Lik rett til utdanning må forsvares

Den liberale tankesmien Civitas utspill om at det bør innføres skolepenger for studenter i Norge fordi det vil lede til økt økonomisk effektivitet og sosial utjevning, har ledet til en ivrig debatt om gratisprinsippet i høyere utdanning. Denne gangen tilsynelatende uten deltagelse fra venstresiden i politikken.

Alle skal ha muligheten til å utdanne seg, uavhengig av formue eller sosial bakgrunn.

Likhet er en av de sosialdemokratiske verdiene som står sterkest i det norske samfunnet. Ingen steder kommer dette bedre til uttrykk enn i form av gratis høyere utdanning som er tilgjengelig for alle. Når Arbeiderpartiet ikke melder seg på debatten, er resultatet at de mister eierskap til et av venstresidens grunnleggende ideologiske prinsipper.

Arbeiderpartiet og Venstre er de partiene som alltid har stått fremst i kampen for lik rett til utdanning. Venstre innførte i 1889 folkeskolen som sikret at alle barn skulle ha rett til en grunnutdanning gjennom det offentlige.

Arbeiderpartiet har stått bak opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning (1947) og den store utvidelsen av universitetene og høyskolene på slutten av 1960-tallet. Disse reformene la grunnlaget for dagens utdanningssystem. Det er vanskelig å bestride at Arbeiderpartiet historisk er en av de fremste pådriverne for lik rett til høyere utdanning i Norge.

Du skal ha like stor mulighet til å lære om for eksempel oldtidens tenkere.

Alle skal ha muligheten til å utdanne seg, uavhengig av formue eller sosial bakgrunn. Utdanning handler heller ikke bare om å få kompetansen til å utøve et yrke, men om den grunnleggende menneskelige retten til å utvide egne horisonter. Kunnskap er en ressurs som øker livskvaliteten til en befolkning, uavhengig av hvordan hver enkelt velger å utøve den.

Du skal ha like stor mulighet til å lære om for eksempel oldtidens tenkere uavhengig av om yrket ditt er fisker eller filosof. Resultatet av at utdanningssystemet vårt er utformet ut fra dette verdisynet, er at vi har mange studenter som bruker lengre tid enn de burde på å studere – ut fra en samfunnsøkonomisk utregning.

Man kan se på dette som en svikt i systemet vårt, eller som en kvalitet ved et velferdssamfunn, hvor mennesker skal få lov til å utforske mulighetene sine ved hjelp av fri tilgang til kunnskap. Forutsatt at den utdanningen man tilbyr har høy kvalitet, kan man se for seg at et slikt system vil lede til mer motiverte og mer kvalifiserte kandidater.

En investering i utdanning er en investering i framtiden. I en tid hvor olje vil bli mindre viktig for norsk økonomi, kan offentlige investeringer i høyere utdanning og forskning på lang sikt gi høy avkastning. Derfor bør vi heller satse på en utvidelse av dagens støtteordninger for studenter, framfor en kortsiktig innsparing fra en innføring av skolepenger.

Vi har en plikt til å forsvare prinsippene våre i samfunnsdebatten.

Som Civita-notatet viser, har ingen av de borgerlige partiene politikk på at de ønsker å innføre skolepenger i dag, men det er ikke usannsynlig at dette kan endre seg, slik vi har sett i andre europeiske land. Som flere parter i denne debatten argumenterer med, går vi inn i en framtid som utvilsomt vil innebære tøffe prioriteringer for den norske velferdsstaten.

Denne debatten viser først og fremst at miljøet rundt Civita snuser på mulighetene for skolepenger i høyere utdanning. Ved å ikke belyse vår side av saken, får høyresidens argumenter stå uten å bli utfordret. Da kan det være for sent når meningsutvekslingen blir politikk.

Arbeiderpartiets manglende respons i saken er symptomatisk på et større problem.

Vi har en plikt til å forsvare prinsippene våre i samfunnsdebatten. Deltar vi ikke når fundamentet for framtidens utdanningspolitikk diskuteres, gjør vi oss irrelevante innenfor utdanningsfeltet. Her gjør vi høyresiden en tjeneste. Ved å ikke delta i debatten når vår politikk utfordres, gir vi høyresiden, og de forskjellige meningene som luftes i deres debatt, fullt eierskap til et område som med all sannsynlighet bare vil bli viktigere i norsk politikk fremover.

Dersom høyresiden får eierskap til utdanningspolitikken, får vi en smalere debatt om løsningene på problemene i norsk høyere utdanning. Når vi som samfunn til slutt blir nødt til å gjøre en gjennomgang av de velferdstjenestene vi tilbyr, og hvilke vi kan ta oss råd til å satse på, kommer mulighetene vi har å velge fra innen høyere utdanning ikke til å være basert på sosialdemokratiske verdier.

Arbeiderpartiets manglende respons i saken er symptomatisk på et større problem, nemlig en idétørke på venstresiden. Dersom Arbeiderpartiet ikke begynner å fremme politiske nyvinninger, å ta plass innenfor nye felt, å ikke være redd for å ta annerledes standpunkter, vil vi gjøre oss selv irrelevante i det politiske landskapet.

Arbeiderpartiets tilsvar i debatten bør være å videreutvikle sin egen politikk.

Arbeiderpartiets historiske røtter er viktige, men ikke om de blir en hvilepute i stedet for å utvikle ny politikk. Lik rett til utdanning er nettopp en slik sak som Arbeiderpartiet kan hevde historisk eierskap til, men hvor vi er avhengig av å tenke nytt for å fortsette å være relevante.

Arbeiderpartiets tilsvar i debatten bør være å videreutvikle sin egen politikk innenfor høyere utdanning. En politikk som sikrer like muligheter gjennom bedre vilkår for heltidsstudenten, er et bedre svar på de problemene Civita tar opp. Dette kan man gjøre ved satse på å skape trygge økonomiske vilkår som gjør at studenter kan konsentrere seg om jobben sin – å studere.

Dersom vi lar være å akseptere premissene fra høyresiden og istedenfor skaper alternative løsninger på problemene, kan vi ta høyere utdanningspolitikk tilbake til venstresiden, og skape en fremtidsrettet og konkurransedyktig kunnskapsøkonomi som samtidig ivaretar verdiene i en sosialdemokratisk velferdsstat.