Alene inn i dyrtiden

Hvis du synes renteøkninger og dyrtid er tøft mens du er i parforhold, storfamilie eller kjernefamilie, prøv å møte alt dette mens du er alene om boliglån, strømpriser og dyr mat.

De 1 047 741 personene i Norge som bor alene er velferdsstatens stebarn som i stor grad oversees innenfor familiepolitikk, skattepolitikk, og når politiske grep forsøksvis skal lette dyrtiden for familier. Dette til tross for at denne gruppen utgjør en av fem norske husstander.

Hvorfor er det helt blindsone for den mye tøffere hverdagen til alle som lever alene, og særlig i dyrtid?

Hvis du er i par og deler lånet med partneren din, rammer en renteøkning mye svakere enn hvis du er én person om lånet. Hvorfor får ikke aleneboere eller eneforsørgere halv renteøkning? Burde vi ikke få høyere strømstøtte? Halve kommunale avgifter? Det meste er like dyrt, det vil si dobbelt så dyrt når man er alene: Et kjøleskap som ryker. Forsikringer. Husleie i borettslag. Nytt tak på huset. Bil. Eller alt annet som ikke kan deles i to: Hvorfor er det helt blindsone for den mye tøffere hverdagen til alle som lever alene, og særlig i dyrtid?

Andre leser også: At vi får dårligere råd er villet politikk.

Jeg tror det handler om minst to ting:

Norsk familiepolitikk og påfølgende økonomiske støtteordninger tar som utgangspunkt et ideal med to-inntektsfamilier og bygger systemet rundt det. Mer om det snart.

Den andre grunnen er mer spekulativ: Politikere og andre i myndighetene som alltid har levd i par eller familie evner ikke sette seg inn i hvor annerledes livet ser ut hvis man er én person. 107 184 personer i Norge, flest kvinner, forsørger barna sine alene.

La oss se på skattepolitikken for eksempel, som bygges opp rundt individet og ikke rundt husstanden. Da blir det sånn, at til og med et sosialt orientert parti som Rødt tenker at 800 000 i lønn er så mye at man skal skattlegges mer. 800 000 er mye penger. Men det er ikke så altfor mye om man forsørger barn i by alene, innenfor et uregulert boligmarked.

Kunne vi ikke heller skatte på husstand, fremfor individ, for eksempel?

800 000 er dessuten en lavere lønn enn et par der den ene jobber som skoleassistent og den andre som kantinemedarbeider. De får samlet mer inntekt, men også lavere skatt hver for seg og dermed samlet mer inntekt enn naboen med samme inntekt alene. Ingen tenker på dette eksempel-paret som spesielt velstående, tvert imot tenker man på dem som lavtlønnede. Men en aleneforsørger, som kanskje jobber ekstra, kanskje velger bort drømmejobben for heller å tjene det hen trenger, får høy skatt på toppen. En person med denne inntekten anses velstående. Det føles ikke spesielt rettferdig, men det føles mest av alt som en stor politisk blindsone. Kunne vi ikke heller skatte på husstand, fremfor individ, for eksempel?

Hvordan en enslig skoleassistent overlever på sin ene lønn er nesten ikke til å begripe. Og det skal vi også ta med oss: At å leve alene nesten automatisk betyr at du sliter økonomisk, så sant du ikke sitter i en svært godt betalt jobb eller har arv.

Sosialt sett kan familier være alt mulig. En mor og hennes sønn er en familie. En storfamilie med besteforeldre og fire unger som løper rundt foreldrene er en familie. En typisk kjernefamilie er en familie. To voksne uten barn er en familie. En som bor alene, kan ha det mer sosialt med venner og familie enn et hus fullt av folk der ingen kommer seg ut døren. Vi vet også at alle varianter av familier kan være lykkelige eller ulykkelige. Det kan være mye tung ensomhet i kjernefamilien. Det kan være mye latter og trygghet hos barn i skilsmissefamilier. Ting kan være akkurat som de ser ut utenfra, eller akkurat motsatt. At vi er frie, sosialt sett, i vår kultur til å skape en familie av venner eller biologi mer eller mindre som vi vil, er noe vi har all grunn til å feire.

En såkalt symmetrisk familiemodell, med to arbeidstakere og to omsorgspersoner, er et politisk mål i mange vest-europeiske land og Norden spesielt.

Det som imidlertid kommer til syne, er at politikken på systemnivå henger etter alt dette, og klamrer seg til kjernefamiliens idealmodell og oppfører seg som om vi alle lengter dit eller allerede er der eller en gang skal dit.

En såkalt symmetrisk familiemodell, med to arbeidstakere og to omsorgspersoner, er et politisk mål i mange vest-europeiske land og Norden spesielt. I tiårene etter krigen giftet folk seg tidlig, i det som har blitt kalt «ekteskapets gylne tiår». Mari Mjaaland beskriver i en masteroppgave fra 2018 hvordan denne perioden ofte brukes som målestokk når det er snakk om familiemønstre, selv om denne familiemodellen faktisk er et historisk unntak. Både før og etter disse tiårene giftet folk seg senere, og mange forble ugifte. Etterpå kom 1970-tallet med en seksuell revolusjon, prevensjon, og likestilling. Folk utsatte både ekteskapet og det å få barn. Folk begynte å velge andre måter å leve sammen på, og det å få barn ble i større grad fristilt fra ekteskapet.

Vi lever fremdeles i fragmentene etter alt dette, men har den offisielle familiepolitikken tatt dette inn over seg?

Hvilken type familiemodell et land legger til grunn for sin familiepolitikk vil få konsekvenser for hvilke rettigheter og plikter innbyggerne har, skriver Mjaaland korrekt, og videre: Hva slags type familiemodell som ligger til grunn for politikk har også normative konsekvenser for hvordan familier bør organisere seg.

Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet la grunnlaget for velferdspolitikk med individualiserte rettigheter.

Og med ordet bør blir plutselig en million nordmenn annerledes-folket, ikke fra virkeligheten, men fra et ideal. Og familiepolitikken, tror jeg, bygger for tungt på idealet fremfor den faktiske norske hverdagen.

Tall fra SSB fra desember 2022 viser at medianinntekt etter skatt for aleneboende under 45 år er 342 600 kroner. For aleneboende 45-64 år: 368 500. Dette sett opp mot par med barn mellom 0 og 6 år: 879 900, eller par med barn mellom 7 og 17 år: 1 013 500. En enslig mor/far med barn 0-17 år har medianinntekt på 464 500 kroner, mens enslig mor/far med voksne barn sitter med 623 200.

Likevel bygges støtteordninger for det aller meste rundt familier med barn, som SFO-støtte, økt barnetrygd og denne skatten som fordeles på person og ikke samles i husstand. Alt dette er bra! I gamle dager, da det oftest var én inntekt i kjernefamilien, som hos den enslige, var det rimelig at familien fikk økonomisk støtte, siden det var flere å forsørge på én inntekt. Men ting er annerledes i dag, og de enslige blir hengende etter økonomisk.

Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet, og dermed overgangen fra en mannlig forsørgermodell til en to-inntekts modell, har skjedd gradvis uten at den store samtalen har kommet. Mjaaland skriver i sin oppgave at de skandinaviske velferdsstatene også er de som har gått lengst bort fra en mannlig forsørgermodell som underliggende premiss. Individuell inntjening blir dermed en forutsetning for denne typen velferdsstat, noe vi ser preger skattepolitikken blant annet. Kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet la grunnlaget for velferdspolitikk med individualiserte rettigheter.

Da folk ikke lenger ville være «enslige» lenger, men kule og single, forsvant også enslig som økonomisk tilstand.

Psykolog Peder Kjøs skrev i Aftenposten i 2020 at hvis du bytter om bokstavene i ordet enslig får du singel. Han var i utgangspunktet forundret over at Ensliges Landsforbund hadde lagt seg selv ned i mars samme år. Tilfeldigvis viste det seg at dette var uka før pandemien lukket oss inne og vi kunne trengt dem mer enn noensinne. Det hadde vi også gjort i dyrtiden som kom etterpå.

Kjøs skriver:

«Å være singel forbindes med noe kult og urbant, noe dynamisk, ungt og midlertidig, et liv med frihet til å dyrke interesser, vennskap og seksuell variasjon. Å være enslig forbindes mer med å ha mislykkes med det viktigste i livet, som da er å finne en å danne par med.»

Kanskje er det sånn, eller ikke sånn, men uansett har singel en mer sosial dimensjon enn enslig, som var, og fremdeles burde være, en objektiv politisk størrelse. Ensliges Landsforbund hadde viktige kampsaker, om for eksempel skatt og adgang til boligmarkedet, men da folk ikke lenger ville være «enslige» lenger, men kule og single, forsvant også enslig som økonomisk tilstand.

Aftenposten skrev på lederplass i forbindelse med forbundets nedleggelse:

«Myndighetene unnskylder seg oftest med at gruppen aleneboende er så uensartet at ingen ensartede tiltak kan treffe. Det er sludder og vås. Alle grupper i samfunnet er uensartede. Det er stor forskjell på rike og fattige familier, men likevel en rekke universelle ordninger som gagner familier og par: pensjonsordninger, skatteforhold, etterlattepensjon, barnebidrag, kontantstøtte, foreldrepenger og foreldrefradrag på skatten. Enslige faller utenfor mange av fellesskapets ordninger som par og familier nyter godt av»

Enslige forsørgere leier i større grad bolig, opplever boutgiftene som mer belastende, og har i mindre grad muligheter til å finansiere kjøp av bolig.

Det var et velkomment innspill til en debatt som aldri kommer. På tross av at det ligger mye god fakta man kan gripe fatt i hvis man vil:

I januar 2023 presenterte Oslo Economics en rapport som het «Enslige forsørgeres muligheter på boligmarkedet», for Kommunal- og distriktsdepartementet. Her slås det fast at enslige forsørgere kommer dårligere ut enn andre husstandstyper på boligmarkedet på flere områder. Enslige forsørgere leier i større grad bolig, opplever boutgiftene som mer belastende, og har i mindre grad muligheter til å finansiere kjøp av bolig. 32 prosent av enslige forsørgere leier boligen de bor i, sammenlignet med 11 prosent blant par med barn.

Les også: Hvor ble det av de som frivillig velger å være single?

Blant enslige forsørgere med innvandrerbakgrunn som leier bolig i de største byene, er en høy andel trangbodde.

Hvordan kan man hjelpe denne gruppen?

Oslo Economics mener det særlig behov for tiltak som øker treffsikkerheten i bankenes og kommunenes vurderinger av ensliges betjeningsevne, samt styrking av støtteordninger. Fordi, to-inntektsfamilien ligger som en norm i private banker, og som de skriver: «Med kun én inntekt og forsørgeransvar, vil lånesøkere i denne gruppen ofte bryte minst ett av kravene i utlånsforskriften.»

Jeg mistenker at det i dag, som før, er kvinnebevegelsen og ikke arbeiderbevegelsen kommer til å ta sakene som kan bedre ensliges, singles, aleneboende, aleneforsørgeres rettigheter.

Oslo Economics skriver at bankene peker på at standardiserte beregninger av forbruk kan føre til at enslige forsørgere kommer dårligere ut i bankenes vurderinger enn det deres faktiske forbruk skulle tilsi.

I mars i år prøvde Venstrekvinnelaget seg på å fremme en stortingsmelding om aleneboendes levekår, etter før å ikke ha fått gjennomslag for dette, og så vidt jeg ser fikk det ikke denne gangen heller.

Det var ikke tilfeldig at det var kvinner som ville gjøre noe for alle som bor alene. Jeg mistenker at det i dag, som før, er kvinnebevegelsen og ikke arbeiderbevegelsen kommer til å ta sakene som kan bedre ensliges, singles, aleneboende, aleneforsørgeres rettigheter. Skylappene virker for store både i politiske partier og i fagforeninger for livene som leves utenfor to-inntektsnormen, slik at denne normen aldri utfordres, men tas for gitt. Når ting tas for gitt er det alltid noen som kommer uheldig ut og ikke omfattes av politikk eller rettigheter. I dyrtiden nå kan det for noen av de som er alene få katastrofale konsekvenser.