Å ro i urolig hav

I rommet mellom ro og uro møtes en moderne samtidighet som krever et hav av fornektelse hvis du ikke orker å ta det inn.

Å fornekte noe er ikke gratis og eller uten en pris. Dette er en øvelse som koster; selvbedrag stjeler energi, å se bort er også et aktivt valg, å leve i en boble er å alltid leve i angst. Bobler sprekker når du minst venter det.

Begrepet fornektelse kan vi blant annet bli kjent med i filosofiprofessor Arne Johan Vetlesens bøker The Denial of Nature. Environmental philosophy in the era of global capitalism fra 2015 og Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis – Resilience, Resistance, and Denial fra i fjor, der det handler om å fornekte selve naturen, eller fornekte konsekvenser av den nyliberale kapitalismen, for eksempel.

Ikke rart sånt skjer, når hele Trumps og FIFAs VM var innhyllet i strukturell rasisme fra toppen og ned.

Vetlesen skriver om hvordan fornektelse, og andre psykologiske forsvarsmekanismer, kan skape et gap mellom kunnskap og handling, selv om det kan føles behagelig der og da. Det (u)behagelige bedraget av oss selv og av ståa i verden.

Som da vi feiret det flotte samholdet under fotball-VM, mellom folk av alle slag og aldre. Endelig kunne vi rope sammen og oppleve ting vi hadde glemt at vi savnet. Likevel kan vi ikke vende oss vekk fra rasismen som rammer franske spillere, eller andre spillere med annen hudfarge enn hvit, særlig når laget taper.

Ifølge FIFAs Social Media Protection Service er rundt 89 000 hatefulle innlegg fanget opp i VM, 13 ganger flere enn i forrige VM. Rasismen skjedde både i sosiale medier, der spillere eller hele lag ble utsatt, men også på stadioner fra supportere.

FIFAs rapporter beskriver selv økt netthat og flere rasistiske episoder enn tidligere. De herskendes retorikk og politikk, har det med å bli legitime og skamløse kopier. José Luis Chilavert, tidligere landslagskeeper fra Paraguay, omtalte Frankrikes lag som et «lag fra Afrika», i tråd med senator Céleste Amarilla, fra samme land, som skrev etter at Paraguay tapte 0–1 mot Frankrike om Kylian Mbappé. Hun kalte han en «kolonisert kameruner» og en «brutal person som ikke hadde lært å skrive», som prøvde å framstå som fransk.

Det var mye det ble lov si under årets VM. Her i landet la noen norske kvinner med hijab ut en video der de rodde for laget. Det gikk som det gikk i kommentarfeltet.

Han fikk aldri se sitt første barn.

Ikke rart sånt skjer, når hele Trumps og FIFAs VM var innhyllet i strukturell rasisme fra toppen og ned.

Hva skal man si om den politiske blindheten som rammet den norske NRK-reporteren da Norge spilte mot Senegal, da han begeistret ropte: «Norge vant tribunen!», som altså ikke var så rart, fordi senegalesiske fans ble rammet av amerikanske visumregler og slapp ikke inn.

Ikke at så mange kunne. Gjennomsnittslønnen i Senegal er på rundt 1600 kroner i måneden, og de billigste VM-billettene koster omtrent det samme. De samme spillereglene gjelder ikke for alle. Takket være FIFA & Trump gjelder ikke engang de samme spillereglene på banen dette året heller. Vi glemmer aldri det reverserte røde kortet til USAs lag.

11. juni startet VM og samme natt bombet USA landet til landslaget fra Iran. Mens jeg skriver dette ser jeg desperate leger og sykepleiere evakuere Baghaei-sykehuset for kreftsyke barn i Ahvaz i Iran, et land under angrep og brutale bombeangrep. Iran kaller angrepene barbariske. Og det er de. Akkurat som utslettelsen av Gaza fikk pågå som om ikke noe VM skjer, men nettopp fordi VM skjer, forsvinner Gaza fra flomlyset.

Det som skjer i mørket, er dette: Minst 140 drepte på Gaza fra VM startet til det sluttet. Daglig bombing, skyting, og i nabolaget Vestbredden: Rivning av folks hus mens de hyler, gråter og hjemløse må se på. 29. juni ble Salim Khader al-Ashqar, en 32 år gammel palestinsk keeper skutt og drept av israelske militæret ved Khan Younis, mens han var ute for å skaffe en gassbeholder til matlaging.

I år kan vi omskrive dette til; det var håpets sommer, det var fortvilelsens sommer.

Han fikk aldri se sitt første barn. Hans kone er gravid. På Gaza ble Mohamed al-Wahidi drept av en missil på vei til visning av kampen mellom Egypt og Argentina som han selv arrangerte. En annen voksen og to barn ble drept i det samme angrepet. Israel fikk prøve å kvalifisere seg til VM.

Fornektelse innebærer ikke bare at vi overser fakta, men kan også gjøre at vi viker vekk fra ansvar. Når vi vet om lidelse eller massedrap, men velger å ikke ta konsekvensene av denne kunnskapen, driver vi en form for kamp mot egen moral. Det er en kamp vi bør tape. Fornektelse koster, både for oss selv; våre sinn, og våre kropper, og for den naturlige og politiske verden.

En av verdens mest kjente innledninger i en bok, er i Charles Dickens’ A Tale of Two Cities fra 1859: «It was the best of times, it was the worst of times.»

En årsak til at denne blir stående som en klassiker, er vel nettopp at møtet mellom ulike virkeligheter, i samme tid og epoke, ikke er uvanlig for hvordan menneskene lever sine liv. Men noen ganger, i noen måneder eller år, føles det å leve i en avgrunn mellom håp på en side og verdens undergang på den andre, så prekært at vår eneste mentale redningsvest ser ut vil å være nettopp en øvelse i fornektelse.

Dickens for 167 år siden:

«Det var den beste av tider, det var den verste av tider; det var visdommens tidsalder, det var dårskapens tidsalder; det var troens epoke, det var vantroens epoke; det var lysets årstid, det var mørkets årstid; det var håpets vår, det var fortvilelsens vinter.»

I år kan vi omskrive dette til; det var håpets sommer, det var fortvilelsens sommer.

Ingen mennesker er verdt slike summer, samme hvor bra du er til å spille ball.

Da Dickens skrev A tale of two cities, la han handlingen til Paris og London i årene før og under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet, nettopp da motsetninger møtte hverandre i en eksplosjon. På en side intellektuelle fremskritt og tanker om frihet og rettigheter. På den annen side, enorm rikdom hos aristokrati og adel, mens enorm fattigdom hos veldig mange andre.

Dette var også situasjonen i Dickens egen samtid; et England preget av rask industrialisering, urbanisering, store sosiale forskjeller og store sosiale problemer. Det Dickens beskriver, er ikke bare en teoretisk observasjon av et samfunn før eller nå, det er også menneskenes ulike opplevelser av livene sine, på samme tid.

For noen var det en håpefull og lys tid, mens for andre mørk, skummel og ødeleggende. Dickens gir oss en advarsel: Hva kan skje i samfunn der ulikhet får vokse seg altfor stor, og der urettferdigheten blir umulig å leve med? Hva skjer når overklassen bruker alle midler til å slå ned på opprør fra folk? Hva skjer når folk får nok og tar hevn, krever rettferdighet og – ja – gjør revolusjon?

Hva skjer når to motsatte sannheter eksisterer samtidig?

Mens fotball-VM pågikk arresterte maskerte ICE-agenter rekordmange fedre, mødre, sønner og naboer og rev dem brutalt vekk fra alt de har kjært, i noen tilfeller etter mange tiår helt lovlig i USA. Dette er lite annet enn hvit makt i fri dressur. Disse som brått kidnappes av sine egne, sendes til noe som bare kan kalles konsentrasjonsleirer.

Over 10 000 personer ble arrestert på fem dager i slutten av juni, rundt 2 000 mennesker per dag. Dette var klart høyere enn normalt og del av en kraftig opptrapping – under VM. Fotball-VM ble det skalkeskjulet ICE-aksjonene trengte for å herje i vei. Minst tre personer døde mellom 11. juni og 16. juli i leirene: Felix Alcorta-Rodriguez, Adrian Andreas Florian, og Jesús Manuel Arenas-Silva.

Av og til må vi faktisk gå i land, legge årene pent på bakken og gå til kamp, sammen.

ICE-agenter skjøt og drepte 52 år gamle Lorenzo Salgado Araujo i Houston 7. juli 2026 og 26 år gamle Joan Sebastián Durán Guerrero i Biddeford i Maine 13. juli 2026. Ingen av dem var målet for ICE i utgangspunktet, dette var vanlige borgere i hverdagen sin. Men selv om de var målet, så har de rett til liv. Tenk at man må skrive dette, om vertslandet, om NATO-landet, USA.

Mot alt dette, så kalles de helter, disse som får gjøre det beste de vet og leve i ubegripelig luksus; Cristiano Ronaldo har en samlet årsinntekt på 2,90 milliarder kroner hvert år, Lionel Messi, 1,35 milliarder kroner, Kylian Mbappé, omtrent 918 millioner kroner, vår egen Erling Haaland, 773 millioner kroner og mer skal det bli.

Ingen mennesker er verdt slike summer, samme hvor bra du er til å spille ball. Det er en systemsvikt et eller annet sted, og vi burde sette politiske teknikere og tegnere til å finne ut hvor.

Fotball har gitt oss en sommer vi alle trengte, glede er smittsomt og kanskje har vi blitt minnet på hva det å gjøre noe sammen med andre betyr, og fortsetter med sånt når høsten kommer.

Men ingenting av dette herlige betinger at man samtidig fornekter det som skjer i skyggene alt lyset kaster. Vi kan ro så mye vi bare vil, men vi klarer ikke fossro oss vekk fra verken lidelsene på Gaza, korrupsjonen i FIFA eller dumskapen til Trump og Hegseth.

Av og til må vi faktisk gå i land, legge årene pent på bakken og gå til kamp, sammen.