FIFA er kanskje en korrupt pengemaskin som med glede bruker idretten til å sportsvaske autoritære regimer. Men det har ikke hindret årets VM-fest i å gå på tvers av alt Trumps MAGA-bevegelse står for.
NEW YORK: Fotball-VM, som i år arrangeres i fellesskap av Canada, USA og Mexico, har kommet til utslagsrundene. Nå er det «vinn eller forsvinn». Men etter hvert som flere lag blir slått ut og feltet snevres inn, fremstår turneringen stadig mer som en suksess, til tross for mange dystre spådommer.
Infantino har, i likhet med Trump, også en svakhet for diktatorer og autokrater.
Det var gode grunner til å være pessimistisk da turneringen startet. Billettprisene – som i noen byer steg til over 1000 dollar i gjennomsnitt for gruppespillkampene og er betydelig høyere for de viktigste sluttspillkampene – er utenfor rekkevidde for de fleste fotballfans.
Trump-administrasjonen har behandlet enkelte deltakerland med ren forakt. Det iranske laget ble tvunget til å dra tilbake til Mexico etter hver kamp. Omar Artan, en toppdommer fra Somalia, ble nektet innreise til USA. Mange fans ble nektet visum.
Dessuten er FIFA-president Gianni Infantino en stormannsgal person som har satt sitt preg på internasjonal fotball på samme måte som Donald Trump har satt sitt preg på amerikansk politikk og bybildet i Washington D.C. De to mennene er åndsfrender med en svakhet for overdrivelser.
Men Trump ser ut til å være hans mest betydningsfulle bekjentskap.
Infantino erklærte årets VM for å være «den største begivenheten i menneskehetens historie». Ikke den franske revolusjonen, Waterloo eller D-dagen – nei, en fotballturnering. Han arbeidet også hardt for at Trump skulle få Nobels fredspris, og da det ikke skjedde, overrakte han den amerikanske presidenten den aller første FIFA-fredsprisen.
Infantino har, i likhet med Trump, også en svakhet for diktatorer og autokrater. Bare se på det beryktede fotografiet av Infantino, som smiler som en skolegutt sammen med Russlands president Vladimir Putin og Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman under fotball-VM i 2018 i Moskva.
Men Trump ser ut til å være hans mest betydningsfulle bekjentskap. Under et av sine besøk i Det hvite hus sa Infantino at han følte seg «glad for å være her, hjemme, om jeg kan si det slik», hvorpå Trump svarte: «Du er hjemme».
Etter å ha deltatt på Trumps valgseiermarkering før innsettelsen, utbrøt Infantino:
«Sammen skal vi ikke bare gjøre Amerika stort igjen, men også hele verden.»
Bekymringen for at årets VM skulle bli et Trump-Infantino-klovneshow, der den amerikanske presidenten stjal all oppmerksomheten, eller en oligarkfestival, der korrupte maktmennesker og deres kumpaner nøt fotballen mens agenter fra US Immigration and Customs Enforcement (ICE) samlet opp «pøbelen», var ikke ubegrunnet. Men så langt har ikke det skjedd.
Dette alene burde gjøre et lite innhogg i de provinsielle amerikanske holdningene.
Ja, Infantino flyr fortsatt rundt i Nord-Amerika i et privatfly for å være godt synlig for TV-kameraene på nesten hver eneste kamp. Men Trump har ikke vært å se i det hele tatt (selv om han etter planen skal overvære finalen 19. juli i New Jersey og overrekke pokalen til vinnerlaget). Og små amerikanske byer har blitt forvandlet til arenaer for endeløs fotballfest, der fans fra hele verden blander seg med lokalbefolkningen.
Spillere og fans fra Algerie, Egypt og Jordan, hvorav mange er av palestinsk opprinnelse, har også vist frem symboler på palestinsk nasjonal identitet – noe som studentdemonstranter ved amerikanske universiteter har blitt arrestert for. Dette viser også et annet aspekt ved de nasjonale fotballagene som kommer tydelig til syne under årets VM.
De fleste av de beste europeiske lagene, som Frankrike, Spania, England og Nederland, består av et stort antall innvandrere eller barn av innvandrere. Zion Suzuki, Japans målvakt, har en ghanesisk far og er født i USA. Det fremragende marokkanske laget, som nylig slo Canada og nådde kvartfinalen, består for det meste av spillere født i utlandet.
Hvis det noen gang har vært et eksempel på innvandringens positive innflytelse, er det fotball på toppnivå – i ledende klubber og på landslagsnivå.
«Diaspora-VM», som sportskribenten Barney Ronay i The Guardian har kalt det, utspiller seg for fullt i «Middle America». Og lokalbefolkningen, som kanskje ellers ikke ville ha viet turneringen særlig oppmerksomhet, ser ut til å ha tatt imot arrangementet med stor entusiasme. I Chattanooga i Tennessee ønsket folk det spanske laget velkommen med mugger med sangria og tallerkener med tapas, mens innbyggerne i Lawrence i Kansas hilste det algeriske laget med rop om «Viva l’Algérie!»
Turneringen tilhører ikke Trump eller Infantino, men massene fra alle verdenshjørner som har gjort den til sin egen.
Akkurat som det er lett å la seg rive med og legge for stor vekt på hvem som vinner eller taper kampene, er det også lett å overvurdere betydningen av disse periodiske internasjonale folkefestene. Men VMs innvirkning på USA er ikke ubetydelig.
De fleste amerikanere har lite erfaring med globale idrettsarrangementer – World Series, finaleserien i baseball, er en amerikansk-kanadisk affære. Den intense, men likevel utpreget feststemte patriotismen til nordmenn, marokkanere, japanere og mange andre nasjonaliteter har aldri vært så synlig for mange amerikanere.
Dette alene burde gjøre et lite innhogg i de provinsielle amerikanske holdningene.
Så er det synet av amerikanske minoriteter – meksikanere, haitianere, ecuadorianere, senegalesere og mange andre – som feirer i stort antall. Selv om Trump skulle ønske å få oppmerksomhet, er ikke dette hans arena. Tvert imot.
FIFA er kanskje en korrupt pengemaskin som med glede bruker idretten til å sportsvaske autoritære regimer. Men det har ikke hindret årets VM-fest i å gå på tvers av alt Trumps MAGA-bevegelse står for.
Turneringen tilhører ikke Trump eller Infantino, men massene fra alle verdenshjørner som har gjort den til sin egen.
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer