Vi må tenke nytt om bolig

I disse dager erkjenner EU at kontinentet står i en boligkrise. Økende levekostnader, press på velferdsordninger og et boligmarked som skyver stadig flere ut, beskrives som en systemisk utfordring. Det er verdt å merke seg. For i Norge fortsetter vi å snakke om bolig som om problemet handler om personlig disiplin, heller enn om politiske strukturer.

Å skaffe en bolig i Norge er i dag utelukkende et individuelt ansvar, som i pressområder kan summeres som et spørsmål om riktig valg av foreldre, livsledsager og yrke, og en stabil evne til disiplin og fornuftige prioriteringer. Svikter dette, faller du igjennom. Er du en hvor alt har gått til h… i livet, kan det tenkes at du er «heldig» og blir tildelt en kommunal leiebolig til «gjengs pris».

Det er ingen politiske partier som virkelig bryr seg.

På den annen side: Er du ekstra heldig, kan du blir trukket ut som vinner i et kommunalt lotteri som tildeler startlån til et mindre antall på litt gunstigere vilkår enn markedet tilbyr. Men alle de andre skal vite at det er ingen politiske partier som virkelig bryr seg.

Boligmarkedet og skattesystemet flytter verdier fra arbeid til kapital, fra leietakere til gårdeiere, fra unge til eldre. Leiligheter er finansielle produkter, og nabolag verdsettes som verdipapirer. Helt svart er det likevel ikke. I disse dager strømmer det omsorg fra alle kanter overfor mennesker som sitter fast i dyre eiendommer som det blir for kostbart å bo i som følge av en formuesbeskatning som bygger på reell verdsettelse.

Boligmarkedets logikk er mest synlig i byene. Sykepleiere, lærere og politifolk pendler stadig lengre, unge ufaglærte låses hjemme hos foreldrene eller i utrygge leieforhold, og studenter presses ut av sentrale strøk. Selv om færre etter hvert klarer å komme inn i eiermarkedet, er de sammen med eldre eiere mange nok til at en trussel mot formuesveksten i eiendom er politisk utenkelig.

Når markedet fremstilles som nøytralt, individualiseres også konsekvensene.

Vi snakker som om dette er noe som bare skjer. Som om boligmarkedet er styrt av naturlover, og ikke et politisk konstruert system designet for å ivareta eiere og skape avkastning. Når markedet fremstilles som nøytralt, individualiseres også konsekvensene.

De som ikke har råd, forventes å spare mer, flytte lenger ut, kjøpe med noen, arve eller rett og slett justere ambisjonene sine etter det de evner. Og det skal innrømmes at noen velmenende, hjelpende håndsrekninger har kommet, som leie-til-eie. Men problemet med slike forslag er at de kun behandler symptomene, mens de bakenforliggende årsakene forblir urørt.

Boligmarkedet gjør strukturell ulikhet til personlige mangler. Markedsmodellen hvor bolig er en formuesmotor for noen og en uhåndterlig utgiftspost for andre, står uimotsagt. Vi trekkes alle inn i en logikk der boligeierskap omtales som selvvalgt trygghet, men i praksis egentlig er spekulasjon, hvor de som har, får mer gjennom subsidiering som rentefradrag osv., mens de som leier betaler regningen i form av utrygghet. Bolig som grunnleggende velferd er ikke en utfordring som tas på alvor, så lenge utfordringen kun deles av en gruppe i byene.

Narrativet om at utrygghet er en uunngåelig situasjon for mange, stemmer ikke.

Å tenke nytt om bolig handler ikke om små justeringer i egenkapitalkravet, endring av renten, raskere reguleringsprosesser, å utsette elektrifisering av anleggsplassen, eller dempe tekniske krav til utforming av planløsninger og materialvalg. Summen av alle faktorer som gjør det vanskelig å bygge nytt i dag, har preg av å være en perfekt storm. Men selv om vi skulle lykkes med disse grepene, er vi nødt til å innse at mange fortsatt vil falle utenfor.

Vi må bryte med forestillingen om at markedet alene skal styre noe så grunnleggende som hvor og hvordan mennesker lever livene sine. En alternativ tankegang er å bygge opp en ikke-kommersiell boligsektor som fungerer som et reelt alternativ til markedet.

Det er mulig å ta tilbake kontroll over offentlig eide tomter, og bruke offentlige midler til å sikre langsiktig finansiering. Vi kan utvikle kollektive og kooperative eierformer som kombinerer trygghet med fellesskap, og skape modeller som gjør det mulig å ta boliger «av markedet». Myndighetene kan bruke regulering og lovgivning til å «låse» boliger inn i en tredje boligsektor som glir sømløst inn markedets boligområder.

Vi trenger ikke lenger å late som om boligkrisen kun handler om individuelle valg.

Leietakere kan gis bedre beskyttelse, mer med stabilitet og rettigheter. Skattesystemets insentiver til spekulasjon og utilsiktede omfordelingseffekter kan dempes.

Bolig er ikke bare en vare. Å bo trygt er en forutsetning for hvile, helse, relasjoner og deltakelse. Narrativet om at utrygghet er en uunngåelig situasjon for mange, stemmer ikke. Her er det snakk om politikk, og hva slags samfunn vi ønsker oss.

Vi trenger ikke lenger å late som om boligkrisen kun handler om individuelle valg. Det å høre til behøver ikke være et uoppnåelig privilegium. Vi må tenke nytt.