Usynlige ansvarlige

Hvordan vi beskriver en sak eller situasjon – og ikke minst på hvilken måte vi får den fortalt – legger sterke føringer på hva vi tenker og mener om den. Veldig ofte uten at vi tenker særlig over det.

Dette får i sin tur konsekvenser for det politiske ordskiftet vårt. Uuttalte eller underforståtte aktører kan gjemmes bort i det politiske språket. Det gjør det vanskelig, eller til og med umulig, å peke på de ansvarlige. En rapport fra Fagforbundet viste nylig at 8 av 10 kommuner er i det de kaller «kuttmodus». Det kommer til å få konsekvenser. Da er det av stor betydning hvordan konsekvensene av nedskjæringer omtales, og om det plasseres ansvar.

Uuttalte eller underforståtte aktører kan gjemmes bort i det politiske språket

For å vise hvordan dette virker, kan vi ta utgangspunkt i en sak som for en tid tilbake dukket opp i media – om at Vanskjøtsel forekommer på flere sykehjem. Liknende overskrifter finnes det mange eksempler på, og de færreste vil reagere på den.

Men om vi borer litt mer i den, ser vi at den tilslører mer enn den informerer. Verbet «å vanskjøtte» er blitt omgjort til et substantiv, en tilstand. Tilstanden bare er, uten at noen aktør har forårsaket den, og uten at vi ser hvem som har blitt rammet. Her er alle aktører og de som blir rammet gjort helt usynlige.

Innholdet kan gjøres klarere ved å si at eldre vanskjøttes på sykehjem og sette «vanskjøtte» i verbform. Slik blir det tydeligere at mennesker blir vanskjøttet. Vi kan også ane at noen forårsaker denne vanskjøtselen. Men hvem? Ansvaret er fortsatt uklart. «Vanskjøtte» står i passiv form, den som vanskjøtter er ikke synlig i saken.

Om vi så tar det et skritt videre og framholder at Helsearbeidere vanskjøtter eldre på sykehjem, blir det tydelig hvem som gjør hva. Vanskjøtter er et aktivt verb, en verbform som krever en aktør som utpekes som den som utfører handlingen. Men her framstår det samtidig som om helsearbeiderne har ansvaret for vanskjøtselen. At de har hatt muligheten til å gjøre ting på en annen måte. Stemmer det?

I politikkens verden er ikke det at noen utfører handlingen det samme som at de har ansvaret for den

I politikkens verden er ikke det at noen utfører handlingen det samme som at de har ansvaret for den. Hva forårsaker vanskjøtselen i dette tilfellet? En kvalifisert gjetning kan være at det skyldes knapphet på personale. At de som jobber der gjør så godt de kan, men ikke klarer å gi de eldre god omsorg. Vi kan da synliggjøre årsaken til vanskjøtselen slik: Mangel på personale fører til at helsearbeidere tvinges til å vanskjøtte eldre på sykehjem.

Men hvem har så ansvaret for at det finnes nok personale? Det vil si – hvem tvinger helsearbeiderne til å vanskjøtte? Jo, de politikerne som er ansvarlige for virksomheten. Årsakssammenhengen kan beskrives slik, med aktører som nå er gjort tydelige og skrives inn i teksten fullt ut: Politikere bevilger for lite penger til eldreomsorgen og tvinger helsearbeidere til å vanskjøtte eldre.

Om vi så kan knytte et ansikt til de som rammes av hendelsen, blir den straks mer levende for oss: Politikere bevilger for lite penger til eldreomsorgen og tvinger helsearbeidere til å vanskjøtte Stig, 87 år.

Kan hende kan vi også konkretisere det relativt upresise, kliniske og sjelløse uttrykket vanskjøtsel? Da kan vi beskrive det som skjer slik: Politikere bevilger for lite penger til eldreomsorgen og tvinger helsearbeidere til å la Stig, 87, tilbringe hele dagen i sengen.

Kuttene, virkningene og ansvaret må beskrives og plasseres der det hører hjemme

Når de nedskjæringene Fagforbundets medlemmer varsler om kommer, må vi være på vakt. Ikke la følgene og skylden for dem henge i lufta, eller legges på helsearbeidere som gjør så godt de kan. Kuttene, virkningene og ansvaret må beskrives og plasseres der det hører hjemme.