Å snakke arbeidernes språk

– Vi snakker ikke arbeidernes språk, uttalte Ap-politiker Jens-Petter Hagen til Klassekampen 23. mars, som om begrepet arbeidere er selvforklarende. Det representeres kanskje av menn som Arbeiderpartiets nye nestleder Bjørnar Skjæran, som har en viktig bakgrunn som gårdbruker. Men han mangler likevel en vesentlig erfaring for å representere hele arbeiderklassen av i dag, nemlig den kvinnelige. Partiene på venstresiden er alle topptunge av menn, det er paradoksalt, om det er hele arbeiderklassens språk vi faktisk skal snakke.

Som om ikke det å være en hvit mann i verden også er en identitet

Når vi snakker om “arbeideren”, i norsk sammenheng, ser nok mange for seg den mannlige industriarbeideren. Du vet, han som bygde landet. Det er ikke så rart kanskje. Kvinners inntog i arbeidslivet, også i Norge, er fortsatt noe relativt nytt, sett i en historisk kontekst. Det var først på 70-tallet at norske kvinner kom inn på det norske arbeidsmarkedet med full styrke. Men nå har vi vært her en stund. En del av oss lurer på hvor mye lenger vi må vente for også få være en like universell del av arbeiderklassen.

En plass ved bordet

Når debattprogrammet Trygdekontoret problematiserer “Det nye arbeidslivet” denne uka, blir det gjort med nesten bare menn rundt bordet. Ingen av dem snakker om kvinners særlige roller i norsk arbeidsliv. Litteraturen det vises til, er også skrevet av en mann. Arbeiderklassen i dag er langt mer mangfoldig enn hva den en gang var. Den består også av dem som jobber i private hjem, på hoteller, restauranter, sykehus, barnehager og gårder. De fleste i prekariatet er dessuten kvinner, ikke menn.  Når vi snakker om det nye arbeidslivet, er både kvinner og minoriteter en vesentlig del av det.

– Den norske modellen er utenkelig uten likestilling og kvinners deltagelse i arbeidslivet, uttalte Jens Stoltenberg i 2012, og viste til de enorme summene kvinners yrkesdeltakelse har generert i det norske samfunnet. Men også det usynlige, ulønnede, omsorgsarbeidet som kvinner (i all hovedsak) har utført i hjemmene over flere århundrer, har lagt til rette for at menn har kunnet gå ut i lønnsarbeid og kommet hjem igjen til mat på bordet. På den måten har kvinner vært arbeidere like lenge som menn og burde, i det minste, få halve plassen ved bordet når framtida i arbeidslivet skal diskuteres.

Kvinner gjør det rekordbra på skolebenken. Men hva hjelper vel det egentlig, om vi fortsatt henger etter i arbeidslivet?

Det er all grunn til å stille spørsmål ved det bildet av arbeideren som vi fortsatt maner fram i media med jevne mellomrom, kanskje i iveren etter å nå ut til den ekte grasrota iblant oss. Bildet er nemlig forbausende ofte blotta for kjønns eller -mangfoldsaspektet ved den nye norske arbeiderklassen og arbeidslivet vårt. Den fremstiller gjerne klassekampen som noe selvfølgelig og universelt, og noen ganger blir den satt direkte opp mot kvinner og minoriteters rettigheter. Som Anja Sletteland beskrev det i Morgenbladet: “Argumenterer man på bakgrunn av rase eller kjønn, blir man parkert for å drive «identitetspolitikk»”. Vi er de andre og sidestilles derfor gjerne med identitetspolitikk, en slags nisje. Som om ikke det å være en hvit mann i verden også er en identitet. Som om menn ikke er like mye halvpart av verden, som det kvinner er. 

Hvor er Bjørnhild?

Dersom vi går inn i lønnsstatistikken over de dårligste betalte yrkene i Norge, som frisører, barnehageassistenter, kjøkkenassistenter, dyrepleiere, renholdere og butikkmedarbeidere, er de ikke bare lønnen under industriarbeiderlønn, det er også yrker som ofte er kvinnedominerte. Kvinner er dessuten også overrepresenterte i statistikken over midlertidighet og ufrivillig deltid i dag. Yrkene kvinner velger seg er ofte preget av skiftarbeid til ugunstige tider og turnusordninger. I tillegg kommer fortellingene om å være kvinnelig arbeidstaker i høyere grad med opplevelser av trakassering og straff for å få barn.

I den grad arbeideren ser ut som én ting i dag, så er det kanskje derfor ikke i form av en Bjørnar, men av en Bjørnhild.

Uansett hvor mye venstresiden i politikken forsøker å finne nye måter å fri til arbeiderklassens menn på, så er det fortsatt i all hovedsak kvinner som stemmer på dem

Også globalt er den nye arbeiderklassen preget av kvinner. Kvinner i verden vil jobbe, men opplever ulike hindringer og stengsler for å kunne gjøre nettopp det. De siste 27 årene har det kjønna ansettelsesgapet bare gått ned 2 prosentpoeng (1,3 milliarder kvinner mot 2 milliarder menn, var ansatte i 2018). På verdensbasis er det 700 millioner færre kvinner i lønna arbeid enn menn, samtidig utgjør kvinners ulønna arbeid enorme verdier som vi nesten aldri anerkjenner. 21.7 prosent kvinner i verden jobber heltid med ulønna omsorgsarbeid, til sammenlikning med 1.5 prosent menn. Og mens 41.5 prosent av kvinner med universitetsutdanning står på utsida av arbeidslivet, gjør bare 17.5 prosent av menn med samme kompetanse det. Vi snakker om det her hjemme til stadighet: Kvinner gjør det rekordbra på skolebenken. Men hva hjelper vel det egentlig, om vi fortsatt henger etter i arbeidslivet? Det er arbeidet vi skal leve av.

Uansett hvor mye venstresiden i politikken forsøker å finne nye måter å fri til arbeiderklassens menn på, så er det fortsatt i all hovedsak kvinner som stemmer på dem. Kanskje er det nettopp kvinners arbeiderklassetilhørighet, mer enn vårt myke følelsesliv, som kan forklare noe av årsakene til det? Uansett bør man også klare å trekke fram det kvinnelige perspektivet, i like stor grad som det eksisterer, når man snakker om representasjon av den norske arbeideren anno 2019.