Aldri mer 9. april

På denne dag for 83 år siden angrep Hitler-Tyskland Norge. Vi ble okkupert. Underlagt nazistisk styre. Det kan aldri få skje igjen.

Forsvaret vårt er ikke i dag alene rustet for å møte en krig. Vi er fundamentalt avhengige av NATO. Men også med NATO i ryggen er det grunn til å spørre om forsvarsevnen vår er der den burde.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) formulerer utfordringene slik i Forsvarsanalysen 2023, en omfattende rapport om Forsvaret: «Forsvaret er ikke i stand til å løse sine oppgaver i de mest krevende scenarioklassene». Altså løse oppgavene sine i krig. De peker blant annet på underdimensjonert luftvern, mangelfull evne til overvåkning på land, sårbarheter i kommunikasjonssystemene og utfordringer med fartøyene i Sjøforsvaret.

Vi må tilpasse oss den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten.

Forsvaret må ha en åpenbar stridsevne. At vi vil få støtte fra NATO og har evne til å ta den imot, må være like åpenbart. Det kan ikke være tvil om at å angripe oss har en høy kostnad.

Rapporten fra FFI, forrige runde med forsvarssjefens fagmilitære råd, budskapet fra de tillitsvalgte i NOF, sterk kritikk fra Riksrevisjonen og klare og tydelige stemmer fra flere ulike forsvarsgrener tegner til sammen et svært klart bilde: Norges forsvarsevne er ikke god nok. Det er ikke bare hull og mangler, det er i sum en for svak stridsevne.

Hvordan havnet vi her?

Store endringer har skjedd i Forsvaret som har bidratt til styrking av stridsevnen. Økonomistyringen i Forsvaret har blitt langt bedre siden den kalde krigen. Forsvaret har blitt modernisert, og det har skjedd betydelige investeringer. Avgjørelsen om innkjøp av nye F35 kampfly i 2008 innebar den største offentlige anskaffelsen i Norge noensinne. Initiativet om ny ubåtanskaffelse fra 2014 er en milepæl for Forsvaret.

Vi kan ikke lenger ta oss råd til skattekutt uten uomtvistelig økonomifaglig belegg.

Men ser man på tallene over et litt lengre tidsløp, er utviklingen krystallklar: Forsvarets kjøpekraft stupte etter 1990, og kom aldri tilbake på samme nivå. En viktig årsak var bortfallet av den sovjetiske trusselen. I den politiske debatten om forsvar brukte en del ordet «fredsdividend», fredsoverskudd, for å argumentere for synet at risikoen for krig var borte, og at forsvaret kunne nedskaleres.

Det virker rimelig at ideologiske strømninger i politikken også må ha bidratt til at nedskalering virket riktig. Hvis vi bare solgte laks til Kina og Russland, ville det bygge demokrati og trygge freden. Høyresiden hadde på tvers av land vunnet bredt gehør for at nedskalering av offentlig sektor var et gode i seg selv, og handel og markedene skulle løse alt – også fredsbygging. There is no alternative. Det var feil.

På toppen av dette kommer et betydelig og økende kostnadspress på Forsvaret – både innenfra og utenfra. Innenfra, blant annet gjennom økte kostnader til ny, dyr teknologi. Utenfra, gjennom økte behov også i andre deler av offentlige budsjetter, blant annet knyttet til helse og omsorg og finansiering av pensjoner. Vi kan ikke lenger ta oss råd til skattekutt uten uomtvistelig økonomifaglig belegg. Til det er de offentlige behovene for store – også behovet for et sterkt forsvar.

En ny tid

Vi må tilpasse oss den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten. Russland har ikke vist en overbevisende stridsevne gjennom angrepet på Ukraina. Tvert imot. Men de har åpenbart for hele verden at de er en svært uforutsigbar og farlig nabo. Det inngår i et større bilde hvor det internasjonale samfunnet blir mer ustrukturert, uoversiktlig og uforutsigbart.

Det viktigste politikerne kan gjøre for å møte uforutsigbarheten er å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for Forsvaret, med stabile, varige ressurser. Vi må styrke forsvaret på med både personell og utstyr, og være villig til å betale for det.

Vi må planlegge for en mer ustabil verden.

Som en illustrasjon på et mer allment politisk problem, så vi at Solberg-regjeringen i stor grad sa seg enig i problembeskrivelsen fra den forrige forsvarssjefens fagmilitære råd, men la seg på en finansiering som lå lavere enn det laveste av de fire foreslåtte nivåene fra forsvarssjefen. FFI skriver i Forsvarsanalysen 2023 at det fremover mangler 3-4 milliarder kroner hvert år i snitt for å nå ambisjonene Stortinget har vedtatt i langtidsplanen.

Det trengs også en dimensjonering av sivile beredskapsressurser som står i forhold til Forsvarets behov. Er for eksempel sykehusene i Nord-Norge dimensjonert for å ta imot skadde soldater i krig? Eller Sivilforsvaret dimensjonert for evakuering av sivile i krig? Står tilliten og samholdskraften i det norske samfunnet støtt nok til å stå imot det enorme presset en invasjon vil innebære?

Skal Forsvaret være reelt rustet for de krevende oppgavene de er satt til, bør svaret være ja på slike spørsmål. LO spilte i høst inn for totalberedskapskommisjonen og forsvarskommisjonen et forslag om en langtidsplan for beredskap, parallelt med den militære langtidsplanen. Det kunne bidratt til langsiktighet og forutsigbarhet utover hva Forsvaret får til på egne bein.

Fredsdividendens tid er forbi. Markedene kan ikke løse alt. Vi trenger også et sterkt forsvar som en krigsforebyggende terskel. Vi må planlegge for en mer ustabil verden.