– Velkommen, så lenge du følger loven

Hvem skal få snakke hvor? Det er kjernen i debatten om «scenenekt», en norsk oversettelse av det som på engelsk kalles «no plattforming».

De siste årene har spørsmålet satt fyr på kulturkampen, som da Helge Lurås skulle delta i en debatt om alternative medier under Arendalsuka i 2018, da han selv skulle lede et arrangement året etter, da Breitbart News-sjef Steve Bannon ble invitert til Mediedagene i Bergen, da den rasismedømte, danske politikeren Rasmus Paludan besøkte Oslo i valgkampen eller da en ikke-navngitt organisasjon valgte å trekke invitasjonen til forfatter Sylo Taraku, som skulle snakke om sin bok Frihetskampen i Islam.

Kort oppsummert kan man si at striden handler om retten til selv å kunne bestemme hvem man vil invitere – og retten til å kritisere disse valgene.

Spørsmålet blir ofte hvem som skal trekke grensene mellom legitim kritikk og utilbørlig press, og om det kan gjøres prinsipielt.

På et prinsipielt plan virker dette sikkert greit nok: Begge deler skal være beskyttet. Men så er det praksis da. I den kompliserte, rotete virkeligheten, er grenseoppgangene ikke alltid så klare.

I et polarisert debattklima, der uenigheter om temaer som rasisme, kjønnsroller og privilegier gjerne gjenoppstår på et høyere abstraksjonsnivå – uten at fløyene blir noe mindre skråsikre av den grunn – har nettopp «scenenekt» blitt et av brennpunktene.

Spørsmålet blir ofte hvem som skal trekke grensene mellom legitim kritikk og utilbørlig press, og om det kan gjøres prinsipielt.

 

Uavhengig og ikke-kommersiell

Susanne Kaluza styrer det som trolig er Norges viktigste scene for kulturdebatt, og har selv stått i kryssilden som lett oppstår i slike spørsmål. Hun byr på lunsj i kafeen i huset ved Wergelandsveien, like bak Slottet.

Allerede da vi setter oss ned, advarer Kaluza om at hun nok vil levere en del «sjefsfraser» nå. De handler om virksomhetens mål, nemlig at Litteraturhuset skal skape en kunnskapsbasert samtale, spre litteratur og verne om ytringsfriheten. De handler også om at huset i seg selv bare er et virkemiddel for å nå disse målene, og at organisasjonen hun er daglig leder for er stiftet som et nasjonalt litteraturhus, noe som blant annet kommer til uttrykk når NRK P2 sender debattmøter eller opptak fra arrangementer legges ut som podkast.

Noen temaer er veldig betente. Jeg kjenner at jeg må veie ordene nå for å få fram det jeg mener.

I tillegg legger Kaluza vekt på at de er en stiftelse, ikke har noen eiere og er uavhengig av kommersielle hensyn. Det skal ikke være økonomien som avgjør om du kommer deg på et arrangement eller ei.

Snart sier Kaluza imidlertid at hun blir ganske selvbevisst av å snakke om husets rolle og betydning i en offentlighet der intensiteten i mange ordskifter har økt dramatisk på få år.

– Noen temaer er veldig betente. Jeg kjenner at jeg må veie ordene nå for å få fram det jeg mener, for ikke å bli misforstått eller tatt til inntekt for et syn jeg ikke har, sier hun.

 

Vil ikke være meningspoliti

Det er nettopp når vi snakker om hvem som skal få en scene hos Kaluza, at det blir spesielt viktig å lytte til de nøye overveide ordene:

– Alle som holder seg innenfor norsk lov har i utgangspunktet mulighet til å arrangere sine møter hos oss, sier hun.

– Vi mener at debatter gjør seg best i det åpne, og det er ikke min rolle å være et meningspoliti som avgjør hvilke arrangementer som er ok eller ikke.

Litteraturhuset kan ikke og skal selvsagt ikke være et sted der du bare får leie hvis du er enig med meg.

Dermed er det – i utgangspunktet, altså – ingenting i veien for at kontroversielle, alternative nettsteder som Resett eller Document.no kan ha sine arrangementer her. Noe som også skjer. Huset vil i tillegg stå åpent for organisasjoner som tar til orde for et forbud mot abort, for eksempel, og det til tross for at Kaluza selv har engasjert seg sterkt i kampen mot innstramninger i abortloven og personlig er dypt uenig med dem.

– Vi har blant annet hatt en forespørsel fra en religiøs gruppering som ønsket å skille mellom kvinner og menn på sitt arrangement, forteller hun. Resultatet var at de fikk leie, men ikke dele av lokalet.

– Litteraturhuset kan ikke og skal selvsagt ikke være et sted der du bare får leie hvis du er enig med meg eller de andre som jobber her, understreker Kaluza igjen.

Men så er det altså likevel noen grenser, som i eksempelet med den «religiøse grupperingen».

 

«I utgangspunktet»

Den grensen Kaluza vil trekke for de anslagsvis 1700 årlige arrangementene Litteraturhuset åpner sine dører for går ved lovens ytringsfrihetsbegrensninger, for eksempel straffelovens regulering av hatefulle ytringer.

– Vi vil i utgangspunktet ikke at huset skal brukes som plattform for lovbrudd, sier hun. Igjen er dette lille forbeholdet – «i utgangspunktet» – lagt inn. Hvorfor er det nødvendig?

– Fordi jeg har lyst til å beholde et visst rom for at styret og jeg kan gjøre egne vurderinger, sier Kaluza.

Litteraturhuset fikk for alvor merke hvor sterke følelser som finnes i debatten om rasisme og ytringsfrihet.

Litteraturhus-sjefen peker på at det blant annet kan være sikkerhetsforhold som gjør det nødvendig å kunne ta andre hensyn i gjennomføringen av et arrangement eller tilfeller hvor det kan være rett å bryte loven. For å kunne håndtere slikt, må det være noe slingringsmonn i formuleringen av prinsippet hun styrer huset etter, forklarer hun.

Selv ble Kaluza satt på en prøve sist høst. Den lille og kontroversielle gruppen Selvstendighetspartiet, som stilte liste i lokalvalget, hadde invitert den sterkt innvandringskritiske, danske politikeren Rasmus Paludan, som blant annet har surret Koranen inn i bacon og tent på, til Oslo.

Det førte til at Litteraturhuset for alvor fikk merke hvor sterke følelser som finnes i debatten om rasisme og ytringsfrihet.

 

En prinsipiell begrunnelse

Kaluza forteller at mange var rasende over at møtet skulle finne sted, men understreker at dette ikke var en faktor i vurderingen som ledet fram til at Paludan ble nektet en scene hos henne. Snarere lå den prinsipielle begrunnelsen til grunn:

– Paludan hadde gjentatte ganger, over flere år, vist at han enten ikke forstår, eller ikke respekterer, straffelovens begrensninger knyttet til hatefulle ytringer. Verken jeg eller styret for Litteraturhuset ønsket at vår institusjon skulle brukes som arena for ytterligere lovbrudd, sier den daglige lederen.

Hadde ikke Litteraturhuset her gjort seg selv til både anklager og dommer?

Hun viser til at Paludan er dømt i to rettsinstanser i Danmark for hatefulle ytringer, og at han er siktet i ytterligere en sak.

Selvstendighetspartiet fikk likevel avholde sitt møte, men det ble uten Paludan. Dermed var det folk på den andre siden i debatten som raste. For hadde ikke Litteraturhuset her gjort seg selv til både anklager og dommer?

– Det å minne folk om hvor grove uttalelsene hans har vært, var viktig. I Danmark har retten slått fast at de faller utenfor det som er lovlig. Ifølge juristene vi sjekket med er dette ytringer som også i Norge ville rammes av straffeloven, sier Kaluza i dag.

 

– Et lovlig parti

Selv trekker hun fram flere eksempler:

«Våre gater og smug vil bli forvandlet til elver av blod. Og de fremmede fienders blod vil ende i kloakken, der de fremmede fiender hører hjemme.»
«Fienden er muslimer […] Det beste vil selvfølgelig være om det ikke er en muslim igjen på jorden – jeg håper det vil skje en dag, da vil vi ha nådd vårt endelige mål.»
«Mens vi står her i dag, sitter hundretusenvis der hjemme og klargjør sine våpen og øver seg på å treffe med sine rifler.»

Uttalelsene er blant annet gjengitt av Filter Nyheter, som i denne saken også gjengir konteksten de falt i.

 

 

Selvstendighetspartiet hadde ingen slike lovbrudd eller siktelser. Selv om noen kanskje vil mene at de beveger seg i ytterkanten av det ytringsrommet som er vernet, sier Kaluza at de så langt har holdt seg på rett side av loven.

– Selvstendighetspartiet er et lovlig politisk parti. Derfor fikk de selvsagt lov til å arrangere sitt møte på Litteraturhuset, sier hun.

 

Man skal vite hvorfor

Her et sted går altså Litteraturhusets grense. Men kan det ikke også oppstå situasjoner der det er riktig å tillate et møte selv om det bryter med loven? Inntil for noen tiår siden var jo dette kjernen i ytringsfrihetsdiskusjonen: Man kjempet gjerne for å fjerne begrensninger.

Kaluza sier det er nettopp derfor huset i utgangspunktet bruker loven som rettesnor. Institusjonen skal kunne gjøre slike avveininger forløpende selv.

– Det ligger i formuleringen at vi forbeholder oss retten til å gjøre våre egne etiske vurderinger, sier hun.

– Vi tar ansvaret vårt som en institusjon som skal verne om ytriningsfriheten på alvor. Men man skal vite hva man gjør og hvorfor man gjør det.

I dag må du nesten rydde tid til og være forberedt på 14 dager med hat i alle kanaler om du ytrer deg om kontroversielle saker.

I skrivende stund har Kaluza vært leder for Litteraturhuset i et knapt år, siden mai 2019. Som journalist og redaktør, som aktivist, blogger og forfatter har hun likevel en lang fartstid i offentligheten.

Hun kjenner selv hvordan samfunnsdebatten har hardnet til, hvordan frontene står steilere mot hverandre og hvordan hets og trusler er en større del av virkeligheten.

– Fra å erklære at det fant sted en leserstorm om vi fikk to-tre leserbrev, til dagens situasjon med enorme mengder grov hets og trusler på mail, SMS, Messenger, Facebook, Twitter og Instagram, har det skjedd en enorm utvikling, sier hun.

 

En egen «ytringsfrihetskommisjon»

En konsekvens av dette er at mange kvier seg for å delta eller velger å trekke seg ut av offentligheten.

– Det har jeg forståelse for. I dag må du nesten rydde tid til og være forberedt på 14 dager med hat i alle kanaler om du ytrer deg om kontroversielle saker. Særlig gjelder dette i saker knyttet til temaer som feminisme, klima, innvandring og rasisme. Mange vil spørre seg: Har jeg ork til dette? forteller Kaluza.

Nettopp denne situasjonen er bakteppet når Litteraturhuset selv, i det den offisielle er i ferd med å bli utnevnt, har satt sammen sin egen «ytringsfrihetskommisjon», en arrangementsserie som begynte forrige uke, der ulike aktører er invitert til å dele sine perspektiver.

Vi bør alle ha lav terskel for å politianmelde reelle trusler og hatefulle ytringer om vi kommer over dem på nett.

– Etter Paludan-saken satt igjen med en erkjennelse av at vi trenger en bredere debatt om utfordringene ytringsfriheten står overfor ved inngangen til 2020-tallet. Spørsmål som de vi snakker om nå blir ofte diskutert i en liten gruppe bestående av jurister, politikere og journalister. Vi trenger at flere bryr seg om denne grunnsteinen i demokratiet, forklarer Kaluza.

Det er en debatt hun gjerne selv også deltar i. Hun mener vi skal tåle ganske harde ordskifter, men at det må være noen grenser. Et vesentlig problem, slik hun ser det, er at noen presses ut av ordskiftet og dermed mister muligheten til å ytre seg i offentligheten:

– Det er uakseptabelt at vi skal ha det sånn at noen føler seg tvunget til taushet, sier hun.

 

Lovendring ikke målet

– Jeg mener at vi alle bør ha lav terskel for å politianmelde reelle trusler og hatefulle ytringer om vi kommer over dem på nett. Så blir det opptil domstolene å vurdere lovlighet. Vi trenger både flere dommer som viser hvor grensene går for det lille mindretallet som truer og hetser, av allmennpreventive hensyn og for å øke det generelle kunnskapsnivået i samfunnet, legger Litteraturhus-sjefen til.

Målet er altså i utgangspunktet ikke en lovendring i Kaluzas øyne.

– Men jeg ser at vi har behov for en gjennomgang, for mer kunnskap knyttet til dagens situasjon og om vi overholder de lovene vi har godt nok, sier hun.

En ting er hun likevel helt klar på: Det er selvsagt helt i orden å ha en mening om de valgene Litteraturhuset eller en annen arrangør tar. Også dette er ytringer som skal beskyttes, og det blir feil å anklage enhver innvending eller kritikk som et angrep mot ytringsfriheten.

Det er fint at folk bryr seg om det som skjer på Litteraturhuset.

– At folk har meninger om oss, det synes jeg er flott. Det er fint at folk bryr seg om det som skjer på Litteraturhuset. Derfor brukte jeg også mye tid i kommentarfeltene på å forklare hvorfor vi tok det valget vi tok i spørsmålet om Paludan, sier hun.

Ved siden av de mange eksterne arrangementene hvert år, programmerer også Litteraturhuset en god del selv. Dermed kan man også spørre hvilke programposter som blir prioritert. Her er den nevnte «ytringsfrihetskommisjonen» et aktuelt eksempel.

Arrangementsserien åpnet med et foredrag av forfatteren og The Guardian-spaltisten Nesrine Malik. Malik har skrevet den omdiskuterte og kritikerroste boka We Need New Stories, som vår anmelder, Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter, mener er en «effektiv dissekering av mytene som gir næring til vår tids populistiske reaksjon».

 

Vil løfte inn nye perspektiver

I kapittelet om nettopp ytringsfrihet, som dannet utgangspunktet for foredraget hun holdt, skriver Malik at det er en myte at den er truet. Denne myten brukes i praksis gjerne «mot kvinner, etniske minoriteter og skeive, som gjerne er de primære ofrene for hets og trusler», for å sitere Berglund Steens omtale.

Slik representerer Malik en utfordring for dem som er bekymret for ytringsfriheten på grunn av «krenkelseshysteri» eller press fra det den offisielle ytringsfrihetskommisjonens mandat beskriver som «de mest lettkrenkede» blant oss.

Kaluza sier bakgrunnen for å invitere Malik var å løfte inn et perspektiv i den norske debatten som i liten grad er representert. Det samme var tilfellet da Litteraturhuset sist høst inviterte den afroamerikanske poeten og essayisten Claudia Rankine, som med sin kritikerroste bok Citizen plasserte en poetisk dypvannsbombe under rasediskursen i USA.

Det som er viktig for oss når vi inviterer stemmer fra utlandet, er å spørre om de kan tilføre noe til norsk debatt.

Som eneste poesibok noensinne har Citizen vært høyt plassert på New York Times bestselgerliste for skjønnlitteratur, og Rankine underviser også i litteratur ved Yale University.

– Vi har fokus på å invitere forfattere som bringer nye perspektiver til torgs og som bidrar til å heve kunnskapsnivået i den offentlige samtalen. Samtidig programsetter vi selv 600 arrangementer i året. Her har vi fokus både på kvalitet og på variasjon, sier hun, før hun fortsetter:

– Det som er viktig for oss når vi inviterer stemmer fra utlandet, er å spørre om de kan tilføre noe til norsk debatt, gi oss ny innsikt eller gjøre oss kjent med forfatterskap på en ny måte, og det gjør åpenbart disse.

 

– Også et spørsmål om hvordan vi gjør det

Men kunne Kaluza og Litteraturhuset invitert Steve Bannon? Eller arrangert en debatt som den mediefestivalen Svarte Natta arrangerte, der Trond Giske og svenske Fredrik Virtanen snakket om sine erfaringer med #metoo-kampanjen?

– Vel, her kommer vi også inn på et spørsmål om kvalitet, svarer Kaluza, før hun legger til:

– Jeg var ikke tilstede under Svarte Natta-arrangementet, men jeg kan si at det er én ting å diskutere hvem som skal inviteres. Vi må også diskutere hvordan man gjør det for å lage et kvalitativt godt arrangement. Vi jobber mye med dette: Hvem kan tilføre samtalene noe som bringer oss videre og gjør oss klokere? Hvem kan lede samtalene på en måte som utfordrer og får fram nye perspektiver?

I tillegg til å være så åpne som mulig når det gjelder hvem som skal få snakke, synes Kaluza det er viktig å være bevisst på hvem som ikke engang blir spurt om dele sine tanker og erfaringer. Her er det blindsoner i samfunnsdebatten som det i hennes øyne blir viktig å løfte framover.

Vi trenger å høre fra andre klasser enn middelklassen.

– Et vel så viktig spørsmål er: Hvem får ikke være med? sier hun, før hun selv gir tre svar:

– Vi trenger å høre fra andre klasser enn middelklassen. Vi trenger også å høre fra de eldre, fra folk som pusher 70 eller 80. Vi lever i en «ung og lovende»-kultur, og har godt av perspektiver fra mennesker med et annet ståsted. I tillegg har vi et for stort Oslo fokus i Norge. Det forsøker vi å gjøre noe med på Litteraturhuset ved å invitere forfattere fra ulike deler av landet, og også ved å arrangere ting sammen med folkebibliotekene i alt fra Spydeberg til Sandnessjøen og Longyearbyen.

Til syvende og sist er målsetningen å hindre at vi ikke alle skal gli fra hverandre og ende i hver vår skyttergrav, avslutter den daglige lederen.

– Verden blir bedre av mer kunnskap – og av at vi snakker sammen, sier hun i det lunsjen er fortært.

 

Agenda Magasin vil publisere de fleste foredragene i serien Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon, etter hvert som vi mottar dem. Abonner gjerne på vårt nyhetsbrev for å motta oppdateringer om dem, og annet stoff – en gang i uka.