En annerledes mann i et annerledes land

Hans Olav Lahlum ser på seg selv

– Jeg er utdanna i historie, statsvitenskap og religionshistorie. Sånn sett har jeg en utdannelse som peker mot å kunne være heltidspolitiker. Men det er mulig at jeg er litt for mye vitenskapsmann og litt for lite politiker, sier Hans Olav Lahlum med et smil.

Han omtaler seg som en annerledes mann i et annerledes land. Til høsten stiller han for første gang som førstekandidat på Oppland SVs stortingsvalgliste. Hvis han kommer inn, ønsker han å legge kreftene i å bekjempe sosial ulikhet.

Jeg opplevde at SV var det partiet som er best for oss som ikke passer inn i gjennomsnittsmodeller.

– Like muligheter for ulike mennesker, det spiller en stor rolle for meg. Altså, jeg er jo annerledes. Jeg har aldri passa inn i A4-modellen. Jeg synes at Arbeiderpartiet og Høyre i en del situasjoner har samarbeidet om å lage en sånn fin gjennomsnittsmodell som folk skal passe inn i. Og jeg har aldri passa inn i den. SV er best for oss som ikke passer inn i gjennomsnittsmodeller. Jeg er en ressursperson som må få lov til å gjøre ting på en litt annen måte enn de fleste, om jeg vil bruke de ressursene jeg har på en god måte, til det beste for samfunnet.

Han tror ikke han vil klare å tilpasse seg en stortingsmodell heller, om det finnes en.

– Jeg kommer til å være meg uansett, tror jeg. Politikken er blitt veldig profesjonalisert. Mange av de som nå stiller til valg, og ikke minst de som jobber i partiapparatet, er folk som ikke har jobba med noe annet enn politikk. Det er en litt tankevekkende trend. På en måte er det et trekk i tida, at politikken krever mer kjennskap til politikkens vesen og alt det der, men det er skummelt om man ender opp med å styres av en gruppering som bare har drevet med politikk. Jeg har vært noe annet og jeg er noe annet. Man merker det fort i møte med en del av eliten, i anførselstegn, i Oslo. At man har litt andre perspektiver.

 

Hans Olav Lahlum ser på høsten 2017

Foreløpig holder Hans Olav Lahlum seg på trygg avstand fra Oslo. Han foretrekker hjembyen Gjøvik. Det er her vi møtes en dag i solskinn, for å spise mat og prate politikk. Lahlum tar meg med på en restaurant på handlesenteret (“Vi fra Gjøvik shopper ikke, vi handler”) – en restaurant hvor han åpenbart er stamgjest. Han bestiller “det vanlige” – biffsnadder.

– Om man har god økonomi, så burde man også bruke litt penger. Fra et samfunnsøkomisk perspektiv er det ikke om å gjøre at jeg bare sitter og har mest mulig penger stående i banken. Så jeg spiser ofte ute.

Det er tidsbesparende også. Lahlum er en travel mann. For mange vil det nok være fulltidsjobb nok å skulle stille til valg på stortingsliste for første gang. Men i september er det ikke bare valg. Han skal også gi ut bok.

– Dette er i større grad en psykologisk roman enn jeg har skrevet tidligere. Den tar opp en del store spørsmål, som skyld og straff. Et gjennomgangstema er hvordan krigen og opplevelser fra krig gjør noe med mennesker. Det kaster lange skygger framover i livet. En del av tilhengerne av fredspartiet SV vil nok like denne romanen. Det er en spenningsroman med sterke undertoner og kanskje én av mine mest politiske romaner. Den kommer under valgkampen. Det blir en travel fase.

Og, som han sier selv, av alle rare ting har han bursdag på selve valgnatta. Han tror det enten vil vise seg å være en bra ting, eller en skikkelig nedtur. Men det kan ikke være tilfeldig.

– Jeg hadde foreldre som var aktive politikere, og vokste opp med at det ofte var valg på bursdagen min. De var faktisk aktive i Høyre da jeg vokste opp, så jeg passer ikke inn i disse modellene uansett. Det er jo noen som har prøvd å forstå meg gjennom slike modeller, men det blir alltid feil, ler han.

 

Hans Olav Lahlum ser mot Stortinget

Lahlum har sittet i lokallagsstyret i Gjøvik i 14 år. Han er en populær mann i hjembyen, og tenker at han nok vil dra noen ekstra stemmer på det. Men han har aldri hatt noe stort ønske om å stille som førstekandidat. Før nå.

– Jeg har et sterkt ønske om å komme inn på Stortinget og jeg har et sterkt ønske om at Oppland SV skal komme tilbake til Stortinget.

Det handler om at det er et sterkt fellesskap som i realiteten sikrer friheten for folk flest.

Men det er ikke nødvendigvis ønsket om selv å sitte på tinget som er sterkest. For ham er en jobb som fulltidspolitiker mer et hopp til siden, enn to hopp opp, som han beskriver det. Han har tross alt blitt bedt om å stille på Dagsnytt 18 i ti år allerede.

– Det lokale selvstyret, den lokale folkeviljen og demokratiet, er under et press i forbindelse med tvangssammenslåingene. Det er klart at dette blir et spesielt valg for Oppland. Det kan jo være at dette blir det siste stortingsvalget vi har som egen valgkrets, med tanke på en mulig fylkessammenslåing. Det ble ingenting av kommunesammenslåingene i Oppland, fordi ingen ville ha dem. Det blir nok en viktig sak her. Det handler om at det er et sterkt fellesskap som i realiteten sikrer friheten for folk flest. Og kanskje særlig for de, som i likhet med meg, ikke passer helt inn i denne gjennomsnittsmodellen.

 

Hans Olav Lahlum ser på SV

– Det blir et spennende valg. Jeg er ikke av de som tror det er åpenbart at det blir et regjeringsskifte heller. Det kan bli jevnt.

Han mener heller ikke at det nødvendigvis er et mål å få SV i regjering for enhver pris. Han ser for seg tre ulike scenarioer. I en situasjon hvor Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får flertall sammen, er sjansen for regjeringsmakt stor. I en situasjon hvor Ap og Sp ikke kan få flertall sammen med SV, er det veldig lite sannsynlig at det skjer, mener han.

– Hvis du har en situasjon hvor de kan få flertall enten sammen med SV eller sammen med KrF, er det vanskelig å si hva som skjer.

Vi har hatt den blåeste regjeringa vi har hatt i Norge siden 20-tallet. Så hvis vi ikke skulle mobilisere nå, når skal man da mobilisere?

– Jeg tror ikke det er det er en god sak for Ap i et fylke som Oppland å ville samarbeide med KrF, for de fleste rødgrønne her er mer over på SV-siden, hvis det er spørsmål om hvem man skal samarbeide med. Men du ser et ulikt bilde av Ap fra fylke til fylke og fra kommune til kommune. Noen steder har de lent mer på venstrefoten, andre mer på høyrefoten. Ap er en storkoalisjon av et parti, av til dels ulike grupper. Det er jo sånn det blir med sånne store partier. Fra et koalisjonsperspektiv er det bare noe av styrken til den regjeringen som satt, fordi SV trakk en del velgere som ikke ville stemt på Ap eller Sp under noen omstendighet, også trakk Ap og Sp en del velgere som ikke ville stemt på SV.

– Men jeg er optimist, jeg er det.

Etter Trump ble valgt inn som president i USA, har SV fått stadig flere innmeldinger. Hans Olav Lahlum tror også at den høyrepopulistiske bølger i Europa har nådd høydepunktet. Han er fornøyd med mobiliseringa på venstresida, selv om den selvsagt alltid kunne vært større.

– Vi har hatt den blåeste regjeringa vi har hatt i Norge siden 20-tallet. Så hvis vi ikke skulle mobilisere nå, når skal man da mobilisere? spør han.

 

Hans Olav Lahlum ser på verden

Det er et definisjonsspørsmål hvor lenge Lahlum har vært SVer. I 1991, da han fylte 18 år, sto han for første gang som listefyll for partiet. Men Lahlum hadde et opphold fra partiet under studiene.

– Jeg følte konkret misnøye med SV i én sak. Altså, jeg har alltid stemt SV, ved alle valg. Men jeg var ikke medlem. Jeg studerte statsvitenskap og historie og følte en periode under studiet at det var veldig greit å være partipolitisk uavhengig. Men viktigst var det at jeg konkret var uenig med SV i EU-saken. Ikke på standpunktet, for jeg stemte nei og var overbevist nei-velger, men jeg synes det der merkelige kompromiss-forslaget de gikk for, der de ikke ville respektere et flertall for EU hvis det ikke var flertall i et flertall i fylkene, det synes jeg var ekstremt merkelig. Jeg synes vi skulle være et nei-parti som tok et ja-flertall selv om det var et knepent ja-flertall. Jeg ble litt provosert av det, så jeg var utmeldt en periode.

Da han flyttet hjem til Gjøvik etter studiene i 2001, fant han tilbake til sin plass i SV. Lahlum kikker på tallerkenen med biffsnadder mens han forklarer at han ikke kommer fra en miljøvernbakgrunn, slik som mange andre i SV. Han er menneskerettighetsaktivist i bunn. I perioden hvor han følte at han måtte distansere seg fra SV, viet han tiden sin til Amnesty International. I motsetning til på 90-tallet, er han nå fornøyd med SVs internasjonale politikk. Men EU og EØS må fremdeles diskuteres.

Det er på tide å få fram alternativene.

– Det er spennende og krevende tider for EU. Når Storbritannia nå går ut, endrer det mye av dynamikken. Og det kan endre en del på EU. Jeg er ikke på jubelsida for Brexit, og ville sannsynligvis stemt “remain”. Jeg mener at deres situasjon er så annerledes enn vår. Men det er en dramatisk endring. Når britene stemte for å gå ut av EU, innebar det på sett og vis at de åpnet for å ta et skritt til høyre. Tingene som gjorde at de ville ut, det som var oppe i debatt, var jo til dels minstelønnssatser som de ikke ville være bundet av, innvandring som de ikke ville ha så mye av, den type ting. En type argumentasjon som gjør meg betenkt. Hvis Norge hadde gått inn i EU, ville vi tatt et steg til høyre. Når Storbritannia forlater EU, tar de et steg til høyre. Det blir jeg skeptisk til. Særlig for en del vanskeligstilte i Storbritannia, som har store forskjeller fra før av. Jeg sier ikke at EU ikke har gjort noe positivt for noe land, men jeg mener at det er feil retning for Norge.

Han kaller seg en standhaftig, men nyansert nei-mann. Og han mener at det er på tide å tenke nytt om EØS-avtalen.

– EU er i en dramatisk fase. Det er åpenbart ikke ønskelig for Norge og EU at man ikke skal ha handel med hverandre. En handelskrigssituasjon er det ingen som ønsker seg. Det er på tide å få fram alternativene.

– Da EØS-avtalen kom, sa Brundtland, som da var statsminister, gjentatte ganger at vi får en vetorett og den skal vi selvfølgelig bruke, hvis det kommer ordninger som ikke er gunstige for Norge. Det er ikke den veien det har gått. Veto-retten brukes nesten ikke, og det sies at det er veldig farlig å bruke den. I så fall har EØS-avtalen blitt noe annen enn man håpet at den skulle bli da den kom. Jeg ser jo at den har en del fordeler når det kommer til markedstilgang og alle disse tingene, men det er en pris å betale, og den prisen mener jeg har blitt større og større på direktiver som er veldig dårlig tilpasset Norge. Jeg var engasjert i datalagringsdirektiv-saken, og der fikk man den paradoksale effekten at EU-domstolen til slutt stoppa det. Ap og Høyre har godtatt stort sett alle direktiver, og det er en dårlig idé. Uansett må det være legitimt å ta den debatten nå, etter så mange år og når avtalen er blitt noe annet enn det man først så for seg.

 

Hans Olav Lahlum ser på det politiske landskapet i Norge

– Jeg husker jeg hadde uttalt, som sant er, at jeg nok ikke er så intelligent som folk tror. Da var det en på nettet som kommenterte at “ja, det ser vi jo på EU-standpunktet ditt”. Det var det masse folk som retweeta. Jeg tåler såpass, altså.

Men av en eller annen grunn er EU-debatten et skrekkeksempel på mangel på respekt for andres meninger, mener han. Og det preger det politiske landskapet i Norge. Selv om klimaet var hardere for 15 år siden, og selv om Frp er tatt inn i varmen, er det noen saker der det fremdeles ryker en kule varmt. Spesielt i EU-debatten – og i innvandringsspørsmål.

– Jeg ble ringt opp og kjeftet på av en eldre dame som var rasende da jeg hadde sagt at man ikke måtte diskriminere romfolk på etnisk grunnlag. Det var hun for, da. Spennende start. Hun argumenterte med at hun hadde møtt to romfolk som oppførte seg dårlig. Så prøvde jeg å si at hvis du møter to fra Lillehammer som oppfører seg dårlig, legger du da automatisk til grunn at alle andre fra Lillehammer oppfører seg dårlig? Men jeg måtte gi opp da hun for tredje gang sier at romfolk er da ikke fra Lillehammer?

Hver gang jeg hører “alle skal med”, sier jeg: “hvor skal de da?”.

Han ler godt av denne fortellingen. Men det er ikke nødvendigvis velgerne som styrer debatten i feil retning. I det store og hele synes han faktisk at velgerne ofte er mer nyanserte enn politikerne. Selvsagt grunner dette i partilojalitet. Men, sier han, SV har ikke sterke tradisjoner for partipisk. Men han reagerer på det han kaller overtendensiøs argumentasjon fra politikere.

– Jeg blir litt irritert jeg, på politikere som later som at her har de det endelige svaret og at med det finnes bare fordeler. Jeg skal prøve å være en nyansert politiker. Det er jo “in” å tro på fakta nå, så jeg skal prøve å være en faktaorientert fyr. Det har gått av moten i USA, men blitt desto mer populært i Europa å være faktaorientert. Så jeg skal lytte til andre, og høre hva de har å si. Det gjør man i for liten grad i politikken.

Resultatet blir at folk ikke føler tilknytning til politikken.

– Apatien særlig blant ungdommen er et stort problem. Jeg møter mange engasjerte, positive unge mennesker, men det er et skille mellom disse, og de som dropper ut av arbeidsliv og skole tidlig. Du ser store forskjeller der. Hver gang jeg hører “alle skal med”, sier jeg: “hvor skal de da?”. De skal vel ikke til samme sted alle sammen, får vi håpe?