Aleksej Navalnyj døde ikke forgjeves

NEW YORK: 17. Januar 2021 satte den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj seg på et fly til Moskva fra Berlin. Han hadde blitt behandlet i Tyskland etter å ha blitt forgiftet med nervegiften novitsjok i Russland. Navalnyj sa han var glad for å dra hjem.

Men han visste hvilken risiko det ville innebære: en lang fengselsstraff, tortur og i verste fall døden.

Navalnyj, som mistet livet 16. februar i en arktisk straffeleir, sto overfor et dilemma som alle politiske dissidenter må forholde seg til: leve i eksil og gradvis bli glemt eller konfrontere et undertrykkende regime og risikere å ende opp som martyr.

Den bitre pillen blir ofte sukret av regimer som rikelig belønner konformitet.

Uansett hva man velger, er sannsynligheten for å overvinne regimet man kjemper mot, omtrent lik null.

Selv de som ikke aktivt trosser undertrykkende regimer, står overfor et lignende dilemma. Dette gjelder spesielt de som er ressurssterke nok til å flykte. Valget står mellom å bygge et nytt liv i utlandet, der man ikke nødvendigvis blir tatt imot med åpne armer, eller bli i hjemlandet og leve under et moralsk fordervende diktatur.

Den bitre pillen blir ofte sukret av regimer som rikelig belønner konformitet – og knuser de få som nekter å innordne seg.

Dette dilemmaet er spesielt bittert, fordi det skaper splittelse mellom dissenterne som blir og de som drar – en splittelse som undertrykkende regimer tjener på. Folk kan bestemme seg for å bli av ulike grunner.

Men ved å bli i hjemlandet – og bare det i seg selv – blir de raskt fordømt av de som lever i eksil, som gjerne mener at de som blir igjen i hjemlandet er umoralske lakeier som innordner seg diktaturet. På den annen side, blir de som forlater hjemlandet, beskyldt for å svikte landet sitt i bytte mot et behagelig liv i utlandet.

Det finnes ikke noe rett svar på dissidentenes dilemma.

Dette var tilfelle i Nazi-Tyskland på 1930-tallet. Thomas Mann, som var kjent nok til å forbli en viktig stemme i eksil, fordømte tyske forfattere som fortsatte å bo i Det tredje riket. Som han senere kom til å si:

Det som hadde blitt skrevet var så preget av forholdene forfatterne levde under at det var helt uten verdi. Noen av disse forfatterne, som også var motstandere av nazi-regimet, klandret Mann for å velge et komfortabelt liv i California framfor å være vitne til det som skjedde i hjemlandet.

En tilsvarende dynamikk har vært et vedvarende kjennetegn ved det moderne Kina: Mennesker som opponerer mot det kommunistiske diktaturet i hjemlandet, snakker nedsettende om kinesiske dissidenter i utlandet og mener at de er irrelevante og har mistet bakkekontakten med det som skjer i Kina.

Denne dynamikken gjør seg også gjeldende i dagens Russland. For eksempel har den umåtelig modige journalisten Dmitrij Muratov, som ble tildelt Nobels fredspris i 2021 for sin kamp for ytringsfrihet, blitt kritisert av enkelte russere som lever i eksil, for at han har blitt boende i Russland – og dette til tross for at han, på modig vis, har vært og er motstander av krigen i Ukraina.

Det finnes ikke noe rett svar på dissidentenes dilemma. Det er like mange gode grunner til å forlate landet som det er til å bli, og disse er ofte avhengige av personlige forhold og omstendigheter.

Og de skaper et samfunn preget av mistenksomhet og forræderi.

Så hvorfor valgte Navalnyj å risikere livet for en sak han ikke kunne vinne fram med, i hvert fall ikke på kort sikt? Ingen av de to alternativene – faren for å bli drept i hjemlandet eller å bli i Vest-Europa – ville fått en slutt på regimet til Russlands president Vladimir Putin.

Men det var en god grunn til dette. Dersom noen åpenlyst trosser et diktatorisk regime, vil det gradvis føre til at det slår sprekker i fasaden – illusjonen om at diktaturet har full kontroll. Et diktatur kan ikke utelukkende basere seg på militærmakt eller frykt for det hemmelige politiet.

Folket må overbevises om at det er normalt å underkaste seg tyrannen og at motstand er unormalt – ja, selv en form for galskap. Det er grunnen til at sovjetiske dissidenter ofte ble sperret inne på mentalsykehus framfor i fengsel.

Navalnyjs retur til Russland – uansett hvor nytteløst det kan ha virket – viste at kampen for tankefrihet og ytringsfrihet er en rasjonell respons på tyranni. Ved å trosse regimet ga han et signal til andre, som også var kritiske til regimet, men som ikke hadde Navalnyjs usedvanlige mot. Han viste at de ikke var alene.

Moralen til en befolkning som er vant til underkastelse og undertrykkelse, må gjenopprettes.

Det er også en annen god grunn. Ved å belønne konformitet, ved å få folk til å gjenta løgn og propaganda og ved å tvinge venner og slektninger til å forråde hverandre, får diktaturer fram det verste i folk. De skaper en fryktkultur. Og de skaper et samfunn preget av mistenksomhet og forræderi. Det er ikke noe særskilt russisk, tysk eller kinesisk ved dette.

Mange land har til ulike tider blitt skakkjørt og moralsk fordervet av undertrykkende regimer, men ikke nødvendigvis for alltid. Regimer blir veltet. Tyranner dør.

Det er når dette skjer at politiske martyrer og det eksemplet de har satt, spiller en viktig rolle. Samfunn som har blitt skakkjørt av diktaturer må finne fram til et moralsk fundament for å bygge opp et nytt og bedre samfunn.

Moralen til en befolkning som er vant til underkastelse og undertrykkelse, må gjenopprettes. Det at noen modige mennesker kjemper for frihet, selv når kampen virker nytteløs, kan bidra positivt i gjenoppbyggingsprosessen ved å gi befolkningen et eksempel til etterfølgelse.

Navalnyj var sjanseløs i møte med Putins ny-tsaristiske regime.

Jean Moulin, embetsmannen som ledet den franske motstandsbevegelsen og som ble torturert til døde av Gestapo i 1943, fikk aldri oppleve slutten på den tyske okkupasjonen som han kjempet mot. Nazistene henrettet den lutherske presten Dietrich Bonhoeffer i april 1945, tre uker før Adolf Hitler tok sitt eget liv. Liu Xiaobo, den kinesiske litteraturviteren og regimekritikeren, som dro tilbake til Kina under protestene på Den himmelske freds plass våren 1989, tilbrakte resten av livet inn og ut av fengsel.

Han døde i fengsel i 2017 uten at han hadde klart å velte landets ettpartiregime. Navalnyj var sjanseløs i møte med Putins ny-tsaristiske regime.

Men disse dissidentene – og det de har gjort – viser vei. Det er hos dem man må hente inspirasjon til å bygge bedre samfunn som kan beskytte friheter og få fram det beste i folk.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org