– Jeg er hensynsløs når jeg skriver

– Det er Antiguas nasjonaldag i dag, 35 år siden øya ble selvstendig fra Storbritannia. Gratulerer med dagen?
– Faktisk, ja! Men den virkelig store dagen er første mandag i august. Avskaffelsen av slaveriet i 1834.

Selv forlot Jamaica Kincaid øya som 16-åring.

Slaveri og kolonitid: Denne tunge, doble historien utgjør premisset i Jamaica Kincaids forfatterskap. Hun har skrevet en rekke anerkjente romaner, noveller og essays, mange av dem med utgangspunkt i den lille karibiske øya Antigua, der hun selv ble født i 1949. Over nitti prosent av befolkningen på øya er av afrikansk eller karibisk opprinnelse, som Kincaid selv; bare to prosent er hvite. Som en av hovedpersonene betegnende påpeker: “På et sted som dette er råskap det eneste vi får i arv.”

Selv forlot Jamaica Kincaid øya som 16-åring, da hun ble sendt til USA for å jobbe som au pair. Der ble hun værende – forkastet navnet Elaine Potter Richardson, klippet av seg håret, og flyttet til New York for å bli forfatter. En lignende historie er utgangspunktet for romanen Lucy (1990). “I wanted to be a writer; I was a person with opinions, and I wanted them to matter to other people”, skriver hun om perioden. Da debutsamlingen kom i 1983, hadde de fleste av tekstene allerede stått på trykk i The Paris Review og The New Yorker.

For sint?

Da forfatteren nylig besøkte Litteraturhuset i Oslo, satt folk som forfatter og Kincaid-leser Per Petterson i salen. Men selv om flere av bøkene ble oversatt til norsk på 1990-tallet, og holder et overveldende høyt litterært nivå, er hun fortsatt relativt lite kjent i Norge. Det er først i år at Kincaid virker til å få sitt egentlige gjennombrudd i Skandinavia – blant annet skal hele forfatterskapet oversettes til svensk. Sist ut er hennes mest kjente essay, A Small Place fra 1988, der Kincaid tar for seg tilstanden på Antigua etter at landet fikk selvstendighet i 1981.

Kincaid sier hun hadde et stort håp knyttet til hendelsene for 35 år siden. Men hun kaller tiden etterpå “et forferdelig rot”.  

– Vi fant aldri noen anstendig erstatning, en anstendig måte å styre på, sier hun. Skuffelsen over dette kommer til uttrykk i A small place: «Imagine, then, the bitterness and the shame in me as I tell you this».

Teksten var opprinnelig skrevet for The New Yorker, der Kincaid jobbet som fast skribent i en årrekke, men redaktøren mente teksten var “for sint” til at han ville trykke den. I stedet ble den bok. I den skriver Kincaid blant annet om korrupsjon og misbruk av bistandsmidler, om salg av store landeiendommer til amerikanere og europeere, og om hvordan de fantastiske strendene er stengt av for lokalbefolkningen, og kun er tilgjenglig for de rike, hvite turistene.

Symptomatisk for det hele, og verst av alt for en bokelsker som Kincaid: Mer enn ti år etter at et jordskjelv rammet øya, sto hovedsstadens bibliotek fortsatt stengt. Så er spørsmålet: Har ting endret seg til det bedre, snart tretti år etter at A small place først ble publisert?

– Jeg vil heller si at verden er blitt mer som Antigua, sier Kincaid.

– USA selger statsborgerskap til rike folk og en skurk er presidentkandidat.

 

Krav og konvensjoner

Uansett utfallet av valget, blir det interessante år i vente, mener hun. Hun tror den store forakten Hillary Clinton har møtt i valgkampen, primært handler om at hun er kvinne.

– Jeg kan ikke komme på et eneste samfunn hvor menn ikke kontrollerer, eller prøver å kontrollere, kvinner på en eller annen måte. Samfunnet virker til å være bygget på det, på regler som skal styre måten kvinner bør oppføre seg på, sier hun.

Folk lar seg irritere fordi jeg ikke følger konvensjonene.

Kincaids gjennombruddsnovelle “Girl” fra 1978, handler om hvordan en mor overfører samfunnets regler og påbud til sin datter: “[T]his is how you smile to someone you don’t like too much; this is how you smile to someone you don’t like at all; this is how you smile to someone you like completely; this is how you set a table for tea.”

– ­­­Er det samme type forventninger knyttet til kjønn i litteraturverdenen?

– Når jeg skriver, som når jeg skrev A small place, får jeg hele tiden høre “hun er så sint, hun skriver på en sint måte”. Jeg sier ikke at jeg er Dostojevskij, men jeg har aldri hørt Dostojevskij bli beskrevet som sint? Og jeg har heller aldri hørt noen kalle Norman Mailer, som forsøkte å knivstikke sin egen kone, for en sint forfatter?

Hun mener det er urettferdig at sinne blir trukket fram på denne måten, at sinne knyttes til bøkene og til henne som person, og mener det hovedsakelig skjer fordi hun er kvinne.

– Jeg har ingen ting imot merkelappen svart, kvinnelig forfatter. Jeg er svart, jeg er kvinne. Men at jeg ønsker å bli en person, realisere meg selv, gjøre meg tanker om å være i verden, ha følelser – være noe annet et et samfunnsvitenskaplig objekt – virker vanskelig for folk å akseptere. Jeg skriver ikke slik de tenker at en svart person skal skrive. Folk lar seg irritere fordi jeg ikke følger konvensjonene.

Den vanskelige virkeligheten

Kincaid trekker fram mottakelsen av sin siste roman, See Now Then, som kom i 2013. Den handler om Mr. og Mrs. Sweets ekteskap og skilsmisse, og ble gitt ut ikke lenge etter at Kincaid selv ble skilt. Boken ble forsøkt stoppet av eksmannens bror, og i New York Times ble den kalt “an intimate treachery”, “not an easy book to stomach“. En annen kritiker kalte boka for eksorsisme.

– Folk var ikke interessert i det boka handlet om, men hvordan den forholdt seg til livet mitt. Det er lite sannsynlig at jeg ville fått den type anmeldelser som jeg ville vært hvit, eller mann, sier Kincaid.

Men når jeg er ferdig med å skrive, forsøker jeg å være anstendig.

– Det er en stor debatt om dette i Norge nå, knyttet til en av våre mest kjente kvinnelige forfattere. En av de største avisene har blant annet hentet fram detaljer fra begravelsen til forfatterens far…

– De ville aldri gjort det med en mann. Ingen har noen gang gjort det med Philip Roth? Eller John Updike – hans ekteskap, hans kone? Nei, han blir bare ansett for å være en stor forfatter.

Sterke kvinnekarakterer dukker opp i alle Kincaids bøker. Romanen The autobiography of my mother fra 1996 (Mors egen historie på norsk), som kanskje er Kincaids sterkeste, følger den unge jenta Xuela. Historien samler seg i henne: Faren er av skotsk og afrikansk opprinnelse, moren var en av de siste overlevende karibiske innfødte. Den første setningen hun lærer å lese på skolen er “det britiske imperiet”.

Når jeg setter meg ned for å skrive, er jeg et amoralsk, brutalt, hensynløst menneske.

I The autobiography of my mother, som i mange av Kincaids bøker, ser vi hva avmakt og urettferdighet gjør med mennesket. Hvor finner man mulighet til å ta makt over sitt eget liv når man er svart, fattig, og i tillegg kvinne? Et av de få stedene man har makt, er i kjærligheten, i relasjonene. Xuela akter å ikke tilhøre noen, heller ikke sine egne barn. Hun kan godt føde dem, men vil ikke være mor. “Jeg var blitt ekspert på å ha makt i mitt eget liv”, sier hun et sted.

Avmaktens språk

– Xuela snakker engelsk som barn, men mot slutten av livet snakker hun creole, det lokale språket, selv til sin engelske ektemann. Det verste av alt er å måtte snakke om overgrep i overgriperens språk, skriver du et sted. Snakket du creole da du var liten?

– Bare når jeg var alene med venner. Jeg fikk ikke lov til å snakke det til foreldrene mine, eller lærerne mine. Da jeg kom hjem for å se til broren min, da han lå for døden, forsto jeg ofte ikke hva han sa, fordi han snakket det.

I My brother (oversatt til norsk som Jeg hadde en bror) fra 1997, reiser Kincaid tilbake til Antigua etter å ha fått beskjeden om at den yngre broren er i ferd med å dø av AIDS. Boken er nådeløs i skildringen av moren og broren – særlig moren har en helt sentral rolle i forfatterskapet.

Hun er lite populær blant øyas mektige mennesker.

– Angrer du på noe av det du har skrevet? Det er ganske brutale beskrivelser av moren din og broren din?

– Når jeg setter meg ned for å skrive, er jeg et amoralsk, brutalt, hensynløst menneske. Jeg er bare lojal til det jeg skriver, til min versjon av sannheten. Jeg tar ikke hensyn til noe annet. Men når jeg er ferdig med å skrive, forsøker jeg å være anstendig.

Selv om hun ser klare innvendinger mot denne holdningen, står hun fast ved strategien.

– Hvis djevelen kom forbi mens jeg skrev, og sa han kunne hjelpe meg med en setning jeg hadde problemer med å fullføre, om jeg bare solgte sjelen til ham, ville jeg gjort det. Når jeg skriver, gjør jeg alt. Når jeg ikke skriver, er det noe annet. Da ville jeg ikke solgt sjelen til noen.

Muligheten for å feile

Hun tok riktignok imot en pris på Antigua for noen år siden. Det til tross for at hun er lite populær blant øyas mektige mennesker. Men hun takket ja for ikke å sette regjeringen i dårlig lys, sier hun – opposisjonspartiet på øya, som hun støtter, hadde endelig fått makten etter over tjue års styre av far og sønn Bird, en slags antiguask versjon av Haitis Papa Doc og Baby Doc. Antigua er fortsatt medlem av Commonwealth.

Ingen hadde noen forventninger til henne uansett.

– Prince Edward var der. Han ante ikke hva han hadde der å gjøre, tror jeg. De delte ut æresbevisninger på vegne av dronning Elizabeth. Til meg, og til Allen Stanford, han sitter i fengsel i Texas nå, for finanssvindel, en slags god nummer to til Bernard Madoff. Der har du Antigua!

– Har biblioteket åpnet igjen?

– De har faktisk bygget et nytt. Det så gammelt ut før det var gått et år, det faller fra hverandre allerede. Det er til å bli trist av.

Det må ha vært en lang reise: Fra å ha lekt en skrivende Charlotte Brontë som tiåring, til å sitte på scenen i Oslo som en av sin generasjons fremste forfattere. Flaks, sier hun. Kanskje ureddhet, naivitet. Dra til New York for å bli forfatter? Ingen hadde noen forventninger til henne uansett, hun tenkte ikke på muligheten for å feile. Hun bare møtte opp, søkte på jobber og var aldri spesielt bevisst på at hun var svart. Så fikk hun mye nei, men også ja.

– Så hadde jeg flaks som en dag ble kjent med en som jobbet i The New Yorker, sier hun.

– Jeg bare går på. Noen ganger går det ikke. Og noen ganger går det. Og hva skal jeg si? Siden jeg sitter her, må jeg vel kunne si at det gikk.

Til slutt senket jeg avisen og sa: Hold kjeft.

Historien fra en hotellfrokost i Stockholm forrige helg sier egentlig det meste om Jamaica Kincaid.

– Ved frokosten er det en engelsk kvinne – og jeg er sikker på at jeg gjorde dette fordi hun var engelsk – hun sitter sammen med en eldre mann, jeg vet ikke om var faren eller kjæresten. Og hun snakker og snakker om fisk. Og hun klager på fisken. Fisken, fisken, fisken. Høyt, og i et forferdelig toneleie. Til slutt senket jeg avisen og sa: Hold kjeft. Og jeg kunne høre at hun sa til mannen: Hørte du det? Hun ba meg holde kjeft! Hvordan kan hun være så uhøflig!

– Hvordan endte det?

– Hun reiste seg og gikk. Og så gikk det noen minutter. Da kom mannen bort og sa takk for at jeg hadde sagt fra.