Arbeidslivspolitikk er familiepolitikk

«Med dette forslaget slår vi tilbake et angrep på den norske modellen», sa KrFs Knut Arild Hareide i en tale til Fellesforbundets landsstyremøte på tirsdag. KrF har nemlig brukt vippeposisjonen sin i Stortinget til å sikre flertall for et forslag som innskrenker muligheten til å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyråer. Innskrenkingen innebærer at det nå bare er bedrifter som har inngått tariffavtaler som kan bruke bemanningsbyrå. Dessuten må bemanningsbyråene betale sine fast ansatte lønn også mellom oppdrag. Fellesforbundets Jørn Eggum omtaler endringene som «et svært stort skritt i riktig retning».

For KrF har saken en tydelig ideologisk klangbunn. Arbeidspolitisk talsperson i KrF, Steinar Reiten, er helt klar når han begrunner hvorfor partiet ønsker å stramme inn muligheten for innleie: «Vi er et kristendemokratisk sentrumsparti, som baserer vår politikk på kristen etikk». Den ideologiske grunnmuren er en tanke alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Ethvert menneske har noe unikt å bidra med i livet og i verden. Menneskeverdet krenkes om man ser på ulikhet i arbeid eller fordeling som noe naturlig eller riktig, eller om en arbeidstaker utelukkende sees som et middel for å skape materiell vekst. Den kristendemokratiske posisjonen er en selvstendig ideologisk plattform som er avgrenset både mot markedsliberalismen til høyre og sosialismen til venstre. Den fremste løsningen er hverken stat eller marked. Det er de små felleskapene som står i sentrum; familiene og frivilligheten.

Det ustabile og utrygge arbeidslivet som midlertidige ansettelser innebærer, blir belastende for det gode familielivet

I Norge har KrF en historie som et parti for småfolk, og for det gode hverdagslivet i familiene. Det ustabile og utrygge arbeidslivet som midlertidige ansettelser innebærer, blir belastende for det gode familielivet. Samtidig er mange av velgerne til KrF nettopp blant de som taper på midlertidigheten. En uklar, stressende tilknytning til arbeidet gjør at skillet mellom hjemmetid og arbeidstid blir utvisket. Når arbeidsliv var hovedtema for årstidsskriftet til Kristendemokratisk forum i 2016 var dette et av poengene som ble trukket fram særlig: Politikken må skape balanse mellom de ulike fellesskapene vi mennesker er del av. Utrygghet på jobb forpurrer denne balansen.

De siste 20 årene har det vært en tydelig bevegelse i KrFs arbeidslivspolitikk. Fra å stå for en tydelig sentrumsposisjon under Bondevik I, la man seg tettere opp mot Høyre når disse ble tatt med i regjeringen under Bondevik II. Også under den rød-grønne regjeringsperioden stemte KrF ofte sammen med høyrepartiene i arbeidslivsspørsmål. Dynamikken under en flertallsregjering tilsier at opposisjonen står samlet mot regjeringen. Det blir vanskelig å ivareta en genuin sentrumsposisjon under slike vilkår. Dette gjelder ikke på samme måte under en mindretallsregjering. Venstre-Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen gjør KrF til et parti på vippen, med større rom for å dyrke en kristendemokratisk plattform. Båndene til Høyre og arbeidsgiversiden i arbeidslivspolitikken er svakere enn i perioden 2001-2013.

Vippeposisjonen gir mulighet til å velge de løsningene man mener er god KrF-politikk: det anstendige samfunn, som har bruk for alle, og hvor familieliv og arbeidsliv er i balanse. Å sikre stortingsflertall for å begrense bruk av innleie blir for KrF et verktøy for å få til et tryggere familieliv og en tryggere barndom.