– Folk er desillusjonerte

Det sies at demokratiet er den verste styreformen, men at den likefullt er bedre enn alt annet som er blitt forsøkt. Underforstått; demokratiet, i sin nåværende form, er det beste vi kan håpe på og det lurest å ikke tukle med systemet. Forskeren og forfatteren Claudia Chwalisz, tilknyttet den britiske tenketanken Policy Network, er av en annen oppfatning. Ikke bare kan vi gjøre demokratiet mer demokratisk, vi må også gjøre det – for å redde stumpene, så å si.

– Vår styreform er utdatert, sier hun til Agenda Magasin.

I boka “The Populist Signal” ser Claudia Chwalisz på fremveksten av britiske populistpartier som innvandringskritiske UKIP, De grønne og det skotske uavhengighetspartiet SNP. Hva karakteriserer deres velgere og hva har de felles med de store, veletablerte partiene? I boka presenterer Chwalisz en egen undersøkelse som kan fortelle at 66 prosent av velgerne i Storbritannia mener at landets styreform trenger grunnleggende forbedringer.

Blant populistparti-velgerne stiger andelen til mellom 77 (De grønne), 83 (UKIP) og 90 prosent (SNP). Bare 20 prosent, igjen generelt i hele Storbritannia, mener at deres stemme har en betydning og at de blir hørt av nasjonale politikere.

Vårt system stammer fra slutten av 1800-tallet og gjenspeiler den tiden.

Hennes forskning viser at for eksempel UKIPs velgere er vel så misfornøyd med det etablerte politiske systemet som de er med innvandringspolitikken. Så selv om grensa stenges og alle kastes ut, vil de forbli desillusjonerte. Dermed hjelper det ikke å overby UKIP for å få tilbake velgere, man må gå til roten av misnøyen. De etablerte partiene har i altfor stor grad betraktet “populisme-advarselen” som en sak- eller ideologi-utfordring, og i for liten grad skjønt at dette er en utfordring for selve styreformen.

– Vårt system stammer fra slutten av 1800-tallet og gjenspeiler den tiden. Derfor er det hierarkisk og elitestyrt. Våre politiske institusjoner har ikke fulgt med i utviklingen. Vi tror fortsatt den beste måten å representere folkemeningen på, er å insistere på at velgerne hvert fjerde år skal stille seg i en kø med en lapp i hånda som de putter ned i en boks – mens de i perioden imellom har ingenting de skulle sagt. Folk vil bli hørt, og da er ikke stemmegivning hver fjerde år nødvendigvis den beste måten å lytte på, sier hun.

Jeg er ingen fan av folkeavstemninger.

Claudia Chwalisz vil ikke klandre politikerne. Hun peker på Systemet, som tvinger politikere til oppføre seg på spesifikke måter. Samt tiden, som har løpt fra Systemet.

– Folk er langt mer bevisste og engasjerte i dag, blant annet på grunn av sosiale medier og internett. De får med seg at sterke lobbygrupper får gjennomslag, mens de selv føler seg overkjørt, sier hun.

Når Claudia Chwalisz snakker om populisme og populister, mener hun ikke det mange legger i begrepet; klar tale, enkle løsninger og innvandringsskepsis. Hun tar utgangspunkt i den mer akademiske forståelsen av begrepet, der populister ser samfunnet delt opp i en ren, homogen gruppe mennesker som på en eller annen måte føler seg truet av andre, for eksempel etablissementet, innvandrere eller finansfolk, der de hevder at De andre tar fra dem stemmen, identiteten eller pengene. Det spiller på oss mot dem.

Dermed blir partier som De grønne og UKIP, eller norske Frp, om man vil, en del av samme trend, og det gir mindre mening å dele opp i en venstre- og høyrepopulisme. Disse partiene er symptomer på den samme misnøyen med hvordan den etablerte politikken virker og deler en oppfatning om at eliten er korrupt, drevet av egeninteresse og at politikerne bedriver hemmelighetskremmeri. Men så er spørsmålet – er virkelig politikerne mer korrupte i dag enn tidligere?

– Folk har nok aldri elsket politikere. Men det at folk ikke stoler på myndighetene, tror jeg er mye mer uttalt nå. Det skyldes blant annet at vi lever i en tidsalder der langt flere betrakter det som en rett å bli hørt. Mange har jo sin egen blogg og uttrykker sin mening på sosiale medier. Samfunnet har forandret seg, ikke nødvendigvis politikerne, sier Claudia Chwalisz. I lys av denne nettopp denne utviklingen, mener hun de politiske partiene må fornye seg radikalt.

Men hvem vil frivillig gi fra seg makt og innflytelse?

– De tradisjonelle partiene må forandre seg drastisk. De vil fortsatt spille en viktig rolle framover, men i dag finnes det så mange andre arenaer der det er mulig å bedrive påvirkning, skape forandring og oppnå større rettferdighet. Jeg tror det er en av grunnene til at folk ikke melder seg inn i partiene i så stor grad lenger, fordi de føler at de kan oppnå forandre raskere utenfor, sier hun.

Men hvem vil frivillig gi fra seg makt og innflytelse? Motviljen er stor, ifølge Claudia Chwalisz. Den største motviljen kommer angivelig ikke fra politikerne selv, i hvert fall ikke de forskeren har pratet med, men fra tradisjonelle organisasjoner, som allerede har et fot innenfor døra og som har tilgang til politikerne når de vil.

Så hvis det skal bli forandring, holder det ikke bare å forandre meningen til en politiker eller et parti, eller regjering og storting, for den saks skyld – det er mange grupper utenfor som har sterk egeninteresse av at ting forblir som de er, mener hun.

Claudia Chwalisz´ ærend er ikke bare å kritisere. I “The Populist Signal” kommer hun med noen konstruktive løsninger. Inspirasjonen fant hun i antikkens Athen, der et tilfeldig utvalg mennesker ble samlet i en avgrenset periode for å ta beslutninger som angikk dem og deres samfunn. (Trekk fra det faktum at alle var menn, det er ikke til inspirasjon).

Men hun omfavner prinsippet om at alle er like og dermed like kompetente til å fatte beslutninger som angår deres liv som politikere. Hopp 2500 år fram i tid, og Chwalisz har funnet en rekke eksempler på tilsvarende “eksperimenter”, eller “demokratiske innovasjoner”, som hun kaller det. I boka presenterer hun ti av dem.

Alle er enige om at noe må skje, men politikerne er handlingslammet.

Fellestrekket for disse “borgerrådene” eller “folketingene” var at de besto av et tilfeldig, men representativt utvalg mennesker. Det andre er at de fikk rom og ressurser til å foreta gjennomtenkte valg etter lengre diskusjoner. Det tredje er at utvalget i denne forsamlingen fikk reell makt.

Hennes “favorittmodell” fant sted i Australia for noen måneder siden, kalt “Melbournes people panel“. 43 mennesker, tilfeldig utvalgt, fikk fire måneder på seg til å bli enige om et ganske komplekst politisk tema, der de skulle bestemme byens utvikling de nærmeste ti årene. Til rådighet hadde de fire milliarder australske dollar. Deretter gikk de til de folkevalgte og presenterte forslagene. 90 prosent ble godkjent og skal nå omformes til praktisk politikk.

– Jeg tror dette bidro til å forandre folks oppfatning av hvordan en politisk prosess kan være og at innbyggerne, langt flere enn de 43 i utvalget, følte at de ble hørt. Diskusjonene ble annerledes enn om det var blitt satt ned et utvalg av eksperter. Forslagene var faktisk også langt mer ambisiøse og radikale enn politikerne hadde sett for seg, spesielt på miljøområdet. Folk flest kan ta veloverveide beslutninger. Riktignok er de ikke eksperter, men det er jo heller ikke politikere. Et bredt utvalg mennesker med forskjellig bakgrunn veier opp for den kompetansen som politikere og eksperter måtte ha, siden de sistnevnte har en tendens til å ha nokså lik bakgrunn, sier Chwalisz.

Et annet eksempel stammer fra Vancouver i Canada. Politikerne hadde mange møter om framtidens byplanlegging, men da sluttresultatet forelå, var planene dominert av kommersielle interesser. Folk ble voldsomt opprørt. I stedet for å gjennomføre planen eller forsøke samme prosess på nytt, satt bystyret sammen en gruppe med vanlige borgere over en periode på ni måneder, og det ble da disse som utformet en byplan for de neste 30 årene. Den ble mye bedre mottatt. Planen var laget av folk som bodde i byen og som visste hvor skoen trykket.

Men de er i hvert fall i prinsippet åpne for slike ideer.

Claudia Chwalisz har henvendt seg til britiske politikere for å høre om dette er noe de kunne tenke seg å prøve i Storbritannia også. Med varierende suksess.

– Akkurat nå sitter de konservative i regjering i Storbritannia og ergo har de bedre forutsetninger for å gjennomføre slike eksperimenter, mens det er Labour som langt har vist størst interesse. De har sagt at de ønsker å avholde møter for å få innspill til sin framtidige politikk, men de har ikke sagt noe om hvem som skal bli invitert. Hvis det blir eksperter og folk som allerede er engasjert, er det ikke sikkert det vil skape noe nytt. Men de er i hvert fall i prinsippet åpne for slike ideer, sier hun.

– Hva med den sveitsiske modellen, der det stemmes over alt mulig hele tiden?

– Jeg er ingen fan av folkeavstemninger. Du ber folk om å ta vanskelige beslutninger, når de fleste jo ikke har tid til å sette seg inn i saken. Folkeforsamlingene jeg skriver om, er eksempler på det stikk motsatte, fordi du gir folk tid og ressurser til å sette seg inn i problemene. Slik det er i Sveits blir folkeavsteminger den beste plattformen til populistene, fordi de kan tilby enkle løsninger på komplekse problemstillinger.

–  Hva med internett og sosiale medier, er det noe som kan brukes til å styrke demokratiet?

– Jeg tror ikke du vil få like gjennomtenkte valg som når du setter folk sammen ansikt til ansikt i et rom. Når det er sagt, kan nok sosiale medier og internett brukes mer aktivt av beslutningsmyndighetene. Jeg liker for eksempel godt det som ble gjort i Paris nylig, der folk ble invitert til å mene noe om budsjettet. Alle Paris-beboere kunne ta stilling til hva 500 000 euro skulle gå til. Dette er noe de nå skal gjøre en gang i året hvert femte år, sier Claudia Chwalisz.

Hennes planer framover er å forske mer på demokratiske nyvinninger. Hun skal se om borgerdeltagelseeksperimenter kan være mer effektive og kostnadsbesparende enn mer tradisjonelle metoder.

– Selv om mange er lydhøre for argumenter om utvidet demokrati, er det min erfaring at andre trenger flere argumenter, så som at det er billigere og raskere. I Storbritannia har vi diskutert i tre år nå om den tredje rullebanen på Heathrow flyplass. Det nedsatte utvalget har kostet millioner. Alle er enige om at noe må skje, men politikerne er handlingslammet. Kanskje vi da i stedet kunne hatt en folkeforsamling som var samlet i seks måneder, som kostet 100 000 pund og involverte folk som bodde i området, for å skape legitimitet for beslutningen? I så fall ville det innebåret en utvidelse av folkestyret, som i tillegg kostet mindre og var mer effektivt – høres ikke det ut som en god løsning, spør Claudia Chwalisz?