Arbeidet med å skape en bærekraftig utvikling går for sakte

Teksten er skrevet sammen med Partha Dasgupta, Johan Rockström, og Nicholas Stern.

LONDON: Mer generelt kan vi si at arbeidet med å skape en bærekraftig utvikling går for sakte. For hvert år med manglende framskritt, blir problemet stadig mer akutt. Det samme gjelder behovet for å bevare jordas motstandskraft mot de mest alvorlige virkningene av global oppvarming.

Våre økonomier er basert på feil økonomisk tenkning.

Det er nå 17 år siden vi alle, i Stern-rapporten, ble advart om hvor mye det ville koste dersom man ikke gjorde noe med klimaendringene. Og det er to år siden Dasgupta-rapporten kom med tilsvarende advarsler i forhold til biologisk mangfold og det økologiske grunnlaget for våre økonomier.

Og tilsvarende: Nå er mange eksperter i ferd med å komme til enighet om de store utfordringene knyttet til vannsikkerhet. Men de fleste land synes fortsatt ikke å forstå at de ikke kan ignorere vannspørsmålet. Dersom man gjør det, kan det reversere framskritt gjort på andre områder. Vi står overfor en global vannkrise som krever samme oppmerksomhet, ambisjoner og handling som klimakrisen og krisen knyttet til biologisk mangfold.

Den samme tenkningen fører til feilaktig økonomisk politikk.

Forbindelsene mellom klima, biologisk mangfold og vannkriser peker i retning av et grunnleggende problem: Våre økonomier er basert på feil økonomisk tenkning.

Dagens økonomiske tenkning får oss kun til å ta i betraktning den avkastning vi kan oppnå ved å plyndre planeten, mens vi ikke tar hensyn til eksterne virkninger som ødeleggelse av miljøet og de kostnadene det fører med seg. Denne dårlige formen for regnskapsføring får oss til å se mer velstående ut mens vi i realiteten blir fattigere ettersom vi utarmer kildene til vår velstand på bekostning av framtidige generasjoner.

Enda verre: Den samme tenkningen fører til feilaktig økonomisk politikk. Vi reagerer gang på gang på markedssvikt og strever med å tette igjen finansieringsgap, mens vi egentlig burde finne fram til proaktive strategier slik at vi kan forme økonomien til det felles beste.

Vi trenger en økonomi som opererer innen disse budsjettene på en effektiv og sosialt ansvarlig måte.

Dette snevre synet på verden som kommer til uttrykk i dagens økonomiske tenkning – og i vår overutnyttelse av naturressurser på globalt nivå – gjør at vi står i fare for å destabilisere hele planeten. Vi har allerede forstyrret seks av de «ni prosessene som er avgjørende for å opprettholde stabiliteten og motstandskraften til jordas system betraktet som en helhet».

Vi flytter stadig grensene knyttet til klimaendringer, tap av biologisk mangfold og endringer i ferskvannsressursene m.m. Men disse grensene er viktige å opprettholde, fordi de gir et trygt handlingsrom for menneskeheten. Ved å ignorere grensene, har vi økt faren for brå eller uopprettelige miljømessige endringer i stor skala som kan true den menneskelige sivilisasjon.

Dasgupta-rapporten tok til orde for en grunnleggende endring av den økonomiske tenkningen basert på sterke bærekraftprinsipper og ser for seg en økonomi som opererer – på alle nivåer – innen vitenskapelig definerte grenser. Vi har et begrenset budsjett når det gjelder miljøsystemer som vann, biologisk mangfold, karbon, nitrogen, fosfor, forurensende stoffer og jordsmonn. Vi trenger en økonomi som opererer innen disse budsjettene på en effektiv og sosialt ansvarlig måte.

Dette vil lede oss inn i en verden der millioner av mennesker i sårbare omgivelser ikke lenger vil være i stand til å tilpasse seg.

Uten umiddelbar, systemisk, kollektiv oppmerksomhet om de uløselig sammenknyttede forbindelsene mellom klimaendringer, vannkriser og tap av biologisk mangfold, kan det ikke bli noen bærekraftig framtid – fordi passivitet på ett område uten unntak vil føre til konsekvenser på de andre områdene.

Det meste av karbonet i verden er lagret i våtmark og skog. Og disse områdene er avhengige av et stabilt vannkretsløp og et rikt biologisk mangfold. Karbonsluk på jorda tar opp rundt 25 % av våre CO2-utslipp. Uten disse slukene ville konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren være 500 deler per million framfor dagens 420 (ppm).

Å fase ut fossile drivstoffer så fort det lar seg gjøre er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Selv om vi klarte å avkarbonisere økonomien i morgen, ville vi fortsatt ikke hatt en bærekraftig framtid med mindre vi treffer tiltak for å bevare vannsystemer og naturområder.

Vitenskapen viser oss at tap av natur i seg selv kan få oss til å overskride Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader celsius over førindustrielle nivåer. Dette vil lede oss inn i en verden der millioner av mennesker i sårbare omgivelser ikke lenger vil være i stand til å tilpasse seg.

Vann er også en svært viktig, men undervurdert, kilde til gjensidig avhengighet mellom land.

Vern om vannressurser og biologisk mangfold må prioriteres sammen med avkarbonisering etter hvert som vi gjennomgår skiftet til en økonomi som opererer trygt innenfor planetens tålegrense.

Den globale komitéen som arbeider med forvaltning av vannressurser (Global Commission on the Economics of Water) tilråder oss innstendig om en tilsvarende endring i synet på vann som Stern-rapportens vektlegging av de økonomiske aspektene ved klimaendringene og Dasgupta-rapportens vektlegging av de økonomiske aspektene ved biologisk mangfold.

Denne nye tenkningen er basert på tre pilarer.

For det første må vi se på det globale vannkretsløpet som et fellesgode som er styrt kollektivt og i alles interesse. Ikke bare er vann i stadig større grad sammenkoblet med klimaendringer og utarmingen av planetens naturkapital. Vann er også en svært viktig, men undervurdert, kilde til gjensidig avhengighet mellom land.

For det andre må vi gå bort fra en reaktiv tilnærming, der vi forsøker å rette opp i markedssvikt, til en proaktiv tilnærming, der vi former markeder – en tilnærming som bidrar til å kanalisere mer investeringer i vann og som priser negative ringvirkninger på en riktig måte. Kun med en ny økonomisk tenkemåte kan myndigheter verdsette, forvalte og finansiere vannressurser på en måte som driver fram den omfattende endringen vi trenger.

Vannrelaterte problemer kan ikke lenger ignoreres.

For det tredje: For å gripe fatt i våre sammenkoblede utfordringer, trenger vi helhetlige, resultatorienterte «sammensatte tiltakspakker» på tvers av sektorer framfor de isolerte og enkeltstående inngrepene som har kjennetegnet den økonomiske politikken til nå. Oppdragsorienterte økonomiske strategier kan mobilisere alle relevante departementer, sektorer og interessenter rundt spesifikke vannrelaterte mål. Og resultatorienterte virkemidler og institusjoner kan hjelpe oss med å nå dem.

FNs klimakonferanse i Dubai (COP28) gir en mulighet til et betydelig gjennombrudd. Stadig sterkere vitenskapelige bevis for at vi har destabilisert det globale vannkretsløpet, som vi alle er avhengige av, er en kraftig indikasjon på at vår kollektive innsats har kommet til kort, selv etter tre tiår med klimaforhandlinger i regi av FN og et tiår etter opprettelsen av den mellomstatlige plattformen for biologisk mangfold og økosystemer (Intergovernmental Platform on Biodiversity and Ecosystem Services).

Vannrelaterte problemer kan ikke lenger ignoreres. Hvis vi ikke gjør noe umiddelbart for å håndtere dem sammen med våre andre utfordringer, som er knyttet tett opp mot hvordan vi forvalter vannressursene våre, vil framgangen vi gjør på andre områder være til ingen nytte.

Partha Dasgupta er professor emeritus i økonomi ved University of Cambridge og leder av Dasgupta Review on the Economics of Biodiversity.

Johan Rockström er medformann i Global Commission on the Economics of Water.

Nicholas Stern er leder av Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment ved London School of Economics and Political Science og er tidligere leder av Stern Review on the Economics of Climate Change.

 

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org