Arbeiderpartiet mangler økologisk troverdighet

Tradisjonell sosialdemokratisk politikk knyttet til næringsutvikling, vekst og omfordeling er i økende grad gjenstand for økologisk kritikk. Denne utviklingen er underbygget av en gryende «klimapopulisme»: ideen om at en politisk elite (mot bedre vitende) er i ferd med å ødelegge neste generasjons fremtid ved ikke å ta de nødvendige, radikale grep for løse klima- og miljøproblemene.[1]

Et kjernepunkt i denne ideologiske debatten handler om hva man egentlig legger i «det grønne skiftet». Arbeiderpartiets (ofte implisitte) tolkning er i tråd med Gro Harlem Brundtlands vekstpositive og teknologioptimistiske begrep om «bærekraftig utvikling», som var et tilsvar til første runde med økologisk kritikk av sosialdemokratiet for 50 år siden.

På dette punktet er Arbeiderpartiet «fortsatt gift med Gro», for å sitere tittelen på en av hennes ektemanns biografier.

Hvorfor ikke bare si rett ut det alle vet: at 1,5-gradersmålet er uoppnåelig

Den brundtlandske optimismen har imidlertid mistet troverdighet hos en generasjon oppflasket på narrativet om at verden raskt er på vei mot økologisk sammenbrudd, mens en handlingslammet politisk elite står og ser på. Nye svar er påkrevd.

En lærdom fra den politiske idehistorien i denne sammenheng er å ta kritikken på alvor. Det vil ikke si å akseptere den ukritisk, men å ettergå dens premisser og bekymringer. Bare slik kan en ærlig sosialdemokratisk politikk vinne tilbake økologisk troverdighet.

Den økologiske kritikken av sosialdemokratiet

Sosialdemokratiet er basert på økonomisk vekst og omfordeling. Slik har det vært siden Arbeiderpartiet etter krigen satte seg fore å «gjennomføre en veldig produksjonsøkning som skal komme hele folket til gode».[2]

Denne ambisjonen om å «produsere seg inn i sosialismen»[3] møtte først prinsipiell motstand på 1970-tallet, fra «dypøkologer» som Arne Næss (1912-2009) og Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014). De betraktet sosialdemokratiet i lys av «øko-krisen»: en storstilt forringelse av naturen som den stadig økende produksjonen førte med seg, og som truet menneskets eksistensgrunnlag.

Ambisjonen om å «produsere seg inn i sosialismen» møtte prinsipiell motstand på 1970-tallet

Denne økologiske kritikken var ganske normsettende, også i Arbeiderpartiet: Rykende fabrikkpiper og fosser i rør har ikke prydet partiets valgplakater siden. Der hvor den fikk sterkest fotfeste var imidlertid i den tverrpolitiske alliansen mot medlemskap i EF. Hovedaksen i denne politiske konstellasjonen gikk mellom SV og Senterpartiet.

Det ideologiske bindverket i denne alliansen var primært en litt særnorsk distriktspopulisme, men også en mer allmenn kritikk av teknokrati og storindustri.

SVs Rune Slagstad var en av de tydeligste stemmene i denne leiren: «Mens nøkkelordet for det industrielle vekstsamfunn har vært ekspansjon, må nøkkelordet for det nye samfunn være grense. Det finnes grenser for vekst når det gjelder natur, teknologi og samfunn».[4]

Dette var helt i tråd med den dypøkologiske tankegangen om «likevektssamfunnet». Et samfunn i likevekt var ikke bare et samfunn i økologisk balanse med sine omgivelser, men også et samfunn med mindre forskjeller og tettere mellommenneskelige bånd.

Det organiserende prinsipp for arbeid og økonomisk aktivitet skulle være lokalsamfunnets behov, ikke profitt og vekst. Næss pekte da også på den radikale sosialismen og distriktspopulismen som naturlige allierte.

Vekst og vern: Arbeiderpartiets miljøpolitiske skvis

Hvordan forholdt Arbeiderpartiet seg til den økologiske kritikken av sosialdemokratiet? Gro Harlem Brundtland, som var miljøvernminister 1974-79, var opptatt av at det «ikke skulle være noen grunn til å stemme SV […] fordi man var opptatt av miljøsaker», som hun senere skrev i sin selvbiografi.[5]

Men partiet kunne ikke gå i dypøkologisk retning. De var fortsatt knyttet til vekst og omfordeling som bærebjelker i sosialdemokratiet. En mer aktiv miljøpolitikk kunne ikke rokke ved dette. Snarere var ambisjonen «vekst og vern», som det het i et slagord fra 1973-valgkampen.

Mye av den politiske energien i miljøbevegelsen er i dag ikke bygget på optimisme, men frustrasjon.

Å kombinere vekst og vern var naturligvis en selvmotsigelse fra et dypøkologisk standpunkt, men Brundtland-linja ble etter hvert utviklet til et fullverdig alternativ til vekstkritikken i form av ideen om «bærekraftig utvikling». Faktisk var Brundtland selv helt sentral i dette arbeidet, som leder av FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling på 1980-tallet.

Kommisjonens rapport Vår felles fremtid (1987) ble et viktig referansepunkt – til og med en slags idemessige overbygning – for all miljøpolitikk, både nasjonalt og internasjonalt. Vekst og økologisk bærekraft var ikke motsetninger, mente kommisjonen. Snarere så den «muligheten for en ny epoke med økonomisk vekst, en epoke som må bygges på en politikk som bevarer og øker ressursgrunnlaget».[6]

Teknologisk utvikling var det som skulle få vekst og økologisk bærekraft til å gå opp: sørge for at vi kunne produsere stadig mer, bli stadig rikere og forøke den allmenne materielle levestandarden, uten å overskride planetens økologiske tåleevne. I miljøaktivistiske kretser ble dette døpt «teknologioptimisme».

Teknologioptimismens hegemoni på hell?

Teknologioptimismen står fortsatt sterkt, men nå er bildet mer sammensatt. Mye av den politiske energien i miljøbevegelsen er i dag ikke bygget på optimisme, men frustrasjon. Aktivisten Greta Thunberg (2003-) er et godt eksempel.

I en nå berømt tale i forkant av klimatoppmøtet i Glasgow 2021, gikk Thunberg til angrep på det grønne skiftet som et tomt løfte og nærmest et bedrag: «Build back better». Blah, blah, blah. «Green economy». Blah, blah, blah. […]. «Climate neutral». Blah, blah, blah. Dette er alt vi hører fra våre såkalte ledere.»[7]

Er denne type frustrasjon primært rettet mot manglende politisk vilje og handlekraft, eller den også en større avvisning av hele tankegangen bak det grønne skiftet? Dette er et viktig spørsmål, ikke minst for de politiske partiene som forsøker å fange opp de klimafrustrerte.

Svikerne i dette narrativet er politikere som Espen Barth Eide og Tina Bru

Generelt blir det grønne skiftet omtalt som en mulighet for næringsutvikling – ikke et alternativ til vekst- og omfordelingssamfunnet, hvor vi mennesker gjør mindre ut av oss, slik dypøkologene så for seg.

Men det finnes også motstemmer. I forslaget til nytt prinsipprogram for SV, som skal vedtas på landsmøtet i 2023, står følgende: «For at det økonomiske systemet skal utvikle seg i samsvar med de økologiske rammene og menneskelige behov, kan ikke vekst i bruttonasjonalprodukt være målet for den økonomiske utviklinga.»[8]

De sterkeste stemmene for en mer dypøkologisk dreining befinner seg imidlertid fortsatt på utsiden av partipolitikken. Aktivistgruppen Extinction Rebellion har for eksempel en visjon om en økonomi som «begrenses av planetens tåleevne», hvor «[p]rofitt […] ikke lenger [er] et styrende mål», bygget på «en bærekraftig produksjonskjede som mest er basert på lokale og nasjonale ressurser».[9]

Dette kunne vært hentet fra en pamflett fra 1970-tallet, utdelt av en mann med skjegg, islender og «Nei til EF!»-jakkemerke. Men dette er ikke nostalgiske, fallerte ideer.

Snarere er de avant-garde blant klimaengasjert ungdom, som – i likhet med sine likesinnede for 50 år siden – ønsker seg desentralisering, degrowth og mindre globalisering. Hvordan skal venstresiden forholde seg til dette?

Kunsten å gjøre seg selv til klimaskurk

Forestillingen om at «[k]limaendringene er vår tids største generasjonssvik», som MDGs Lan Marie Berg har formulert det, er nå politisk dagligvare. «Svikerne» i dette narrativet er politikere som Espen Barth Eide (Ap) og Tina Bru (H) – «de farligste klimafornekterne», ifølge Berg – som gir inntrykk av å bry seg om klimaproblemet, men som likevel ikke gjør det som trengs.[10]

Arbeiderpartiets holdning til slik retorikk er ganske avvisende, naturlig nok. Men jeg tror partiet har mer å hente på å erkjenne at klimapopulismen har et poeng.

Berg har i én forstand har rett i at Ap (og Høyre for den saks skyld) lever i en slags klimafornektelse: Aps klimaambisjoner går ikke opp med resten av deres politikk. Det mest påfallende eksempelet er å fortsette å lete etter olje samtidig som man skal holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader.

Hvorfor ikke bare si rett ut det alle vet: at 1,5-gradersmålet er uoppnåelig og ikke en reell ramme for faktisk næringspolitikk? Den vitenskapelige konsensusen er at vi i beste fall styrer mot 2 grader (dersom alle dagens klimamål innfris), men at oppunder 2,5 er mer sannsynlig.[11]

Det avgjørende spørsmålet i klimapolitikken bør derfor ikke være – og er heller ikke praksis – «hvordan skal vi holde oppvarmingen til under 1,5 grader?», men «hvordan skal vi komme så nærme 2 grader som mulig, uten å gjøre kuren verre enn sykdommen (for eksempel ved å strupe Europas gassforsyning)?». Og ikke minst: «hvordan skal vi håndtere et klima som er 2-2,5 grader varmere enn i før-industriell tid?»

Dette er komplekse vurderingssaker det er naturlig at styringspartiene i det politiske sentrum har et pragmatisk og edruelig forhold til. I stedet har man valgt en selvmotsigende linje, delvis basert på utopiske premisser, hvor man i praksis gjør seg selv til hyklere i vår tids viktigste sak.

Her er det litt å lære av Gro: man trenger en større fortelling, hvor klima- og miljøambisjonene går opp med resten av sosialdemokratiets målsetninger.

På tide å fornye ekteskapsløftene?

Referansar

Hvidsten, A. H. (2020). #WhateverItTakes: Klimapopulisme og demokratiet ved verdens undergang. Agora (1-2), 207-228.

Hvidsten, A. H. (2022). Politiske ideer. Oslo: Fagbokforlaget.

Fotnotar

[1] Hvidsten, 2020.

[2] Fra prinsipprogrammet 1949. Sitert i Hvidsten, 2022, s. 283

[3] Slagstad, 2001, s. 268.

[4] Sitert i Hvidsten, 2022, s. 396, utheving i originalen.

[5] Sitert i Hvidsten, 2022, s. 409.

[6] Sitert i Hvidsten, 2022, s. 410.

[7] Sitert i Hvidsten, 2022, s. 415.

[8] «SVs prinsipprogram 2023-27. Sosialisme på norsk», https://www.sv.no/wp-content/uploads/2022/10/sosialisme-pa%CC%8A-norsk-1.pdf [15.01.23].

[9]  https://extinctionrebellion.no/no/vision [20.01.23].

[10] Sitert i Hvidsten, 2022, s. 415.

[11] Hausfather, Zeke og Glen P. Peters (2020) «Emissions – the ‘business as usual’ story is misleading», Nature. https://www.nature.com/articles/d41586-020-00177-3 [20.01.23].