Westerdals og meg

Moren min var 25 år gammel da hun fikk meg. Født og oppvokst med en uføretrygdet alenemor i en høyblokk på Bøler, var høyere utdannelse noe hun ikke følte hun kunne ta seg råd til da hun ble ferdig med videregående. Så hun jobbet seg oppover, fra kjøttdisken på nærbutikken til de første datasystemene hos Siemens. Moren min er et arbeidsjern, en ressurs for de fleste arbeidsgivere hun har vært innom, men uten den formelle utdannelsen i bunn, har både inntektsnivå og karrieremuligheter vært begrenset.

Derfor vokste jeg også opp med et messende refreng om hvor viktig utdannelse er.

Jeg elsket skolen min, selv om jeg betalte i dyre dommer. For det gjør man jo på privatskoler?

Høsten 2008 begynte jeg på Westerdals School of Communication. Foreldrene mine var ikke like begeistret som meg. «Privatskole?» De ville helst at jeg skulle ta en trygg, offentlig utdannelse, gjerne lærerhøgskolen. Det er forståelig, foreldrene mine overlevde såvidt konsekvensene av jappetiden med to små barn og boliglån på 14 prosent. Men jeg var fast bestemt. Jeg hadde fått det for meg at jeg ville bli Art Director i et magasin, og Art Direction-linja på Westerdals virket som et åpenbart valg. Den er eneste av sitt slag i Oslo.

I en hel uke – rundt denne tiden av året – ble vi (førsteklassingene) gradvis innlemmet i en verden fylt av kreative prosesser og adobe-programmer. Jeg elsket skolen min, selv om jeg betalte i dyre dommer. For det gjør man jo på privatskoler?

I et år lullet jeg meg selv inn i en kreativ sky, gjorde meg selv utilgjengelig for omverdenen, lukket meg inn i et slitent bygg på Fredensborg. Jeg var forelsket i skolen og klassen min, høy på meg selv.

Fikk vi det vi betalte for?

Det var ikke før jeg kom litt ut i den tre år lange utdannelsen min at jeg forsto at Westerdals også var en skole full av tomme ord og lovnader. Og innen jeg gikk ut fra skolen i 2011, hadde jeg rukket og gjøre meg upopulær blant lærere og administrasjon ved å stille spørsmål om pengebruk.

Jeg var tidlig i tyveårene og hadde all grunn til å frykte mennesker som skulle skrive ut vitnemålet mitt.

«Skolepengene du betaler fordeles over tre år – noen trinn i utdannelsen koster mer enn andre. I løpet av tre år går dette opp, slik at du får det du betaler for»

Jeg har fortsatt mailutvekslingene liggende i innboksen min, om jeg bare blar meg langt nok tilbake. Jeg tvilte på at det stemte, men jeg svarte ikke på mailen, det turte jeg ikke. Jeg var tidlig i tyveårene og hadde all grunn til å frykte mennesker som skulle skrive ut vitnemålet mitt. Eller «diploW-et», som var det vi fikk.

Til retten

Så viste det seg da likevel at noe var galt. 480 tidligere elever, meg selv inkludert, krever nå pengene vi ble overfakturert tilbake.

Ingen fikk det de betalte for. Heller ikke skattebetalerne.

Saken er denne: Skoler som får offentlig støtte i Norge, kan ikke ta ut profitt, det finnes nemlig et forbud mot profitt i privatskoleloven (etter 2010: lov om voksenopplæring). Westerdals overfakturerte elevene sine og fikk i tillegg offentlig støtte for linjer som ikke eksisterte. Da de økte skolepengenivået sitt, skulle de ha fått godkjennelse av Kunnskapsdepartementet for å gjøre det, men ingen i det departementet har (merkelig nok) reagert på noe som helst. Så privatskolekonsernet Anthon B Nilsen, under ledelse av brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold, tok fraværet av godkjennelse som et ja og kunne hente ut over 100 millioner kroner på sine statsstøttede privatskoler. De overfakturerte elevene sine mens de satt med en sugerør i fellesskapets velferdskasse.

Med andre ord: Ingen fikk det de betalte for. Heller ikke skattebetalerne.

Velferdsprofitører

La det være sagt: Det er merkelig at Kunnskapsdepartementet aldri reagerte på skolepenge-nivået. I den pågående rettsprosessen mener Westerdals at orienteringen de gjorde var nok, omtrent som at «den som tier samtykker». Og kanskje er det nettopp sånn at departementet har stilltiende samtykket til dette.  Men, det som uansett er ganske sikkert, er at loven krever departementets godkjennelse for å øke skolepenge-nivået over maksprisen. En stilltiende aksept holder ikke. Rettigheter som følger av norsk lov forringes ikke av saksbehandlingsfeil.

Ikke bare har de tatt penger fra sine elever, men også fra fellesskapet. Velferdsprofitt kalles det.

I sitt forsvar de siste dagene mener også Westerdals at det er elevene egens feil, fordi vi inngikk avtale om utdannelsen frivillig. Man kan si mye om den argumentasjonen, spørre seg om hvorfor 20-åringer skulle ha grunn til å reagere på skolepengene, eller ha innsikt i skolens økonomi for dens saks skyld. Men det spiller egentlig ingen rolle, for poenget i denne saken er at skolens avtale var ulovlig, ifølge norsk lov. De tok for mye i skolepenger og fikk offentlig støtte for ikke-eksisterende linjer.

Ikke bare har de tatt penger fra sine elever, men også fra fellesskapet. Velferdsprofitt kalles det.

Er det dette skattepenga mine går til?

Du finner dem også blant syke mennesker, barnehagebarn eller asylanter. Kommersielle investorer som tjener store penger på velferdstjenester. Profitører som Løvenskiold-brødrene er en trussel mot et samfunn vi sammen har brukt tid og krefter på å bygge opp. Et samfunn som skal ha plass til alle uansett kjønn, klasse eller hudfarge.

Og selv om Nicolai Løvenskiold uttalte til Universitas i 2012 at «utdanning var hans passion» så jeg aldri så snurten av verken han eller broren hans på de tre årene jeg gikk på skolen.

Det er 25 år mellom meg og moren min og på de 25 årene har Norge endret seg. Nordmenn er lykkelige, det kom ikke av seg selv. Takket være arbeider og -kvinnebevegelsen har vi bygget et velferdssystem som skal gi plass til alle, det kan rives ned igjen.

Jeg følte aldri at høyere utdannelse var noe jeg ikke kunne ta meg råd til da jeg var ferdig med videregående, sånn som moren min. Tvert imot følte jeg at det var opplagt. Det var opplagt, for meg, å velge Westerdals og jeg var fri til å gjøre det, selv om det kanskje var et dårlig valg. Jeg hadde all grunn til å tro på Anton B. Nilsens kjerneverdier: «skapertrang, langsiktighet, grundighet og redelighet(!)».

Og selv om Nicolai Løvenskiold uttalte til Universitas i 2012 at «utdanning var hans passion» så jeg aldri så snurten av verken han eller broren hans på de tre årene jeg gikk på skolen.

«Alle fokuserer bare på penger, men det finnes gode, gamle kapitalister som vil gjøre noe godt for samfunnet» sa den samme mannen i det samme intervjuet i Universitas. Det er selvfølgelig mulig at han snakket om andre kapitalister enn seg selv, for på meg virker det som om ABN har holdt fokuset ganske stødig på pengene. Dem om det.

En politisk kamp

Jeg kan ikke snakke for de 479 andre som går til sak mot skolen, men selv går jeg inn i rettssakens siste dag motivert av muligheten til å stille et eksemplar av arten «velferdsprofitør» til veggs. For meg er dette en prinsippsak, mer enn det handler om mine egne penger.

Fortsatt er Norge et av verdens mest likestilte land, men ulikheten øker også i Norge.

Det er vanskelig for asylanter, syke og/eller eldre mennesker å stille deres velferdsprofitører til rettslig ansvar, men jeg kan gjøre det, fordi jeg er privilegert. Og det er takket være velferdsstaten Norge at jeg er det.

Jeg har nok: Leilighet, jobb, en familie som har nok mat på bordet. Mange har mer, men noen har også mye mindre. Fortsatt er Norge et av verdens mest likestilte land, men ulikheten øker også i Norge. Og noen velger altså å gjøre seg selv rike(re) på bekostning av de med minst.

Det finnes lite som er mer provoserende enn det.

Om vi skal unngå å reversere godene i et samfunn som er tuftet på ideen om likestilling mellom de med minst og de med mer – et samfunn som folk stort sett setter pris på – så må vi først kvitte oss med dem som har sugerørene sine langt ned i statskassa. Ikke alle kan gå til sak, men alle kan bruke stemmeretten sin.

Høstens valgkamp bør handle mer om disse verdiene, og mindre om vafler til folket.