Vesten kan bli bedre til å støtte demokratiet

Frank Rossavik skriver i Aftenposten at Vesten ikke får til å hjelpe demokratiet i Georgia, som har gått fra å være EU-kandidat til autoritær stat på rekordtid. Landet fikk kandidatstatus i desember 2023. I november 2024 suspenderte regjeringen forhandlingene med EU, etter å ha vunnet valget i oktober 2024 ved juks.

Rossaviks konklusjon er en sannhet med mange modifikasjoner. Viktige spørsmål mangler. Spilte ikke vestlige staters støtte til Georgias demokratiske krefter en avgjørende rolle for at Georgia ble demokratisk på 2000-tallet? Er det ikke å forvente at det kommer tilbakeslag? Særlig når vi vet at Russland støtter de kreftene som motarbeider europeisk integrasjon? Georgia har fått økt betydning som transittland for sanksjonerte vestlige varer til Russlands krig mot Ukraina og som skatteparadis for rike russere.

Vi må gjøre det smartere, bredere og være tålmodige.

Rossavik bygger sin konklusjon på en perspektivrik analyse av den georgiske demokratiaktivisten Nino Robakidze. Hennes selvransakelse er verdt å lytte til: Vi ble for avhengige av vestlig støtte og dermed sårbare. Dessuten kjempet vi ikke nok imot de begynnende tegnene til demokratisk forfall, og vi utdannet autoritære politikere i moderne vestlig kommunikansjon. Kort sagt, vi var naive og kjempet ikke hardt nok.

En slik selvkritisk analyse har jeg hørt fra demokratiforkjempere fra mange land som hjemsøkes av en autoritær og undertrykkende politisk utvikling. Det er sånn demokratiforkjempere er skrudd sammen: de tar et stort ansvar for det samfunnet de er en del av, også når de ikke lykkes.

Analysen har noe for seg, men Robakidzes konklusjon er langt fra så pessimistisk som Rossavik synes å tolke den. Georgiske organisasjoner har mye å vise til, blant annet var de avgjørende for at valgene ble respektert i 2012 og halv-autoritære (vestlig-orienterte) myndigheter ble stemt ut. Georgia er i realiteten et eksempel på hvor viktig frie medier og sivilsamfunn er for å trekke samfunn opp fra den sovjetiske arven og i retning Europa.

Det er viktig å lære av det georgiske (og andre) autoritære comeback, men Vesten må ikke slutte å støtte demokrati. Vi må gjøre det smartere, bredere og være tålmodige.

Utfallet av stortingsvalget til høsten er utvilsomt spennende.

Demokratiske verdier må forankres bredt. Uten folkelig oppslutning og beredskap om demokratiske verdier kan manipulative politikere kuppe makten. Vestlig støtte må rekke videre enn til en «demokratisk getto» i hovedstaden, som det finnes eksempler på. I Georgia rammer imidlertid ikke dette. Her er det mer snakk om en autoritær klikk med bånd til Russland, anført av oligarken Bidzina Ivanishvili, som har jukset til seg makten. 80 % av befolkningen ønsker EU-medlemskap. Jeg var til stede i Tbilisi 28. mars 2017 da visafri adgang til EU ble innført. Det var en folkefest jeg ikke har sett maken til.

Det er blant annet her Robakidzes optimisme ligger. Siden folket i Georgia er blitt vant til demokrati, vil det ikke være lett for regjeringen å ta det fra dem. Det ser vi på de omfattende og vedvarende protestene. Bortfallet av utenlandsk støtte til sivilsamfunnet har ikke ført til apati. Som i Serbia, hvor en hjemmesnekret studentprotest-bevegelse mot korrupsjon og vanstyre har ført til bred mobilisering, ser vi at georgierne rører på seg, anført av aktivister som ikke gir seg. De motbeviser hver dag regjeringens påstand om at de kjemper for demokratiet for vestlige pengers skyld.

Det leder til to andre poenger. Vesten, og i disse dager betyr det mer enn noen gang EU, Norge, Sveits og noen andre stater som fremmer demokrati som en del av sin utenrikspolitikk, må bli bedre på to områder. De må reagere mer resolutt på menneskerettighetsforbrytelser og korrupsjon. Virkemidler som målrettede sanskjoner og støtte til dokumentasjon og rettsoppgjør må brukes med kløkt for å bekjempe straffrihet og gjøre det mindre profitabelt å stjele innflytelse og penger fra folket. Det må ikke gå upåaktet hen å sette opposisjon, journalister og aktivister i fengsel. Her har EU og Norge mer å gå på.

Lærdommen er ikke å gi opp, men heller å gi mer og smartere.

Det andre området er det økonomiske, hvor Vesten har vært på sitt mest naive i en tro på at økonomisk samhandling i seg selv vil styrke demokratiet. Det er riktig at business er avhengig av et uavhengig rettsvesen for å sikre investeringer og eierskap. Sånn sett kan den fremme en viktig komponent i et demokratisk styresett. Men den kan likevel bli en urfrivillig støttespiller for et autoritært regime, blant annet ved å sikre ressurser for å undertrykke folket. Å drive etisk forretningsvirksomhet i en autoritær stat er krevende.

Også her har EU og Norge kommet et stykke på vei ved å innføre lovgivning som stiller krav til forretningsforetak om å sikre respekt for menneskerettighetene i sine levrandørkjeder. Det er et viktig første skritt, men iverksettelsen er like viktig. Myndighetene må også bli flinkere til å sikre at sanksjonerte produkter ikke slipper igjennom og kan blir brukt i krig eller undertrykkelse.

Demokratistøtten må være langsiktig, bredt anlagt og forankret i folkeretten. Vi må se lengre enn til neste valg og investere i utvikling av en demokratisk kultur. Men jeg kan heller ikke glemme rådet til den russiske demokratiske politikeren Grigorij Javlinskij. Jeg spurte ham hva Norge kan gjøre for å støtte demokratiet i Russland. «Mye», svarte han. «Men det viktigste er å være et godt eksempel».

Utfallet av stortingsvalget til høsten er utvilsomt spennende. Men valget kan også være et norsk bidrag til fremme av demokrati utenfor Norges grenser. Uten sjikane, personhets og -angrep, med saklige debatter mellom politiske motstandere, som ikke ser på hverandre som ‘fiender’ men ‘konkurrenter’. Fritt og rettferdig.

Da kan vi bidra med autoritet og legitimitet til å støtte de som trenger oss mer enn noen gang: demokratiforkjemperne i Georgia og i andre land hvor autoritære bevegelser er på fremmarsj.

Lærdommen er ikke å gi opp, men heller å gi mer og smartere.