3 trusler mot tilliten

Tilliten vi har til hverandre og til våre institusjoner er verdt enormt mye. Hadde Russland hatt et like høyt tillitsnivå som oss, ville landet ha hatt nesten 70 prosent høyere BNP per innbygger enn det har i dag.

En av politikernes viktigste oppgave i Norge er derfor å bidra til å bygge opp og bevare denne verdifulle ressursen. Jeg er imidlertid bekymret for at de ikke tar denne oppgaven på alvor. Særlig bør vi bekymre oss for at oppslutningen om skattesystemet undergraves og forvitrer av regjeringens retorikk og politikk.

Tilliten til skattesystemet er viktig fordi skatt finansierer velferden. Når vi vet at alle bidrar og at pengene forvaltes fornuftig, styrker det fellesskapet og holder samfunnet sammen. Det gir oss mulighet til å løse store utfordringer bedre og mer effektivt enn i land hvor skattemoralen er lav. «Skatt er sivilisasjon», som det heter.

Skattemoral

Tidlig skatteforskning baserte seg på at individer var rasjonelle. Som følge av det ble det antatt at individer ville unndra skatt dersom gevinsten ved å gjøre det var høyere enn kostnaden ved å betale. Senere skatteforskning viser imidlertid at langt færre unndrar skatt enn det teorien ville tilsi. Funnene gir likevel rom til å diskutere hvorfor de fleste av oss i dag gledelig betaler skatt.

Alle betaler – og alle får.

Undersøkelser fra World Value Service og Skatteetaten viser at nordmenn nesten ligger på toppen i skattemoral – altså at vi betaler den skatten vi skal. Skattemoral eller skattevilje forklares ofte som ikke-økonomiske årsaker til at vi ikke handler rasjonelt. En av disse er tillit. Vi vet at nordmenn har høy tillit til hverandre og til politiske institusjoner.

Det er de samme som sier at de «aldri vil rettferdiggjøre» skatteunndragelse som stoler mest på Stortinget (politisk lederskap), departementene, politiet og rettsvesenet. Legitimiteten til skattemyndighetene formes av hvor effektive de er, hvor ærlige og rettferdige de oppfattes og hvordan hjelp fra skattemyndighetene oppfattes.

Det er også viktig at vi opplever størrelsen på overføringene fra staten som rettferdige og store nok i forhold til hva andre får. Da holdes skattemoralen oppe. Vi unndrar mer skatt dersom vi antar at vi mottar mindre enn andre vi sammenligner oss med.

Videre er et progressivt skattesystem, der alle betaler etter evne, og universelle ordninger som alle får tilgang på uavhengig av hvor mye de har bidratt og hvor mye tjener, viktig for skattemoralen. Universelle ordninger som barnetrygd, gratis utdanning og et offentlig helsevesen, har høy oppslutning og gjør at villigheten til å betale for slike ordninger også er stor. Alle betaler – og alle får.

Det gjør også at vi i stor grad er villige til å betale ganske mye skatt.

På denne måten omfordeler velferdsstaten store ressurser – akkurat slik den er ment. I tillegg er tjenestene gode, relativt effektive – og alle bruker de samme tjenestene.

Myndighetene har gjort en del smarte grep som gjør at skatteinnkrevingen oppleves som effektiv og legitim. At skatten betales inn før vi mottar lønn, for eksempel: Fra adferdsøkonomien vet vi at mennesker synes det er verre å miste noe man har hatt enn å ikke få noe man aldri har hatt. Derfor er det en liten genistrek at vi ikke får utbetalt bruttolønn, men nettolønn. Til sammenlikning skaper NRK-lisensen og bompenger større motstand når de må kreves inn i etterkant.

Til sammen gir dette oss høy skattemoral og høy tillit til skattemyndighetene. Det gjør også at vi i stor grad er villige til å betale ganske mye skatt. Vi er til og med villige til å betale mer skatt når det trengs. I en undersøkelse fra 2015 svarer 66 prosent at de er helt eller delvis enig i at de er villige til å betale mer skatt for å bevare velferden. 93 prosent svarer samtidig at det er viktig å verne om dagens velferdsordninger.

 

 

3 trusler mot tilliten:

Om ikke skattene må økes allerede nå, er det viktig at skatteviljen opprettholdes slik at skatteøkning er en mulighet når den tid måtte komme. For det vil den. Jeg er imidlertid i hovedsak bekymret for utviklingen av tre fenomener som kan gjør det vanskelig å bruke skatteseddelen framover.

1. Skattepolitikken reduserer den omfordelende effekten

Den første trusselen handler om hvordan regjeringen har redusert den omfordelende mekanismen i skattesystemet. I Norge har vi et progressivt skattesystem, noe som betyr at skatten du betaler øker når inntekten øker. Den eneste reelt progressive skatten vi har i Norge, er trinnskatten.

Hvis rike mennesker og store selskaper ikke bidrar til fellesskapet, hvorfor skal jeg?

Satsen på toppskatten øker med inntekten. Inntektsskatten på sin side er flat – 25 prosent uavhengig av inntekt. Prosentvise kutt i inntektsskatt, slik regjeringen og skattereformen legger opp til, kommer derfor skjevt ut for skattebetalerne. 2 prosent av 3 millioner kroner er mer enn 2 prosent av 300 000. De som tjener mest på skattekuttet, er derfor de som tjener mest. På tross av enkelte fradrag på skatten, er skattesystemet i Norge langt fra så progressivt som vi skulle tro.

Regjeringen har også fjernet arveavgiften og redusert formuesskatten, med den effekten at mange av de aller rikeste snart ikke betaler noe i skatt. At en fjerning av formuesskatten vil gjøre mange som ikke står oppført med inntekt til nullskatteytere, ser ikke ut til å bekymre regjeringen spesielt.

Dette er problematisk på to måter. Det ene er hvordan det å se at de rikeste slipper unna påvirker skatteviljen til de andre. Hvis rike mennesker og store selskaper ikke bidrar til fellesskapet, hvorfor skal jeg? Prinsippet om å bidra etter evne forsvinner. Et samfunn der hardtarbeidende mennesker med gjennomsnittlønninger bidrar mer enn de på toppen, vil kunne føre til misnøye og opprør.

Det andre er at regjeringens skattepolitikk truer tilliten ved at den bidrar til å øke ulikheten i samfunnet. Vi vet at ulikheten i Norge vokser raskere enn snittet i OECD. Hvor mye ulikhet tåler et samfunn egentlig?

2. Kapitalflukt – penger som forsvinner

Den andre trusselen er at det årlig forsvinner mange milliarder skattekroner ut av landet. Det skjer gjennom skatteunngåelse og i noen tilfeller gjennom den strengt ulovlige varianten skatteunndragelse utført av store multinasjonale selskaper – og av privatpersoner.

En del skyldes at globale skatteregler er dårlige eller ikke-eksisterende: Det er nesten umulig å få skattlagt overskuddene til selskaper som Google og Amazon fordi mye av virksomheten deres er vanskelig å stedfeste til ett land. Ved aktiv skatteplanlegging, som i mange tilfeller befinner seg i en legal gråsone, unngår mange multinasjonale selskaper skatt. Det er anslått at Google omsetter for omtrent 12 milliarder kroner i Norge, men at de bare betaler 1 prosent skatt i Norge.

Selskapene slipper for lett unna.

EU-kommisjonen har de siste årene jaktet på noen av disse selskapene. I 2016 ble Apple dømt til å tilbakebetale 15 milliarder dollar for å ha inngått det EU mente var en ulovlig skatteavtale med Irland og dermed brudd på EUs konkurranseregelverk. Amazon ble nylig dømt til å betale Luxembourg 250 millioner euro for det samme. EU-kommisjonen antar at de taper om lag 50 milliarder euro hvert år på grunn av store smutthull i moms-regelverket.

Derfor har de nylig foreslått en regelendring der momsen, for eksempel på en annonse hos Facebook, skal betales i det landet annonsen kjøpes fra – ikke i Irland der Facebook er registrert. EUs forslag vil bidra til at selskaper betaler skatt der verdiskapningen deres faktisk skjer. OECD skal i begynnelsen av 2018 legge fram en rapport med forslag til et nytt internasjonalt regelverk.

Selv om problemet nok må løses globalt, er det ingenting i veien for å gjøre mer her hjemme. Det er manglende prioritering og slepphendt håndheving av regelverket for ulovlig internprising, flytting av overskudd og kreative selskapsstrukturer. Selskapene slipper for lett unna, og i størrelsessammenheng er beløpene enorme sammenliknet med trygdesvindel og formuesskatt.

Å unndra skatt er alvorlig økonomisk kriminalitet.

En nylig utkommet forskningsartikkel skrevet av Annette Alstadsæter og Gabriel Zuckman, kobler informasjon fra lekkasjer fra den sveitsiske banken HSBC og de såkalte «Panama Papers», til skattedata fra Norge og bekrefter at nordmenn har enorme summer gjemt i skatteparadiser. Artikkelen viser at gjennomsnittet i befolkningen unndrar 3 prosent skatt. Den rikeste 0,01 prosenten unndrar hele 30 prosent av sin skatt.

Norges rikeste hadde 4 100 millioner dollar i sveitsiske banker alene. 90-95 prosent av kontoene disse pengene sto på, var ikke rapportert inn til norske myndigheter. Skattemyndighetene mener nordmenn unndrar skatt for over 140 milliarder kroner i året. Til sammenlikning anslås det i Nasjonalbudsjettet for 2017 at handlingsrommet på statsbudsjettet i årene framover bare vil være på 5,6 milliarder kroner.

Professor ved Handelshøyskolen BI, Peter Gottschalk, har sammen med Lars Gunnesdal ved Manifest Tankesmie anslått i boka «Toppen av isfjellet» at elitedelen av økonomisk kriminalitet i Norge, den såkalte «hvitsnippkriminaliteten», til å være 12 milliarder kroner i året. Det viser seg altså at skattemoralen er omvendt proporsjonal med inntekt og formue, er det svært skadelig for tilliten.

Å unndra skatt er alvorlig økonomisk kriminalitet. Samtidig har regjeringen foreslått å legge Økokrim inn under Kripos. Korrupsjonsjeger Eva Joly har uttrykt bekymring for hvordan etterforskning av hvitsnippkriminalitet skal stå seg mot ressurser til etterforskning av drap og menneskehandel.

Hvis velferden i større grad også blir behovsprøvd, vil oppslutningen kunne falle.

Økokrim har allerede for få midler, og mye av etterforskningen blir overlatt til private konsulentselskaper. For eksempel ble Telenors korrupsjon i forbindelse med Vimpelcom etterforsket av Deloitte. Slike eksempler er det mange av, og de er nøye beskrevet i både «Toppen av isfjellet» og «Det finns alltid eit smotthol».

Regjeringen må sørge for at Økokrim får nok ressurser. Regjeringen har også fått kritikk for å ha implementert et for svakt regelverk for rapportering av inntekter hos multinasjonale selskaper. Store summer forsvinner også i bruken av svart arbeid. Høyest forekomst av svart betaling er det i velstående områder rundt Oslo. Når

Eva Joly jobber med en skattereform i EU-parlamentet. «Klarer vi dette, så har vi løst det største finansielle problemet som statskassene står overfor», sa Joly til Klassekampen i oktober. I nær framtid vil vi trenge disse milliardene.

3. Nedsnakking

Den siste, litt mer subtile trusselen, er måten politikere snakker om velferdsstaten på. Vi hører stadig vekk, særlig fra den klassiske høyresiden, hvordan bærekraften til velferdsstaten er under press, hvordan kutt er uunngåelige og at private tjenester vil presse seg frem.
Et godt eksempel på hvordan negativ omtale gir seg utslag i tilliten til velferdsstaten, finner vi i helsetjenesten. Nordmenn har generelt svært høy tillit til helsetjenesten.

Ifølge en undersøkelse fra TNS Gallup svarer over 90 prosent at de også er fornøyd med dagens helsetjeneste. Mange ser likevel negativt på framtidens helsevesen. 21 prosent tror det offentlige helsevesenet vil bli dårligere. Nesten halvparten tror også at det vil bli flere private aktører. Hvor har de dette fra?

Politikernes narrativ bidrar til å forme vår framtidstro og aksept av utfallet. Det er ikke gitt at det må bli flere private aktører. Vi kan føre en politikk som gjør at vi kan unngå det. For eksempel vil det være viktig å holde skatteviljen oppe.

Hvis tillit er vår mest verdifulle ressurs, burde politikerne våre forvalte den bedre.

Som en mulig forklaring på økende etterspørsel etter private helseforsikringer, trekker Tankesmien Agenda fram lavere tillit. Lavere tillit kan for eksempel komme av faktiske eller forestilte ventetider og køer i helsevesenet.

Framveksten av private helseforsikringer har imidlertid kommet i en tid da Norsk Pasientregister melder om kortere ventetider. Tankesmien Agenda peker derfor på at mye omtale av ventelister i seg selv har gjort at folk tror ventetidene har økt og dermed mistet tilliten til at de vil få hjelp i tide. Derav helseforsikringen.

Både en mistanke om og en faktisk to-deling mellom en offentlig og en privat velferdssektor, vil svekke skatteviljen. Hvis velferden i større grad også blir behovsprøvd, vil oppslutningen kunne falle. Når alle betaler inn og alle får tilbake, opprettholdes støtten til ordningene. Behovsprøving og to-deling kan bidra til at denne dynamikken blir borte. Vil de som ikke lenger mottar barnetrygd, eller har barna på private skoler, betale inn til ordninger de selv ikke tar del i?

Det vi skal leve av

Ser vi litt framover vet vi at det norske oljeeventyret snart må ta slutt. Oljeprisen har falt kraftig, handlingsrommet på statsbudsjettet blir stadig mindre og det varsles krise. Alle leter etter hva vi skal leve av etter oljen. Men det vi egentlig har levd av og fortsatt skal leve av, er folks arbeid. Skatt på inntektene fra arbeid er det vi bygger velferden vår på. Skatter og avgifter på inntekt, formue og konsum står for over halvparten av statens inntekter.

Andelen av inntektene som kommer fra petroleumssektoren, er fallende og kommer til å falle mer. Samtidig blir vi flere eldre og behovet for og kravene til velferdsordninger vil øke. I Perspektivmeldingen regjeringen Solberg la fram i høst, skisseres fire alternative løsninger. Få flere i jobb, effektivisere offentlig sektor, øke skattene og privatisere.

Regjeringen må slutte å slå sprekker i en samfunnsmodell som er rettferdig og vellykket.

Svaret er nok en kombinasjon av disse løsningene, men regjeringen nevner ikke økte skatter med et ord i resten av meldingen. Kanskje tar de det for gitt? Men det er jo nå vi trenger de milliardene som forsvinner ut av landet. Det er nå vi må holde skattemoralen oppe.

Hvis tillit er vår mest verdifulle ressurs, burde politikerne våre forvalte den bedre. Det er deres oppgave å holde samfunnet sammen. Da må vi se at alle bidrar til fellesskapet, at de mest ressurssterke ikke slipper unna, at det nytter å betale skatt, og at vi får noe igjen for det alle sammen.

Regjeringen bør være seg sitt ansvar bevisst, ta opp kampen mot skatteunndragelse og kapitalflukt, straffe svart arbeid, styrke velferdsstaten og sørge for at alle bidrar med sitt til fellesskapet. Regjeringen må slutte å slå sprekker i en samfunnsmodell som er rettferdig og vellykket.

(Dette er en bearbeidet versjon av en tekst publisert i siste nummer av Røyst.)