– Atomvåpen er de senere år er spredt på flere hender, i flere land. Om det skulle komme ledere i noen av disse landene som skulle finne på å bruke disse meningsløse våpnene ville det være en katastrofe.
Kjell Magne Bondevik (71) er arbeidende styreleder ved Oslosenteret. Tidligere statsminister (KrF).
Kjell Magne Bondevik (KMB): Jeg opplever at den aller største trusselen vi står overfor er atomtrusselen. Jeg er med i et nettverk av tidligere politikere som jobber for visjonen om en atomfri verden, og FN har også vedtatt det som en målsetting. Vi vet at atomvåpen de senere år er spredt på flere hender, i flere land. Om det skulle komme ledere i noen av disse landene som skulle finne på å bruke disse meningsløse våpnene ville det være en katastrofe.
Den andre store trusselen jeg ser er klimatrusselen, som vi allerede ser konsekvenser av. Får vi ikke dette under kontroll gjennom internasjonale avtaler kommer disse konsekvensene til å bli enda større, med oversvømmelser av øygrupper og nedsmelting av is og alt det forferdelige vi har sett beskrevet.
Så har vi heller ikke løst fattigdomsproblemet i verden, men det er heldigvis kraftig redusert. Antall mennesker som lever i fattigdom – altså for under 1,9 dollar dagen, er om lag halvert.
Selv om demokratiet har hatt framgang når vi ser på utviklingen i et langsiktig perspektiv har vi de siste årene sett en motsatt utvikling flere steder, med flere autoritære ledere. Eksempler er Russland, Tyrkia, Ungarn og Polen. Mange av dem er ikke så langt unna oss. Vi ser at de flere steder spiller på nasjonalistiske krefter som igjen kanskje skyldes en manglende kontroll med innvandring som har skapt fremmedfrykt.
Det siste jeg vil nevne er ekstremisme. Du kan finne det i alle deler av verden og i ulike regioner. Men IS representerte noe nytt og er helt ekstremt umenneskelige i sin fremferd. Nå er det visse lyspunkt i kampen mot disse ekstreme gruppene, men jeg mener det fortsatt er en reell trussel at de kan dukke opp andre steder.
Her hjemme er jeg blant annet urolig for om vi klarer å få god nok styring på den teknologiske revolusjonen. Dette er en bekymring jeg har både internasjonalt og for det norske samfunnet. Sosiale medier brukes til seksuell trakassering og til mobbing. Personlige opplysninger kommer på gale hender. Etter hvert som den teknologiske utviklingen fortsetter og vi får flere nye medier og sosiale plattformer så blir det stadig vanskeligere å verne om enkeltmenneskets privatliv og integritet.
Jeg er urolig for om vi klarer å få god nok styring på den teknologiske revolusjonen
Jeg har også en bekymring mer på mikronivå når det gjelder teknologi. I dag sitter vi alle med våre duppeditter og mange er inne på veldig mange plattformer; Twitter, Instagram, Facebook og mange andre ting. Mye er nyttig, vi kan holde kontakten med venner og slektninger vi ikke ellers ville snakket med. Men det er også tidkrevende. Man kan bruke hele dagen på dette.
Min bekymring er også knyttet til sosiale settinger der vi møtes som venner og medmennesker og alle sitter og kikker på apparatet sitt istedenfor å ha øyekontakt med dem som faktisk er tilstede. Da mister vi noe av de medmenneskelige kontakten, som er viktig og verdifull. Det gjør oss til et kaldere samfunn, og jeg mener det er alvorlig. Vi må passe på at vi er herrer over teknologien og at ikke den er herrer over oss.
Det har jo vært fremgang på mange områder, og vi har vist at vi kan skape fremgang i verden. VI har ressurser mer enn noen gang til å gjøre det fortsatt og vi har teknologi som kan hjelpe oss i dette arbeidet. Jeg synes vi har mindre grunn til å være bekymret, men det er nok grunner til å være bekymret.
Hannah Gitmark (HG): Hva skal til for at vi greier å omsette ressursene du trekker fram i resultater?
KMB: Jeg vil peke på en kombinasjon av to viktige faktorer.
Den første er at vi har ledere nasjonalt og internasjonalt som styrer etter etiske standarder og verdier. Min erfaring er at enkeltmennesker og ledere betyr mye mer enn det folk flest er klar over. De store internasjonale organisasjonene som FN, NATO og EU betyr helt klart svært mye. Men ser vi på historien vet vi at enkeltmennesker har skapt store forandringer. Bare tenk på Michael Gorbatsjov som tillot kommunismen å falle, og Nelson Mandela som ikke bare betød noe for Sør-Afrika, men for hele verden ved sitt eksempel.
Motsatt tror jeg alle er bekymret for hva USAs president kan finne på. Kanskje han får til noe positivt i Korea, det vet vi ennå ikke nok om til å konkludere. Det vi vet er at han allerede har ødelagt mye. Han har brutt opp viktige internasjonale avtaler, som innen handel og atomavtalen med Iran.
En verden uten FN ville vært en farlig verden.
Den andre er at vi klarer å organisere verden på en fornuftig måte. FN med sine underliggende organer, har sine svakheter. Det er likevel den eneste verdensomspennende organisasjonen vi har, og den er bedre enn sitt rykte. En verden uten FN ville vært en farlig verden. Vi trenger også bedre organisering av regionalt samarbeid i flere verdensdeler. Det er for svakt i dag. Jeg håper også vi ser mer fornuftig samarbeid mellom stormaktene i verden: Kina, Russland, Vesten.
HG: Hva bør vi jobbe spesielt med her hjemme?
KMB: Det er en forutsetning for at vi skal klare å møte framtidas utfordringer og bekymringer at den verdimessige ballasten holdes ved like og fornyes, for det kommer stadig nye generasjoner til.
Det er viktig at vi opprettholder en solidaritetstenkning både blant folk flest og blant politikerne. Vi har gode tradisjoner her, som blant annet bygger på den kristne nestekjærlighetstanken og arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning. Det innebærer at vi skal ta ansvar for andre mennesker, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Vi har vært og må fortsette å være et utadvendt land og samfunn. Vi må ikke bli oss selv nok. Vi er jo som kjent et av verdens aller rikeste land. Det er fristende å bruke denne velstanden bare på oss selv. En del av solidaritetstanken er også å ikke la fremmedfrykten vokse. Da blir vi fort et innadvendt samfunn.
Så må vi jobbe for å ivareta det vi ofte kaller den nordiske velferdsmodellen. Den er blitt til i spenning mellom høyre- og venstresiden. Sentrumspartier har også spilt en viktig rolle ved å innlemme strømninger og kulturer som ellers ikke ville blitt så godt representert og som bidrar til et samfunn bygget nedenfra og opp: bondebevegelsen, målrørsla, kristen lekmannsbevegelse og andre frivillige organisasjoner.
For å opprettholde en bred velferdsstat er oppslutning om felles finansiering viktig. Vi blir ikke mindre avhengige av skatteinntekter i årene som kommer. Klarer vi å vise at skatteinntektene går til fornuftige ting så vil det være høyere aksept for et relativt høyt skattenivå som vi har.
Den nordiske modellen innebærer også at vi har et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og med myndighetene som tredjepart. Det har jeg personlig erfart at er verdifullt. I mange andre land er det ikke bare konflikt, men en svær grøft mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det kommuniseres gjennom streiker. Små forskjeller står også helt sentralt. De er etter mitt syn store nok, men de er beskjedne sammenlignet med andre land. Det gir tillit og sørger for at vi ikke har det grunnlaget for konflikt som mange andre land opplever. Det viktigste er at vi opprettholder det.
HG: Hvem skal løse oppgavene?
KMB: Politikerne må selvsagt bidra inn i alle internasjonale prosesser og avtaler som tar sikte på å løse de utfordringen jeg har skissert. Vi må også ta vår del av ansvaret for internasjonale utfordringer hjemme, for eksempel når det gjelder klima.
Ser vi på teknologiutfordringen er selvsagt politikeres handlingsrom begrenset. Når det gjelder bruk av teknologiske verktøy tilhører jo det i stor grad privatlivet og politikere skal være forsiktige med å tre inn. Vi kan jo ikke vedta regler for hvor mye tid per dag man skal bruke på Facebook. Foreldrenes ansvar er det aller viktigste. Det viser bare viktigheten av en god oppdragelse – noe som bør være et hedersbegrep og ikke noe som hører fortiden til. Skolen har også en viktig rolle i å lære opp barna i fornuftig bruk.
Men politikerne blir nok nødt til å være tydelige, for eksempel ved å vedta retningslinjer for hva som er tillatt og ikke tillatt. Vi har bestemmelser mot rasisme, for likestilling, mot trakassering og mot mobbing. Det er vanskelig å kontrollere dette på sosiale medier. Men lovverket er likevel viktig. Spesielt viktig er det jo å utarbeide lover og regler som ivaretar personvern.
Det er så stor ulikhet i verden at vi trenger mer styring for å utjevne forskjeller
HG: Innebærer utfordringene du peker på et behov for mer politisk styring?
KMB: Når vi ser på det internasjonale samfunn er svaret helt klart ja. Det er så stor ulikhet i verden at vi trenger mer styring for å utjevne forskjeller.
I Norge vil jeg si at nye utfordringer kan endre behovet for måten vi styrer, uten at det trenger å bety mer styring. Jeg synes vi her hjemme har funnet en god balanse mellom statens regulerende rolle og enkeltmenneskets frihet, og i balansen mellom individ og kollektiv. Det viktige fremover er at denne balansen ivaretas.
Jeg synes også vi har god en balanse mellom hva som skal være privat og hva som skal styres offentlig. Mer privatisering er jeg for eksempel skeptisk til. Det innebærer at ikke det offentlige skal løse alle oppgaver. Frivilligheten spiller en enormt viktig rolle. Men vi trenger politisk styring for å sikre at det ikke oppstår ulikheter i tilbud.
Staten har en veldig viktig rolle å spille i et liberalt samfunn og i et demokrati som vårt. Vi må ha noen reguleringer i forholdet mellom oss mennesker, ellers blir forskjellene for store og alt helt kaotisk. Det er en kontinuerlig pedagogisk oppgave for politikere å forklare statens eksistensberettigelse og betydning.
Les intervjuene med Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland, Hans Christian Gabrielsen, Kristin Halvorsen, Gudmund Hernes, Kristin Skogen Lund, Silvija Seres, Birgit Skarstein, Petter Stordalen, Sigrid Bonde Tusvik, Kåre Willoch og Wasim Zahid i Agenda Magasin i ukene som kommer.
Kommentarer