Det er ikke ung naivitet, det er ung realisme

Noe av det jeg husker best fra jeg var barn, er havet. Jeg husker at vi visste om været ble dårlig av å se om skarven var innaskjærs. Jeg visste hvor jeg kunne lete etter spennende ting fra utlandet i stranda når det hadde vært storm, fordi jeg visste hvor havstrømmene kom inn.

Jeg tenkte ikke på at noe i naturen var trua, naturen bare var rundt meg hele tida.

Da jeg kom ut fra kinosalen så skjønte jeg at livet mitt var forandra, for nå visste jeg om naturkatastrofen.

Da jeg var 16 år så jeg filmen En ubehagelig sannhet på kino. Da jeg kom ut fra kinosalen så skjønte jeg at livet mitt var forandra, for nå visste jeg om naturkatastrofen. Og jeg syntes det var så rart at ikke alle snakka om det hver dag når det var så alvorlig.

Og etter en stund tenkte jeg at jeg ikke ville sitte hjemme og godta at det skjedde, så jeg meldte meg inn i Natur og ungdom og AUF, fordi jeg ville heve stemmen min og bruke engasjementet mitt hver dag for å unngå klimaendringene.

Og da tenkte jeg på havet, på hegrene, og ærfuglene og kråkebollene som jeg bare hadde tatt for gitt, men som jeg plutselig ble redd for å miste.

Alle som skal drive med politikk og ta beslutninger bør lukke øynene og se for seg at de er 16 år og tar innover seg hvor alvorlige miljøødeleggelsene er. Da tror jeg mange ville forstått hvorfor Greta Thunberg gråter når hun ber voksne ta ansvar for fremtiden hennes.

Det er ikke ung naivitet, det er ung realisme.

Når unge sier at vi må finne et alternativ til uendelig forbruksvekst, så er ikke det naivt, selv om noen økonomer fremstiller det sånn når de sier at det ikke finnes noe alternativ til vekst.

Det er realisme. For det går ikke opp å gjøre som oss i Norge, å ha et forbruk som tilsvarer to og en halv jordklode, for vi har bare én. Og bruker vi opp alle naturressursene våre, så dør arter for alltid, og jorda blir helt annerledes. Det er ikke naivt å påpeke, det er realistisk.

Det som er naivt er å oppføre seg som om naturen er en fest.

Det som er naivt er å oppføre seg som om naturen er en fest, og bare ta seg et realt nachspiel med alt som står igjen på bordet, selv om du vet det kommer dobbelt så mange gjester i morgen.

Akkurat nå behandler vi naturen som om det ikke kommer noen generasjoner etter oss, som også skal få lov til å oppleve magien i hegrer, ærfugler og kråkeboller.

Da jeg gikk på folkehøgskole leste jeg Steinar Lem sin bok, Det lille livet. Han spør gjennom hele boka: hvem skal ta vare på det lille livet? Hvem skal høre på humlesangen? Hvem skal ta ansvar for alt det lille som lever?

Steinar Lem var på besøk på folkehøgskolen min. Et halvt år etter fikk han uhelbredelig kreft. Jeg syntes det var så vondt at han ikke skulle leve lenger, han som var så glad i det lille livet, og jeg tenkte han var redd for hva som kom til å skje med naturen. Så jeg sendte han en kvist i posten og skrev “jeg skal passe på det lille livet for deg”.

Og jeg tror egentlig det er det vi må love oss selv hver dag.

Det er vi som ser oss selv utenfra, det er vi som har bevissthet.

For hvem skal passe på det lille livet? Det er jo ingen andre som kan gjøre det enn oss. Det er vi som ser oss selv utenfra, det er vi som har bevissthet. Men samtidig oppfører vi oss som bevisstløse, vi ødelegger bit for bit det vi er mest avhengig av, det vi er gladest i, det som betyr mest for oss.

Det lille livet må være en del av alle store beslutninger, hvis vi skal klare å ta ansvar fort nok.

Og kanskje skjønner vi ikke hvor glad vi var i det vi hadde, før det er for sent, kanskje ser vi ikke at vi har vært i eventyret før vi skal forlate det.

Da jeg lå under et tre på Utøya og var skutt fire ganger, så jeg opp på en dråpe som hang fra et blad.

Da jeg lå under et tre på Utøya og var skutt fire ganger, så jeg opp på en dråpe som hang fra et blad. Og jeg tenkte at det var så rart at noe så vakkert finnes, og at det bladet skal finnes også etter at jeg er død, og det var så rart at naturen fortsatt kunne være så fin, når vi opplevde ondskapen.

Og etterpå sa jeg til alle som gadd å høre på: gå ut i skogen og se, da vel, gå til havet, se hvor fantastisk det er å leve.

Hvis vi skal våkne opp og gjøre det som trengs for klimaet må vi tilbake til denne kjernen. At det handler om noe vi er glad i, noe av det vi er mest glad i. For ingen hever stemmen sin og bruker engasjementet sitt for noe de er middelmådig opptatt av, noe som bare er litt viktig.

Og det er ikke for seint, det kan bare virke sånn noen ganger fordi de som styrer er handlingslamma. Men det er ikke sant at det er seint.

Håp kan fylle opp helt mørke rom. Akkurat nå lever mennesker med klimaendringene på kroppen, med avlinger som trues, vann som stiger, men klarer likevel å beholde håpet. Da har vi ikke lov til å slutte å bære håpet sammen.