Et land i brann

Fanget i en brennende bygning.

Slik beskriver den tyrkiske forfatteren Asli Erdogan følelsen mange innbyggere har av å leve i dagens Tyrkia. Setningen er fra en tekst som sto på trykk i den pro-kurdiske avisa Özgür Gündem 20. oktober 2015, men er nå å finne igjen i hennes nye bok, «Nå er ikke en gang stillheten din».

Det er ikke før i de siste setningene leseren innser at teksten skal leses politisk. Før det skildres den gradvise utviklingen av en brann i en bygning, der det også tar lang tid før beboerne forstår hva som skjer. «Jeg ser ikke flammene, hører dem ikke, kjenner dem ikke, er de oppe, nede, overalt, jeg aner ikke om de er bak den neste døra jeg skal åpne, eller på taket som snart skal gi etter…»

Boka foreligger nå på norsk og i begynnelsen av november gjestet Asli Erdogan Litteraturhuset i Oslo. Agenda Magasin traff henne for å snakke om røyk, flammer og andre metaforer. Hun kunne fortelle at teksten er basert på selvbiografiske opplevelser: Da Asli Erdogan bodde i Brasil på 1990-tallet, ble hun fanget i en brennende bygning og kunne ikke forlate den på 20 minutter, fordi hun oppholdt seg sammen med en handikappet, eldre kvinne. Kvinnens barnebarn hadde forlatt dem. Han løp sin vei.

Folk ble lurt ganske lenge, inkludert meg.

Derfor vet hun at brann ikke er så skummelt i begynnelsen som det gjerne ser ut film, der bygninger blir overtent på 1-2-3. Og de fleste som dør i brann, dør ikke av flammene, men av røykforgiftning.
– Fascisme, terror og konsentrasjonsleirer dukker ikke opp fra en dag til den neste, det bygger seg opp mer gradvis. Disse farene er så lett å undervurdere. Du ser dem knapt og velger å håpe på det beste, sier Asli Erdogan.

Planen var å snakke med henne om litteratur, ikke politikk. Ifølge spørsmålene på blokka skulle samtalen vår handlet om hennes romaner, noveller, kortprosatekster og essays, om hennes særegne skrivestil, om tragiske menneskeskjebner og beksvarte samfunnssyn, om hvordan hun sjelden skildrer vold, tortur og krig direkte, men gjennom metaforer, skisser og skrik langt, langt borte fra. Om musikkkens betydning for hennes språk. Om språkets utilstrekkelighet. Og hvordan hennes språk kan gjøre leserne fysisk uvel. Hvis det var noe vi ikke skulle snakke om, ifølge notatblokka, var det de fire månedene hun tilbrakte i fengsel i høst, på grunn av artikler hun har skrevet som angivelig støtter det myndighetene betrakter som en terrororganisasjon, kurdiske PKK.

Men planen gikk i vasken. Og det er ikke bare journalistens skyld.

– Vil du gå så langt som å kalle Tyrkia er fascistisk land?

– Jeg var en av de første som gjorde det, for fire-fem år siden. Da brukte jeg riktignok anførselstegn og understreket at det skulle forstås i utvidet forstand. Kanskje burde jeg heller brukt «tyranni», jeg er ingen statsviter. Men det er helt klart at Tyrkia i dag er styrt av ett parti og én mann, og dette regimet har mange likhetstrekk med tidligere diktaturer i Tyskland eller Sovjetunionen, sier Asli Erdogan, som forøvrig ikke er i slekt med presidenten.

– Gitt at mange tyrkere i dag innser at landet er i fyr og flamme, på hvilket tidspunkt våknet de opp og lukta røyken?

– Folk ble lurt ganske lenge, inkludert meg. Erdogans første periode var den mest demokratiske perioden jeg har vært vitne til i tyrkisk historie. Men det var mange små signaler på at noe var i emning, som vi ikke tok seriøst. Et viktig tidsskille inntraff i 2008. Da ble anti-terrorloven endret. Fra da av het det at hvis du forsvarte handlingene til en terrororganisasjon, så kunne du bli dømt som om du var medlem av terrororganisasjonen. Dette var starten på fascismen. Hvis jeg forsvarer kurdernes rett til å få en utdannelse på sitt eget språk, så kan de si at aha, dette er det samme som PKK vil, så derfor kan du bli tiltalt som et PKK-medlem. Nå er dette helt ut av kontroll. Folk blir arrestert for de mest absurde ting, sier Asli Erdogan.

Disse brannmerkene på armen min her er forøvrig fra Gezipark-opprøret.

Ett eksempel: En journalist ble arrestert på grunn av en tweet han skrev om en aktor, selv om den ble slettet 40 sekunder etterpå. Han tilbrakte 40 dager i fengsel. Journalisten skrev «Lastebilen delte aktoren i to». Det var jo feil, så han rettet det til: «Lastebilen delte aktorens bil i to».

– Dette fanget de opp og den aktoren var åpenbart en viktig mann for AKP, som jobbet mot Gulen-bevegelsen. Derfor ble denne journalisten tatt for å være Gulen-tilhenger. Hva skal du kalle dette om ikke fascisme?

– Er dette tegn på et sterkt eller svakt regime?

– Det er tegn på et allmektig regime som er paranoid og redd. Hvis de snubler nå, så vil de virkelig falle og synke dypt. Derfor forsøker de å kontrollere alt og alle, for å forhindre at de snubler. De vil forsøke å ufarliggjøre enhver motstand før den blir for sterk. De er til og med redd for meg. Hvis makt er å få folk til å gjøre det du vil når du vil, så er dette regimet verre enn militærregimet på 1980-tallet. Bare med én telefonsamtale, kan de arrestere hvem de vil, sier Asli Erdogan.

Myndighetene har de siste årene arrestert tusenvis av dommere og generaler, journalister og forfattere, lærere og akademikere. Nylig ble en berømt foretningsmann og filantrop, Osman Kavala, arrestert. Ingen kan føle seg trygge.

– Regimet har sendt et tydelig signal til sine innbyggere: Hvis jeg føler for det, vil jeg få deg arrestert, dømt og puttet i fengsel. Det juridiske systemet er dødt i Tyrkia for tiden. Det kontrolleres av politikerne. Det finnes ingen advokater eller et lovverk som kan beskytte deg.

– Verden våknet og oppdaget at det var nokså røykfylt i Tyrkia først etter det såkalte Gezipark-opprøret våren 2013?

– Ja, med politibrutaliteten oppdaget de at noe var fundamentalt galt i Tyrkia. Disse brannmerkene på armen min her er forøvrig fra Gezipark-opprøret. Det er fra syre. Så ja, verden våknet. Men nå er det faktisk 100 ganger verre enn da. Politiet er blitt langt mer brutale og det er blitt umulig å holde den minste demonstrasjon. Selv kvinner som demonstrerer for enkle rettigheter blir betraktet som en trussel. Nå nylig ble 50 kvinner banket opp av politiet. Foran kameraer. Og dette er i Istanbul. I de kurdiske områdene i sørøst er det atskillig verre. Der bruker de ikke tåregass, men maskingevær, ekte kuler og tanks.

– Du skriver mye om minoritetene i Tyrkia, kurdere og armenere spesielt. Har du sett en utvikling her også de siste 15 årene?

– Da jeg skrev for avisa Radikal på 1990-tallet, var det risikabelt bare å bruke ordet «kurder», for ikke å snakke om PKK. Men dette forbedret seg faktisk under Erdogan, den første perioden. Han startet fredsforhandlingene, som ble offentliggjort først i 2013, selv om de hadde pågått en stund. Det gikk så bra inntil 2015 at vi omsider trodde det skulle bli varig fred. Hva skjedde i 2015? Det er fortsatt et mysterium, sier Asli Erdogan.

Det var valg i juni 2015 og AKP mistet majoriteten, blant annet fordi et kurdisk parti fikk over 10 prosent av stemmene. To måneder senere blusset krigen opp igjen. Mellom 2013 og 2015 ble ikke en eneste sak åpnet mot Özgür Gündem eller noen av avisas medarbeidere og eksterne skribenter. Nå er hundrevis av rettssaker på gang. Og alle redaktører og redaksjonsrådsmedlemmer blir beskyldt for å være ledende medlemmer av PKK.

Spinoza er en PKK-terrorist.

– Dette skjedde ikke en eneste gang på 1990-tallet. Journalister kunne bli drept, men aldri åpent beskyldt for å være terrorister. Jeg er blant de første som er tiltalt for dette. Selv om det står helt klart i presseloven at redaksjonsråd ikke har noe som helst ansvar for hvordan aviser styres og redigeres. Det er som om de skulle gjort razzia i redaksjonslokalene og arrestert kokken som lager mat til journalistene.

– Kan det være at Erdogan har problemer med å se at folk har ulike roller? En journalist som intervjuer det regjeringen betrakter som en terrorist, skal jo ikke automatisk bli betraktet som en terrorist. Han gjør bare jobben sin.

– Erdogan er tilhenger av kollektiv straff. Han var misfornøyd med en artikkel i Özgür Gündem, så derfor straffer han alle. Han ble provosert av redaktør Can Dundar, så derfor straffer han alle i hans avis, Cumhuriyet. Han differensierer ikke, alle er hans fiender. Han ser ikke forskjell på Asli Erdogan og Abdullah Öcalan, PKK-lederen. Det er helt horribelt, svarer hun.

– Påvirker dette hvordan journalister og forfattere skriver, bevisst eller ubevisst?

– Helt klart. Hvordan kan du skrive fritt hvis du har realistiske grunner til å tro at politiet kan banke på døra di hvert øyeblikk? Enhver journalist i Tyrkia forventer å bli arrestert nå. Det er derfor så mange har flyktet fra landet. Hvis noen sier at de ikke bryr seg om dette, så lyver de.

– Men nå viser jo nyere historie at du kan bli arrestert selv om du passer deg, fordi myndighetene skiftet mening over natta rett som det er?

– Dette gjør at folk er enda reddere enn før. På 1990-tallet skrev jeg noen av mine beste essays for en større avis, Radikal. På den tiden visste jeg nøyaktig hvilke sjanser jeg tok. Hver gang jeg skrev om tortur og politivold eller kritiserte militæret, fikk jeg mange drapstrusler. Jeg visste hvilken pris jeg måtte betale for det jeg skrev. Men nå aner jeg virkelig ikke. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli arrestert, anklaget for å være en terrorist og deretter havne i fengsel i fire måneder. Ingen vet hva som er lov og hva som provoserer myndighetene. Ingen forstår logikken, og det er skummelt, sier Asli Erdogan, som likevel har en forklaring på det tilsynelatende ulogiske:

–  Regjeringen baserer seg ikke på logikk. Den baserer seg på makt og underdanighet. I konsentrasjonsleirene var det slik at om du var jøde og stjal et brød, ble du dømt til døden. Hvis du drev med sabotasje og brente ned det tyske hovedkvarteret, var straffen den samme. De differensierte ikke mellom sabotasje og å stjele brød. Slik er det i dagens Tyrkia også. Det som er viktig, er at folk holder seg innenfor den inngjerdingen makten har bestemt. Et demokratisk regime oppfører seg ikke slik. Der opererer man med ulike reaksjoner avhengig av om du har stjålet et brød eller brent ned en regjeringsbygning. Hva vil du jeg skal kalle Erdogans regime? Jeg skriver artikler og de krever at jeg skal sitte i fengsel på livstid. Hvordan kan en artikkel være bevis for at jeg har vært en leder for PKK?

– Hvis du ønsker at leserne dine skal våkne opp og skjønne hva som skjer, hva slags virkemidler og språk trengs da?

– Da jeg ble arrestert, jobbet jeg med satiriske tekster, der jeg tolket historiske hendelser sett fra en gal kvinnes perspektiv. Det er jo faktisk veldig mye som er nokså komisk med det som skjer i Tyrkia. For eksempel alle tiltalene mot journalistene og forfatterne. Du leser dem og tenker at en femåring kunne skrevet bedre enn dette.

Folk er standhaftige og stolte.

– I en av dem kunne man lese – og dette ikke er en spøk – at denne personen hadde vært i kontakt med PKK-geriljaen, noe de hadde kunnet lese seg til i vedkommendes dagbok. Navnene på kontaktpersonene i PKK, var Spinoza og Albert Camus. Dette er tilstanden i dagens Tyrkia. Det er ingen spøk. Spinoza, en nederlandsk filosof fra 1600-tallet, er en PKK-terrorist.

– Det hjelper kanskje å ha litt galgenhumor?

– Ja, det er faktisk hysterisk morsomt når man ser slike hendelser isolert. Ta for eksempel historien om en fange som spurte etter bøker av Ahmet Altan i Silivri-fengslet. Fangen spurte om de kanskje fantes i biblioteket. “Nei”, svarte fengselsvakten. “Men forfatteren sitter der inne”.

– Men myndighetene har ikke fengslet mange forfattere eller poeter for det som står i romaner eller i dikt?

– Aktorene leser vel ikke så mye skjønnlitteratur, tenker jeg. Det tar for lang tid.

– Dette ble veldig svartsynt, det må vel finnes noen positive trekk ved dagens Tyrkia?

– Man kan trekke fram enkelte positive trekk, som opprørstrangen fra Gezipark-opprøret, som fortsatt er der. Og majoriteten i Tyrkia er selvfølgelig klar over farene ved at én mann bestemmer alt, og de vil ikke ha det sånn. Folk er standhaftige og stolte. For eksempel sjefredaktøren i avisa Evrensel, som er en god venn av meg. Jeg møtte ham nylig i Istanbul og var skikkelig deprimert. Så jeg spurte ham: “Hvis du var i mine sko, ville ikke du også tenkt på selvmord?” Han svarte kontant: “Nei. Jeg ville gått i fengsel og fortsatt å skrive.” Han er litt macho, så han føyde til for egen regning: “Jeg er kapteinen på Evrensel og jeg vil stå på skipsdekket til den siste journalisten har forlatt skuta.” Han har allerede pakket fengselsbaggen sin, den står ved siden av pulten hans. Han vet at dagen vil komme. Han er gift og har barn. Havner han i fengsel, kan han være der inntil sju år, trolig. Evrensel er en veldig god avis. Litt gammeldags. Men til å stole på. Han og avisa gir et glimt av håp. Utover slike små ting, ser jeg ingen rasjonelle grunner til å være optimistisk.

Les også Stian Bromarks portrett av Asli Erdogans forfatterskap her.