Er livet alltid verdt å leve?

Klokken er 08.32. Det er onsdag morgen i New York. Nedover Mercer street blåser en iskald vind. Boka «Et lite liv» ligger ved siden av en kopp kaffe og en båndopptager, på et bord, på en restaurant. De som går forbi bordet vil kanskje legge merke til den fordi den er så tjukk, en skikkelig murstein.

Eller kanskje de legger merke til det merkelige omslagsbildet i svart/hvitt, fotografiet «Orgasmic man» av Peter Hujar. Kjenner man til boka vet man at den er en av fjorårets bestselgere i USA og kanskje kaster man også et ekstra blikk på personen som sitter ved bordet, ikledd en blodappelsinrød kjole.

Kanskje kjenner man igjen henne som forfatter og en av USAs nye, litterære stjerner – Hanya Yanagihara.

Hun snakker. Stemmen hennes er klar og full av klang. Hun nøler nesten aldri og bruker ingen fyll-ord. Det høres nesten ut som at hun leser høyt fra en bok når hun snakker om «Et lite liv». Det er en usannsynlig bestselger, ikke bare på grunn av tykkelsen – den er over 800 sider.

Romanen begynner som en fortelling om livet etter college, men bygges sakte opp til noe helt annet og mye mørkere. Overgrep, vold, selvskading og sykdom fyller sidene, detaljert formidlet uten nåde. Ikke typiske ingredienser i en amerikansk bestselger. Redaktøren hennes forsøkte å overtale henne til å ta bort deler av det brutale innholdet for å «skåne leserne», men det nektet forfatteren.

Redaktøren hennes forsøkte å overtale henne til å ta bort deler av det brutale innholdet for å «skåne leserne», men det nektet forfatteren.

– Ingen trodde at den kom til å selge. Verken jeg, agenten min eller redaktøren min. Jeg siktet på 5000 solgte eksemplarer, sier Hanya Yanagihara.

I skrivende stund har boka solgt i over 700 000 eksemplarer i USA og Storbritannia alene, den har blitt oversatt til 21 ulike språk og har ligget på bestselgerlisten i blant annet Danmark og Nederland. Samme dag som vi treffes på restauranten i Soho gis den ut i Sverige.

«Et lite liv» handler om de fire vennene Jude, Malcolm, Willem og JB og deres liv i New York. Først og fremst får man følge advokaten Jude. Han er foreldreløs og det drøyer ikke lenge før man forstår at han bærer på en lang rekke hemmeligheter og traumer, at han både fysisk og psykisk er preget av en forferdelig fortid.

– Jeg er ikke så interessert i overgrep, men jeg er interessert i maktmisbruk. Det er det all fiksjon handler om egentlig. Om en ubalanse, sier Yanagihara.

Overgrep preger også hennes første bok «The People in the Trees», en roman basert på historien til en venn av familien hennes, Nobelprisvinneren Carleton Gajdusek. Den berømte medisinforskeren havnet i vanære da han ble dømt for å ha seksuelt misbrukt en ung gutt fra Papua Ny Guinea, som han hadde adoptert. Hanya Yanagiharas første bok handler med andre ord om en overgriper. Den andre fokuserer på et offer, Jude.

– Som mange mennesker er jeg mer interessert i arrene, hva som skjer med dem etter tid, hvordan de setter merker, stigmatiserer og former mennesket. Jeg håper leserne avslutter «et lite liv» med langt flere spørsmål enn svar. Og en av de tingene jeg vil at de skal spørre seg om er: Er livet alltid verdt å leve?

Og en av de tingene jeg vil at de skal spørre seg om er: Er livet alltid verdt å leve?

Det er et spørsmål som Jude stadig vekk stilles overfor. Til tross for at han som voksen får oppleve ekte kjærlighet og har en framgangsrik karriere som advokat, klarer han ikke å frigjøres fra sin fortid og livet hans er rammet inn av overgrep, fysisk plager og selvskading.

Sin første roman skrev Yanagihara «i ensomhet over atten års tid». Den andre «i en feber-aktig tilstand, hver kveld og helg over atten måneder». «Et lite liv» ble til etter at hun hadde solgt «The people in the trees» til et forlag, men før den hadde kommet ut i butikkene. En tid hun beskriver som «fantastisk og fri». Full av selvtillit og enda uvitende om at debuten skulle bli en skikkelig kommersiell flopp («The people in the trees» fikk bra kritikk, men solgte veldig dårlig), tilbragte hun kveld etter kveld med å hamre inn sin neste roman på dataen. Hun gikk nesten ikke ut. Rett hjem fra jobb til tastaturet. Hun skrev til hun, rent fysisk, var for trøtt til å fortsette.

Et forfatterskap fokusert på overgrep gjør at mange lurer: Handler det om henne selv? Har hun blitt utsatt for overgrep? Allerede før noe slags spørsmål i den retningen blir stilt, faktisk til og med før intervjuet i det hele tatt rekker å finne plass, garderer hun seg mot det.

Hanya Yanagihara er journalist og redaktør av yrke. Hun har jobbet for både Condé Nast Traveler og T: The New York Times Style Magazine som hun nylig sa opp i (hun søker i skrivende stund etter en ny jobb som «kan gi meg struktur sånn at jeg finner ro til å skrive en bok til»). Vi tørrprater derfor først litt om bransjen og yrket. Hun glir inn på temaet intervjuspørsmål.

Handler det om henne selv? Har hun blitt utsatt for overgrep?

– De pleier å være veldig ulike alt ettersom kulturen er interessert i for øyeblikket. I Spania for eksempel, spurte nesten hver eneste journalist om jeg føler at jeg lever et falskt voksenliv siden jeg verken er gift eller har barn. Spørsmålene sier mye om et lands nevroser og oppheng. Ofte er de ganske utfordrende. I Nederland og Belgia spurte alle, noe ingen har gjort her i USA, om jeg hadde blitt seksuelt utnyttet og om det var derfor jeg skrev boka.

Det hadde jeg også tenkt å spørre om, men på en litt mer subtil måte.

– Haha!

– Er det kanskje det alle vil finne ut av?

– Når jeg lærte å lese kritisk på 90-tallet lærte jeg at skribenten, forfatteren og hva han eller hun har gjort og jobbet med, hvem han var og hva han hadde tenkt ikke hadde noe med teksten å gjøre. Alle vet, i alle fall i Amerika, at det er sånn man skal lese kritisk. Men av ulike årsaker er ikke det praksis lenger. Så jeg tror at spørsmålet er uimotståelig. En forfatters personlige detaljer kan være fascinerende små godbiter, men de burde ikke forandre hvordan man leser en bok. Nå for tiden er det en gammeldags måte å tenke på, men jeg synes at det er den rette måten å tenke på.

En forfatters personlige detaljer kan være fascinerende små godbiter, men de burde ikke forandre hvordan man leser en bok.

Hun resonnerer videre at et forfatterskap består av to yrkesroller. Den skrivende: en vesentlig innadvendt, ensom sysselsetting. Og forfatteren: en opptredende, et utadvendt, forklarende arbeid. Man bestemmer deretter selv balansen mellom de to, hvor mye man vil delta med sin private person i diskusjonene om bøkene sine.

– Og hvor står du i det valget?

– Jeg gir vanligvis ganske unnvikende svar, akkurat som det jeg nettopp ga deg.