Masud Gharahkhani
FOTO: Sandra Skillingsås/Ap/Flickr cc

Av alle ”uviktige” ting er innvandring det viktigste

Innvandring blir viktigste sak når ingenting annet er viktig.

Innvandringsspørsmålet er like polarisert som det er krevende. Det handler dessverre ikke alltid bare om tall, mennesker og juss, men like mye om følelser og inntrykk. Om det har kommet 15, 20 eller 25. 000 innvandrere gjennom ett år, er ikke alltid like relevant.

At de tre desidert største innvandrergruppene i Norge er polakker, svensker og litauere, ser heller ikke ut til å prege debatten nevneverdig. En flyktning fra Syria vil alltid skremme mer enn en barista fra Sverige. Og så lenge det kommer mennesker til Norge, vil Frp stille spørsmål ved Norges evne til å hjelpe mennesker på flukt.

Arbeiderpartiets manglende evne til å gi gode svar på folks faktisk bekymringer, gjorde innvandring til valgets viktigste sak.

I likhet med valget i 2009, var også innvandring viktigste sak for velgerne i 2017. Den store forskjellen, og «redningen» for Arbeiderpartiet i 2009, var finanskrisa som skylte inn over Europa året i forveien av valget. Det ga valget en større og langt viktigere dimensjon enn bare innvandringsspørsmålet. Den voksende ledigheten og økonomiske usikkerheten satte innvandring i skyggen. Og arbeid og verdiskapning vil alltid være viktigere enn innvandring. Noe som reddet Arbeiderpartiet i 2009.

De store spørsmålene må kjempes inn på dagsorden. For når folks egen sikkerhet for fremtida blir diffus, er ingenting mer diffust og skummelt enn mennesker med skumle navn og ukjente religioner. Når ingenting blir et stridstema i ett valg, vil innvandring alltid bli viktigst.

Lærdommen fra 2017 er enkel. Arbeiderpartiets manglende evne til å gi gode svar på folks faktisk bekymringer, gjorde innvandring til valgets viktigste sak. En situasjon som Arbeiderpartiet selvfølgelig alltid vil tape på, og aldri bør slå seg til ro med.

nyhetsbrevet

Problemet i 2017 var todelt. Arbeiderpartiet ble tvunget til å håndtere innvandringsspørsmålet langt mer enn ønsket, samtidig som at de ikke maktet å utkonkurrere dagsorden med andre, mer presserende saker. Og det ene er et direkte resultat av det andre. Så når Arbeiderpartiet nå peker på hvordan innvandring har blitt en så viktig sak at det må angripes med tyngre skyts, har partiet på én måte veldig rett, samtidig som det tar veldig feil. Innvandring ble viktigste sak fordi ingenting annet var viktig.

Når Arbeiderpartiet nå varsler en langt strengere linje, er det absolutt en debatt partiet må ta. Vi må ha takhøyde og toleranse for ulike meninger og holdninger i et parti som Arbeiderpartiet. Likevel må ingen tro at valgseier i 2021 står og faller på hvilken linje Arbeiderpartiet legger seg på i innvandringsspørsmålet.

Og veien fra fremtidsfrykt til fremmedfrykt er skremmende kort.

Verken Masud Gharahkhani (på hovedbildet over) eller mer liberale krefter på venstresiden, har rett når de hevder at Ap «må» enten til høyre eller venstre. Fordi skepsisen for innvandring i bunn og grunn handler om folks egen sosiale og økonomiske trygghet, må Arbeiderpartiet gi svar som adresserer den utryggheten. Svar som handler om at til tross for et mer usikkert arbeidsliv, med pressede lønninger og økt industrialisering, skal vi fortsatt klare å skape et mer likestilt og rettferdig samfunn.

Et samfunn hvor det er plass til alle og hvor alle har like muligheter. For om slike svar blir gitt, tror jeg ikke at nordmenn er så opptatt av om disse mulighetene fordeles likt mellom syriske flyktninger, svenske baristaer og «nordmenn» forøvrig. Det er først når mennesker begynner å frykte for fremtiden, at de begynner å se seg rundt. Og veien fra fremtidsfrykt til fremmedfrykt er skremmende kort.

Det er derfor Arbeiderpartiet må ha gode svar på hvordan fremtidens arbeidsliv skal ha plass til alle.

Det er derfor Arbeiderpartiet må ha gode svar på hvordan fremtidens arbeidsliv skal ha plass til alle. Det er derfor vi alltid må kunne svare på hvordan vi skal betale for en verdig alderdom for bestemor og bestefar. Det er derfor vi alltid må ha troverdighet på hvordan vi skal skape en skole som ser alle. Det er først når vi ikke klarer å finne disse svarene, at folk begynner å lete etter egne svar.

Oluf Palme oppsummerer det godt:

«Ingen er bare sterk eller svak. Vi er alle – ved ulike hendelser i livet – både sterke og svake (..) Det samfunnet vi vil ha skaper trygge mennesker, som klarer å dele godene med hverandre. Det harde og egoistiske samfunnet skaper utrygge mennesker som snur piggene mot hverandre.»

Det bør være utgangspunktet for den lange debatten frem mot landsmøte i 2019.

nyhetsbrevet