Ap, gå inn i din splid

Arbeiderpartiet er i krise og det er krise selv for oss som ikke er en del av partiets struktur. Tross alt er partiet en bærer av mye som har vært godt for landet og godt for oss som bor her, gjennom mange tiår.

Men, et oppgjør med nyliberalismen må sies rett ut, i tillegg til å gå i rette med menneskesynet som ligger innbakt i den.

Det er med andre ord mye som er bra i sosialdemokratiet, spørsmålene er bare: Hvor ble det av sosialdemokratiet i vendingen mot nyliberalismen, og hvor ble det av en sosialdemokratisk visjon i påstander om at man opererer i et slags nøytralt politisk sentrum?

90-tallets sosialdemokratiske ledestjerne, den britiske statsministeren fra New Labour, Tony Blair, sa i en tale at hans «tredje vei» for det «nye» arbeiderpartiet hans, handlet om å forme politikken etter virkeligheten, ikke etter ideologier. Denne påstått pragmatiske linjen forsøkte å gjøre politikken avideologisert, mens det i realiteten ble ført en politikk som sikret markedsløsninger på nær sagt alle livets områder. Arbeiderpartiet her hjemme gjorde det samme grepet, og lider under det ennå: Vi skjønner ikke hva den sosialdemokratiske visjonen er. Hvem er venner, hvem er fiender, der inne i sentrum?

Før Ap går inn i sin splid og sin sjel og tar et oppgjør med sin moderne historie, eller står åpent for den så vi vet hva slags parti vi forholder oss til og kan velge eller velge bort, kommer neppe prosentene på plass igjen.

Denne måten å tenke trygd på, er premisset i den såkalte arbeidslinjen, innført av nettopp Ap.

Arbeidsminister Marte Mjøs Persens flaue opptreden og retorikk på NRKs debatten tirsdag, om fattigdom og statlige ytelser, var ikke bare hennes ansvar alene: Den var Arbeiderpartiet av i dag. Retorikken lente seg på hennes egen historie om hvordan utdanning og innsats hadde lønnet seg (tidsånden oppsummert; du kan hvis du vil!), og på partiets fortreffelighet, som var uten troverdighet, ansikt til ansikt med virkelige mennesker som er ofre for den.

Arbeiderpartiet har så vidt begynt selvkritikk av nyliberale reformer, via Tillitsreformen (kritikk av new public management), rekommunalisering av sykehjem (kritikk av privatiseringen), men møter seg selv i døren i den halvt troverdige lovnaden om å stanse oppsplittingen av jernbanen.

Men, et oppgjør med nyliberalismen må sies rett ut, i tillegg til å gå i rette med menneskesynet som ligger innbakt i den. Et menneskesyn som kommer tydelig fram i debatter om arbeidslinjen, trygdeytelser og NAV. Slik arbeidsmedisiner Ebba Wergeland oppsummerte det i Debatten på NRK: Da sosialdemokratene kom tilbake til makten på 1990-tallet skulle trygdene bli dårligere slik at folk skulle endre atferd mot «jobb som førstevalg».

Et nytt menneskesyn kom inn i sosialpolitikken, sa Wergeland, der mennesker som levde på trygd ble antydet å misbruke systemet. Dermed skulle ikke lenger trygd gi trygghet, men utrygghet. Denne måten å tenke trygd på, er premisset i den såkalte arbeidslinjen, innført av nettopp Ap. Situasjonen i dag, med altfor lave ytelser, og forhørsmetoder på NAV for dem som søker bistand, er villet. Og Ap var blant dem som ville det.

Hvorfor er det så lite selvkritikk internt i Ap mot denne delen av partiets historie?

Noen av oss husker at Rune Gerhardsen fra Ap i 1991 ga ut boken «Snillisme på norsk», der han skrev at «(…) de som har satt seg godt inn i mangfoldet av hjelpe- og støtteordninger og klarer å bygge opp en god økonomisk tilværelse uten å gjøre et arbeidsslag, og som gjør det uten skrupler». At det var en representant fra Ap, som sådde tvil rundt de etiske grunnene til å forsvare velferdsstaten, gjorde at det fantes liten motstand. Nå ble det slik at velferd skulle lønne seg, som alt annet. Sosialpolitikk ble økonomisk politikk og arbeidsmarkedspolitikk, og den ble en del av privatiseringsbølgene som kom de neste tre tiårene.

Både Brundtland 2 (1986–89), Brundtland 3 (1990–96) og Jagland (1996–97), samt begge Stoltenberg-regjeringene, gjorde flere nyliberale grep i sine perioder, i tråd med mange andre ledende sosialdemokrater i verden for øvrig. Attføringsmeldingen 1991–92 og Velferdsmeldingen 1994–95 understreket at velferdsstaten ikke bare skal sørge for gode ordninger, men stimulere til arbeid. I begge meldingene ble arbeidslinjen introdusert. Indirekte og direkte ble det nå skapt et bilde av uføre eller arbeidsledige som late, moralsk svake eller kyniske, i tråd med den lett populistiske snillisme-retorikken.

I 2011 leverte Manifest Tankesmie en rapport som viste at de superrike i Norge i overgangen fra 1980-tallet til 1990-tallet rykket fra de rike og dermed er den gruppen som har tjent mest på samfunnsutviklingen under nyliberalismen. Det ble for disse et gledens år da Arbeiderpartiet ved regjeringen Brundtland i 1992 innførte nullskatt på aksjeutbytte.

Jeg mistenker at to av grunnene til at oppgjøret ikke kommer er Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg.

Mye i nyliberalismen handler om nettopp å tenke bedriftsøkonomisk rundt det vi før kjente som fellesskapsgoder. Det skjedde uten særlig kamp, kanskje fordi det nettopp var Arbeiderpartiet som sto for mye av gjennomføringen av reformen.

Hvorfor er det så lite selvkritikk internt i Ap mot denne delen av partiets historie?

Jeg mistenker at to av grunnene til at oppgjøret ikke kommer er Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Begge tilhører en nesten urørlig politikerkaste i Norge det er nær umulig å kritisere. Brundtland var banebrytende som landets første kvinnelige statsminister. Stoltenberg sto stødig etter landets største terrorangrep i 2011. Begge har med rette krav på beundring og respekt. Men de må også tåle å bli gått i sømmene, som alle andre.

I alle år har det forundret meg hvor hevet over kritikk begge to kan fremstå i offentligheten, og særs innad i Ap. Men de sto begge for markedsvendingen mot nyliberalismen, og ønsker Ap å snu seg fra den igjen, må de snakke om fortiden, inkludert egne helters potensielle feilgrep.

Før Ap tar et oppgjør med det, er ikke sosialdemokratiet som ideologi troverdig lenger. Og vi trenger nå både ideologisk debatt, visjoner, og hva det betyr i praksis at alle skal med.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)