålene som handler om å vise evne til dialog og evne til respekt faller ikke inn under kristendomsmålene, men under temaet “religiøst mangfold” og “filosofi og etikk”, og med endringen mister man dermed verdifull tid til å jobbe med nettopp respekt og toleranse.

Regjeringen og KrF har snakket mye om kulturarv. Om de snakker om den norske, den kristne eller begge, er ikke godt å si. Ved å argumentere med kulturarven for å endre RLE til KRLE, velger regjeringen og KrF en definisjon av kulturarv som tilhører fortiden. Begrepet forandrer seg med tiden og er ikke det samme i dag som da kristendom var et eget fag i skolen. For mange vil nok K-en symbolisere en tid vi ikke kjenner oss igjen i. Religiøst mangfold er fremtiden, og vil være én av faktorene som påvirker hva den norske kulturarven vil inneholde fremover. Dette må vi ta hensyn til når vi utvikler religionsfaget og skolen som helhet.

Fremtidens samfunn trenger kunnskap om det religiøse mangfoldet.

Elevene trenger et motsvar til de fordomsfulle kommentarfeltene rundt omkring. Elevene trenger kunnskap om de ulike religionene for å kunne opparbeide seg en evne til å respektere hva andre tror på. De trenger tid til å lære seg noe annet enn kristendom. Det henger sammen – å vite hva noen tror på og å respektere det. K-en i RLE-faget kan sette en brems for dette. Jeg forstår ikke hvorfor skolen skal bruke mer tid på bibelkunnskap fremfor religiøst mangfold når samfunnet utvikler seg som det gjør.

Politikerne bestemmer hvilke kompetanser og evner elevene skal ha når de fullfører skolen. Ønsker samfunnet og politikerne seg medmennesker som ikke klarer å respektere at andre tror og tenker annerledes enn seg selv? Som fremtidig KRLE-lærer har jeg mer lyst til å jobbe med nettopp dette fremfor å pese på med bibelkunnskap. Fremtidens samfunn trenger kunnskap om det religiøse mangfoldet.

Jeg håper regjeringen og KrF skjønner at det å endre en læreplan har større ringvirkninger enn litt byråkratiarbeid i Utdanningsdirektoratet. Det er mer enn politikk. Det påvirker hva slags medmennesker og samfunnsborgere vi får.