Å være eller ikke være Macron

Til tross for dårlige popularitetstall i hjemlandet, ble Frankrikes president nettopp kåret til verdens mest innflytelsesrike mann under 40 av det amerikanske magasinet Fortune (2017, «40 under 40»). Emmanuel Macron danker til og med ut selveste Marc Zuckerberg, stifteren av Facebook.

Støre og Brende hadde et håp om å stjele noe av glansen, for ikke å si glasuren, fra Macron.

Fortune beskriver Macron som «det yngste franske statsoverhodet siden Napoleon», som har klart å «fjerne topartisystemet som har regjert i Frankrike i mange generasjoner». Vel er «bryllupsreisen kanskje over», men «hans ambisjoner er fremdeles innen rekkevidde». Wow.

Etter en sånn hyllest blir det kanskje flere enn Jonas Gahr Støre og Børge Brende som «går til makronene», et herlig dansk uttrykk hentet frem av Per Egil Hegge. Uttrykket betyr riktignok ikke å ligne mest mulig på Macron – men det betyr å «med stor viljekraft ta fatt på det som virkelig teller; å komme til saken». Dermed betyr det litt å ligne på Emmanuel Macron likevel.

 

Støre og Macron

Med franske – eller norsk-franske – øyne har det vært interessant å følge sommerens Macron-debatt i Norge, og dét midt i et viktig stortingsvalg. Egentlig virker debatten nokså absurd. Det mest sannsynlige er vel at Støre og Brende hadde et håp om å stjele noe av glansen, for ikke å si glasuren, fra Macron etter hans seier i den franske presidentvalgkampen.

Ingen norske statsministre hadde våget å følge Macron på dette punktet.

Det begynte med Jonas Gahr Støre, som så flere likhetstrekk mellom seg selv og den unge, franske presidenten:

– For meg er det fire punkter som jeg mener kan danne et grunnlag for å jobbe tettere med Macron, sa Ap-lederen til Aftenposten.

– Etter valget har Macron brukt mye tid på partene i arbeidslivet, og vektlegger det å skape en dialog. Det er helt nødvendig for å få støtte og legitimitet for viktige reformer. Franske presidenter har siden 1990-tallet møtt veggen når de har forsøkt å reformere fransk arbeidsliv, forklarer Støre.

Det andre punktet Støre viser til, er at Macron ønsker brede, progressive løsninger. Selv om Macron har rent flertall i nasjonalforsamlingen, har han varslet at han ønsker samlende løsninger og beslutninger forankret i bredere politiske forlik.

Det er delvis riktig. Ikke minst stemmer det at det hittil har vært umulig å gjennomføre viktige reformer av fransk arbeidsliv. Det har samtlige av de Gaulles etterkommere bittert erfart. Det er derfor Macron ikke bare søker dialog med andre politiske partier og fagforeninger, men også har besluttet å gjennomføre reformen uten noen parlamentarisk debatt. Det er lite demokratisk, og kommer etter alle solemerker til å føre til massive runder – les: demonstrasjoner – i gatas parlament til høsten.

Ingen norske statsministre hadde våget å følge Macron på dette punktet. Da måtte det vel ha vært krig eller unntakstilstand i Norge.

Macron har kanskje ikke den største interessen for et land som har sagt nei til EU to ganger.

Støre ser videre andre likhetstrekk mellom Macrons politiske prosjekt og det han selv ønsker å gjennomføre hvis han blir ny statsminister:

Han tror blant annet på større muligheter til samarbeid med Frankrike, ettersom Macron flere ganger har sagt at det er mye å lære av den nordiske modellen. Men her snakker Macron foreløpig mest om Sverige. Et annet problem for Arbeiderpartiet og Støre i Macron-sammenheng, er at de har strøket «EU-medlemskap vil være en fordel for Norge» fra partiprogrammet.

Macron er som kjent en EU-tilhenger på sin hals, og har kanskje ikke den største interessen for et land som har sagt nei til EU to ganger.

 

Ikke helt som planlagt

Børge Brende vil ikke være mindre Macron.

– Jeg ser en helt annen dynamikk og energi i fransk politikk. Han er jo en utrolig energisk, idérik og fremtidsrettet leder, sa Brende til VG under et besøk i Paris.

Også Brende vil jobbe tettere sammen med Frankrike sikkerhetspolitisk, og mener at Frankrike med Macron ved roret vil spille en viktigere rolle for norsk utenrikspolitikk.

Macron har nå passert 100 dager i presidentpalasset. Alt har ikke gått etter planen.

 

 

Han har rukket å bli skikkelig upopulær på hjemmebane, og raser nedover på popularitetsbarometrene minst like fort som han klatret oppover tidligere. Ikke akkurat en modell å kopiere for norske politikere rett før valget. Årsakene til nedturen er mange. For det første mistet Macron intet mindre enn tre viktige statsråder etter mistanke om ulovlig partifinansiering.

Det var spesielt uheldig for justisministeren, som selv hadde ivret sterkt for en moralisering av fransk politikk. Det var også et av Macrons fremste valgløfter, og det blir gjennomført – men med en ny justisminister. Ripene i Macrons lederstil ble enda flere da han ble nødt til å si opp forsvarssjefen, Pierre de Villiers, etter at han hadde våget å kritisere – offentlig – Macrons kutt i budsjettet.

Problemet med Macron er at han også kommer med en del helt håpløse uttalelser.

Hadde det gått an i Norge? Kanskje. Problemet med Macron er at han også kommer med en del helt håpløse uttalelser – uttalelser man ikke skulle tro var mulig med den bakgrunnen og den makten han har. Den 15. juni skilte han for eksempel mellom «de som lykkes» og «de som ikke gjorde noe». En annen gang kalte han arbeidere «analfabeter», og han har sagt at «afrikanske kvinner får for mange barn». Slike ting kunne neppe noen ansvarlig norsk politiker sagt.

Storkoalisjonen hans hadde heller aldri vært mulig i det norske politiske landskapet, og antagelig heller ikke å bygge opp et nytt politisk parti fra bunnen av på ett år.

 

Flere nedturer i sikte

Et område der Emmanuel Macron til gjengjeld innkasserer full pott, er utenrikspolitikken, noe Brende sikkert misunner ham. Han har fornyet alliansen med Merkel, og han har allerede hatt både Putin og Trump som gjester på fransk jord. Han har tatt en rekke initiativer på andre fronter – fra flyktningsenter i Libya til fornyet kamp mot det forhatte EU-direktivet kalt «den polske rørleggeren».

Sist, men ikke minst la han hele sin tyngde i søknaden om sommer-OL i 2024 i Paris, og vant. Slikt styrker nasjonalfølelsen – men effekten varte ikke så lenge på meningsmålingene. Effekten var heller ikke langvarig da Macron ga avkall på en egen status til sin kone Brigitte, noe mange franskmenn opplevde som totalt uaktuelt.

Faren for mye større utslag – neppe i positiv retning – kommer i september, når fagforeningene mobiliserer til bråk mot arbeidsmiljøloven.