USAs fagforeninger svinger mellom håp og fortvilelse

Hva er det som skjer i USA?

Spørsmålet ble stilt av Richard B. Freeman, en av verdens fremste arbeidslivsforskere, under et fordrag om situasjonen for de amerikanske fagforeningene. Han snakket foran tillitsvalgte fra rundt 30 fagforbund fra hele USA på et kurs arrangert av Harvard Law School.

Det finnes også tegn på voksende folkelig støtte til fagforeninger.

Det er januar 2023 og USA gjennomgår det kraftigste oppsvinget for fagforeningene siden 1970-tallet.

Og akkurat her i Cambridge er det ingen tvil om hva folk synes om den saken. Stedet kalles innimellom på spøk for The People’s Republic of Cambridge, en henvisning til det kommunistiske Kina. Black Lives Matter-plakater er over alt og progressive studenter og forskere dominerer gatebildet. Bare navnet på forskningssenteret ved Harvard, der jeg er tilknyttet for tiden – og som altså arrangerer kurset – sier en hel del: Center for Labor and a Just Economy.

Professor Freeman startet med det positive:

Nylig ble den første fagforeningen etablert i det dypt fagforeningsfiendtlige selskapet Amazon, tusenvis av ansatte i den like fagforeningsfiendtlige kaffekjeden Starbucks har gjennomført (men ei lykkes, dessverre) kampanjer for å etablere lokale fagforeningsklubber og organiseringen blant stipendiater og forskere sprer seg som ild i tørt gress på campus rundt om i USA.

Bildet er ikke fullt så positivt som tallene gir inntrykk av.

Det finnes også tegn på voksende folkelig støtte til fagforeninger. Ifølge Gallup har rundt sju av ti amerikanere et positivt syn på fagforeninger, det høyeste tallet siden 1965. Lignede tall finner vi igjen i andre målinger. Antallet protester og streiker øker også, både blant medlemmer og ikke-medlemmer, ifølge en oversikt fra det fremragende ILR School ved Cornell University og andre kilder, selv om antallet ligger langt under toppen på 197o-tallet.

Det er tydelig at den offentlige opinionen har forandret seg. Trolig som en konsekvens av dårligere arbeidsvilkår og økende forskjeller, og et arbeidsmarked etter pandemien preget av mangel på arbeidskraft, slik at de ansatte våger å stille krav overfor arbeidsgiverne.

Føy til Biden-administrasjonens fagforeningsvennlige retorikk og lovgivning, som skiller seg markant fra tidligere demokratiske presidenter som Clinton og Obama (selv om Biden nylig ble kritisert fordi han stoppet en jernbanestreik).

Men, sier Freeman, etterfulgt av en kunstpause: Bildet er ikke fullt så positivt som tallene gir inntrykk av.

Hvorfor er de amerikanske fagforeningene så svake?

Fagforeningsseirene er kanskje mange, men det handler om små, spredte hendelser her og der. Mye av framskrittet skjer på mindre arbeidsplasser, og de får oppmerksomhet i media på grunn av arbeidsgivernes sterke merkevare. Den positive innstillingen og det økte engasjementet har ennå ikke ført til flere organiserte medlemmer i amerikanske fagforeninger. Ifølge den nevnte Gallup-undersøkelsen er nesten seks av ti uorganiserte ikke interessert i å bli med i en fagforening.

Dagen etter Freemans forelesning kom det også offisielle tall fra USAs institutt for arbeidsmarkedsstatistikk, Bureau of Labor Statistics (BLS). Resultatet er nedslående – fagforeningsgraden synker for andre året på rad. Nå er bare 10, 1 prosent av arbeidskraften organisert (i Sverige er det rundt 70 prosent.) I privat sektor er nivået betydelig lavere – bare seks prosent av de ansatte er tilknyttet en fagforening. I 1973 lå det tallet på nesten 25 prosent. 

Hva forklarer den tilsynelatende paradoksale utviklingen med økt fagforeningsengasjement og synkende organisasjonsgrad? Hvorfor er de amerikanske fagforeningene så svake?

Ofte taper fagforeningen avstemningen, til tross for at flertallet av de ansatte ønsker å organisere seg.

Årsakene er mange (Erik Bengtsson gir en god oversikt i denne rapporten), men en viktig del av forklaringen er at USAs institusjonelle rammeverk er rigget for å motvirke lønnsmottakernes interesse.

For eksempel gjør loven om faglig organisering det vanskelig, dyrt og konfliktfylt. Det finnes mange hindre. Den krever at 30 prosent av de ansatte på en arbeidsplass sier at de vil etablere en lokal klubb. Først deretter kan amerikanske arbeidsrettmyndigher, NLRB, organisere en avstemning der minst halvparten må stemme for å etablere en fagforeningsklubb.

Under denne prosessen finnes det en rekke lovlige, samt tvilsomme (og noen direkte ulovlige), metoder for arbeidsgivere til å skremme og presse sine ansatte til å stemme mot å etablere en fagforening, såkalt union busting. Ofte taper fagforeningen avstemningen, til tross for at flertallet av de ansatte ønsker å organisere seg, fordi arbeidsgivere har truet med oppsigelser, å inndra goder, forlenge arbeidstiden – eller ved å tilby bedre vilkår til ansatte som stemmer imot.

Det hører med til historien at det kreves lokale fagforeningsklubber i USA, ettersom kollektive avtaler ordnes med hver enkelt arbeidsgiver og ikke riksdekkende arbeidergiverorganisasjoner for hele bransjer, som i Sverige.

Det som foregår i USA er en kamp der sterke økonomiske og politiske krefter drar i ulike retninger.

Dessuten har amerikanske fagforeninger – i motsetning til svenske – betydelig færre muligheter til å iverksette tiltak for å støtte andre forbund, for eksempel hvis man ønsker å tvinge en arbeidsgiver til å underskrive på kollektive avtaler. Det er stort sett opp til de ansatte på hver enkelt arbeidsplass å organisere seg og forhandle fram en kollektiv avtale. En arbeidsplass av gangen, med ytterst svak rettslig støtte og med beinhard motstand fra de fleste arbeidsgivere.

Om en fagforeningsklubb lykkes med avstemningen, kan arbeidsgivere klage, uthale og forvanske de kollektive forhandlingene.

Det er ikke bare den nasjonale loven som setter kjepper i hjulene for faglig organisering. USAs føderale struktur gir delstatene store myndigheter til å innskrenke fagforeningens innflytelse.

For eksempel fins det 27 delstater med såkalt right to work-lover, der de ansatte kan velge å stå utenfor fagforeningen selv om majoriteten stemmer for å danne en klubb, som naturligvis svekker fagforeningen. Dessuten er den føderale myndigheten NLRB kraftig underfinansiert og har ikke musklene som kreves for å gjennomføre tilsyn rundt omkring i USA.

It is the best of times, it is the worst of times.

Det som foregår i USA nå er en kamp der sterke økonomiske og politiske krefter drar i ulike retninger.

På den ene siden styrkes fagforeningene av det sterke arbeidsmarkedet og av de raske holdningsendringene i befolkningen, samt den nåværende administrasjonens kraftige investeringer i amerikansk industri.

På den andre siden er de institusjonelle hindrene betydelige. Loven forvansker faglig organisering og mange av de store og voksende amerikanske selskapene er fagforeningsfiendtlige, i likhet med stort sett alle de republikanskstyrte delstatene og noen demokratiske.

CLJE-direktören Sharon Block oppsummerer situasjonen ved å parafrasere Charles Dickens:

It is the best of times, it is the worst of times.

Freeman avsluttet sin forelesning med å la kursdeltakerne diskutere utvklingen med hverandre. En av deltakerne lo oppgitt og sa:

“Vi er en del av en fagforeningsbevegelse. Vi er vant til å tape. Det betyr ikke at vi slutter å kjempe”.

Teksten ble først publisert på dagensarena.se. Oversatt fra svensk.