Byoriginalen

Istanbul is both deep and narrow. Some are intoxicated by its depth, others are oppressed by its narrowness.

Enhver forfatter i Tyrkia vil før eller senere skrive en roman om Istanbul, har den tyrkiske forfattere Burhan Sönmez sagt i et intervju. Slik ble det for ham også. Hans tredje og foreløpig siste roman heter rett og slett bare “Istanbul, Istanbul”, og handler om, vel… Istanbul. Men portrettet av Byen er ikke fargerikt og eksotisk, slik vestlige tilreisende tradisjonelt har foretrukket å skildre den. Hele handlingen foregår tre etasjer under bakken, i en fengselscelle, og tilværelsen er nokså grå og trist. Velkommen til Istanbuls underbevissthet:

– Jeg ønsker å vise fram en annen side av byens personlighet, som på samme tid gir meg mulighet til å vise fram en annen side ved hovedpersonene i romanen. Snille mennesker kan noen ganger være slemme og slemme mennesker kan noen ganger være snille, sier Sönmez.

De fire hovedpersonene i romanen er studenten Demirtay, barbereren Kamo, Legen og onkel Küheylan, og de får dagene til å gå ved å fortelle hverandre sine livshistorier innimellom torturen.

Hope is the lie of preachers, politicians, and the rich.

Tyrkia er et polarisert samfunn. Et enten-eller-land. Plasserer du deg i sentrum, må du være forberedt på å være ensom. Det samme gjelder skjønnlitteraturen. I Tyrkia har det vært mer stas å skrive om fortiden enn om samtiden, og selv samtidsskildringer blir tolket med briller av i går.
– Det ønsket ikke jeg i denne romanen, jeg ville bare konsentrere meg om nåtiden. Hvordan gjør man det? Ved å fokusere på smerten. Når man har det vondt, opphører fortiden og framtiden, bare nåtiden står tilbake – mentalt og kroppslig.

– Samtidig lengter hovedpersonene tilbake til fortiden, fordømmer samtiden og drømmer om en bedre framtid. Er det slik med innbyggerne i dagens Istanbul også?
– Alle mennesker har flere personligheter. Noen ganger er jeg melankolsk og lengter tilbake til fortiden. For eksempel sitter vi her nå. Jeg pleide å komme hit ofte da jeg var student, forteller Burhan Sönmez.

It takes three days to become acquainted with a city, but three generations to really know it.

Her passer det godt å fortelle litt om hvem Burhan Sönmez er og nøyaktig hvor vi sitter. Nedenfor Topkapi-palasset i Sultanahmet-distriktet, ligger Gulhane-parken. Tidligere var parken en zoologisk hage, med sjiraffer, neshorn, løver og andre koselige dyr. Det var gratis å komme inn. Familier hadde piknik her, studenter avholdt politiske møter – det var riktignok en stund etter at sultanen var blitt arbeidsløs.

Sönmez vokste opp i en kurdisk familie øst i landet, men studerte juss like i nærheten av parken. Forlaget han er sjef for, ligger også et beskjedent steinkast fra kafeen vi sitter på. Burhan Sönmez har skrevet tre romaner, som er oversatt til over 20 språk, og er i tillegg en prisbelønt menneskerettighetsforkjemper. Som det gjerne går med høylytte forsvarere av ytringsfrihet eller minoritetsrettigheter i Tyrkia, har Sönmez sittet i fengsel. Det er en av årsakene til at han i dag bor mer i Cambridge enn i Istanbul.

We are conditioned to hope. For the sake of hope we tolerate evil. But if we are not masters of today, what guarantee is there for tomorrow?

– Da jeg var student, var det ikke en stor park her, men en zoologisk hage. Hvorfor er den ikke her lenger? Hva er mentaliteten bak? De fjernet elefantene, men ikke de gamle trærne. Jeg er grunnleggende usikker på om trærne kommer til å eksistere om 20 år. Tankegangen til regjeringen og de lokale myndighetene tilsier at trærne ikke vil være her om noen år. De liker skyskrapere. De foretrekker nye penger framfor gamle trær. Folk som meg kaller seg progressive. Vi tilhører venstresiden, mens de med makt tilhører høyresiden. Men når det gjelder å beskytte byen, er vi de konservative. Så poenget er: Det er ikke lett å karakterisere innbyggerne i dagens Istanbul, sier forfatteren og forleggeren, med mer.

Da han var student på 1980-tallet, var det også tøffe tider i Tyrkia. Landet ble styrt av et brutalt militærregime. Da han jobbet som menneskerettighetsadvokat på 1990-tallet, intensiverte militæret krigen mot kurderne. Tusenvis av sivile ble drept i gatene, mange landsbyer ble brent ned. Sönmez kritiserte sikkerhetsstyrkene for å være voldelige mot sivile i de kurdiske regionene. Derfor ble han satt i fengsel. I seks måneder.

The odd thing about Istanbul was the way she preferred questions to answers. She gained strength from uncertainty.

– I et slikt perspektiv er det egentlig ingen forskjell på Erdogan-regimet og de foregående. Men dette går lengre; de forsøker å islamisere landet, endre konstitusjonen og forandre tyrkernes livsstil. Det er nytt. Erdogan-regimet er ekstremt. Tidligere regimer var kanskje 70 prosent onde, dette regimet er 99 prosent ondt. Jeg har ingenting godt å si om dem.

– Folk i Istanbul foretrekker bilder av Istanbul de har hengende på veggen framfor det virkelige Istanbul, skriver du i romanen. Hva tror du det skyldes?
– De aller fleste her mener at Istanbul er den vakreste byen i verden. Men når du prater med dem en stund, vil 90 prosent av dem fortelle deg om sine planer for å flytte ut av den. De vil si at Istanbul er for stor, for trang, for bråkete, for kaotisk. De drømmer om å flytte sørover og kjøpe et lite hus ved sjøen i en liten landsby, med utsikt til Middelhavet. Dette er den mest utbredte følelsen i dagens Istanbul. Og det er en selvmotsigelse, så klart. Folk som bor i Istanbul, elsker byen, men vil rømme fra den, men får det ikke til. Det er en avhengighet.

– Hva kommer denne avhengigheten fra?
– Historien og mangfoldet. I denne byen finner du alt. Du trenger ikke å dra noe sted, alt kommer til deg.

Istanbul wasn’t a part of something, it was the whole where all the parts came together.

– Du skriver om Bosphorus, som har to forskjellige typer strømmer, som går motsatt vei, og sammenligner dette med Istanbul?

– På overflaten går strømmen fra Svartehavet til Marmara, på undersiden går den motsatt vei. Innbyggerne i Istanbul ligner på disse strømningene. På overflaten har de én retning, på undersiden en annen. Slik er handlingen og hovedpersonene i romanen min også. Så aldri stol på bare én strømning, det finnes alltid én til, sier Burhan Sönmez, og legger ut på en lengre reise tilbake til 1839:

Den progressive kraften i Tyrkia startet ikke med Ataturk for 100 år siden, den startet for 200 år siden. Landsfader Ataturk var et resultat av denne utviklingen. Den første offisielle demokratiske deklarasjonen som kom fra sultan-palasset, kom fra denne parken, i 1839. Gulhane-deklarasjonen fastslo at alle innbyggere i landet, inkludert ikke-muslimer, skulle ha de samme rettighetene.

Istanbul, who intensified the scent of bodies, was like a lover who constantly made promises, yet stayed away.

– I dag diskuterer vi de samme tingene; framskritt versus konservative ideologier, øst versus vest, islam versus sekularisme, etc. Det tok 500 år før vestlige land kom dit de er i dag, ikke bare 200 år. Den franske revolusjonen i 1789 forandret ikke alt over natta, 100 år senere var kirken fortsatt en mektig kraft i Frankrike. Vi må være tålmodige. Historien beveger seg sakte. Derfor gir det ikke mening å gi opp håp. Ja, vi har en hensynsløs regjering nå, men den vil forsvinne. Vi må stole på vår historie, og vi må stole på framtiden.

– Men så har vi den andre strømmen, og den er nokså sterk for tiden?
– Ja, Erdogan bruker alt som et middel for å øke sin makt og sin rikdom. Også religion. Jeg tror ikke han helhjertet følger sin tro. Han har ingen samvittighet, han viser ingen nåde. Nylig sa han at folk som studerer utenlands, de kommer tilbake som spioner. Han har fire barn og alle har studert utenlands, i USA og Storbritannia. Kan du forklare denne måten å tenke på? Han er egoistisk. Han har denne ideen om at folk elsker ham og derfor kan han gjøre som han vil. Han er smart og gal. Da han kom til makten, sa han at han hadde forandret seg. Han sa ikke hvordan og ingen spurte. Han fikk også godkjentstempel fra Washington og Brussel. Men han hadde ikke endret seg, han bare spilte. Og selv journalister, forfattere og intellektuelle på venstresiden lot seg lure og støttet ham.

The clinging to belief turned a person into a devil.

– Men ikke jeg, eller brorparten av venstresiden. I vestlige land var det ingen som ville høre på vår kritikk da, men nå snakker de akkurat som oss. Hver uke får jeg spørsmål om å skrive artikler om Erdogan for vestlige medier, men for fem år siden ville de refusert alt som kom fra meg. Dette skyldes ikke at Erdogan har forandret seg, det er Tyrkia som har forandret seg, og dette skyldes Gezipark-opprøret. Uten Gezi ville vestlige media vært like blinde den dag i dag.

– Hvorfor slipper han unna med det hver gang?
– Fordi han får lov. Alle jeg snakker med nå, og jeg reiser en del, sier at Erdogan er en ond mann; Amnesty, PEN, fagforeninger, journalistlag, alle. De har oppdaget det. Men enhver vestlig regjering støtter ham fortsatt. Selv den tyske regjeringen, selv om forholdet har vært anstrengt det siste tiden. Hvorfor? På grunn av handel. Selv når forholdet var på sitt mest anstrengte, solgte tyske myndigheter våpen til det tyrkiske militæret.

– Men du er fortsatt optimistisk?
– I dette landet må du være forberedt på overraskelser.
Det er mange mennesker som har forlatt Tyrkia nå, så mange journalister og forfattere, fordi de ikke greier å se for seg en framtid i Tyrkia lengre. Jeg blir.

The people from Istanbul are losing their faith in the city.

– Det betyr ikke at jeg får rett, men det betyr at jeg bruker min energi på den mulighet at det vil komme en bedre framtid. Vi har ikke mistet alt ennå. Erdogan vil at vi skal gi opp og miste håpet, men det vil jeg ikke gi ham. Han liker ikke at vi bruker hans navn en gang, men det gjør vi, på en negativ måte. Det er ikke rart folk er redde og flykter.

– Du har ikke hatt noen problemer nylig?
– Nei, ikke nylig. Men jeg vet at de avlytter min telefon og leser mine e-post. Og det er greit. For jeg har ingenting å skjule. De prøver å finne noe, men får det ikke til. Ok, dette er min personlighet og mine venner og min familie kaller meg gal, men da jeg kom hit i 1982 for å studere, kjente jeg ingen her. Hver morgen kjøpte jeg Cumhyriet-avisa og det første jeg så etter, var oversikten over hvilken fange som var blitt henrettet dagen før. Da var jeg 17 år. Så dette er ingenting nytt. Dette er mitt default, jeg ble født slik. Første gang jeg ble arrestert og torturert, var jeg fortsatt svært ung. De satte meg i et fengsel, tre etasjer under bakken. Dette var i 1984, jeg var bare nitten år. 650 000 mennesker ble torturert i disse årene. Det er det offisielle tallet, det uoffisielle kan være opp mot en million. Dette er Tyrkia. Slik at det alltid vært. Jeg er redd, så klart jeg er det, men jeg prøver å leve med min frykt. Men det hjelper jo ikke alltid å flykte heller, for de arresterer folk utenlands også.

Time in Istanbul is the same. It slaps its wings in the past. When it reaches the present day its wings come to a halt, and it glides slowly in emptiness.

(Alle sitater på engelsk er fra Burhan Sönmez-romanen Istanbul, Istanbul.)