Arven etter Erna

Da er det syvende statsbudsjettet lagt frem – den syvende muligheten Solberg-regjeringen har hatt til å forandre Norge. Kort oppsummert kan vi kanskje si det slik: Norge er fremdeles et bra land å bo i for flertallet. Men forskjellene har økt. Og klimautslippene har økt. Det er to dype trender som burde gått i motsatt retning. Det lover ikke så bra i et 2030-perspektiv.

Som alle politiske ritualer er også statsbudsjettet forbundet med en viss mystikk. Velplasserte lekkasjer i forkant. Finansministeren som kommer i politisk kvarter, før hun stiger opp på Stortingets talerstol klokken 10. Og så mediedekningen. Med store diskusjoner om ganske små budsjettposter, som den etter hvert rituelle diskusjonen om HRS skal ha en plass eller ikke på statsbudsjettet.

I det korte bildet er det flere fornuftige ting som gjøres: Å kutte 350-kronsers grensen for utenlandsk netthandel virker umiddelbart som en god idé. At barnetrygden settes opp, er en viktig KrF-seier, men den sosialpolitiske effekten blir mindre siden kommunene fortsatt kan kutte sosialhjelpen tilsvarende barnetrygden.

Det er fullt mulig, men da må vi investere.

Det som er lett å gå glipp av i alle små og store budsjettsaker som dukker opp, er det store bildet. Statsbudsjettet har en verdi på langt over tusen milliarder kroner, så hvilke prioriteringer som gjøres her har enorm betydning for samfunnets utvikling. Hvordan ser det ut i det store bildet? Som det syvende statsbudsjettet er ikke dette bare Frp og Siv Jensens dag. Det er Erna Solbergs dag, og på mange måter en god anledning til å oppsummere hvordan hun og den Høyre-ledede regjeringen har formet Norge gjennom årene siden 2013.

Regjeringens Solbergs viktigste prosjekt gjennom syv budsjetter har vært skattekutt. Disse fordeler seg temmelig skjevt. Hvis du er blant de tre millioner nordmenn som tjener under 550 000 kroner i året, er skattekuttet på under 5000 kroner. Disse blir fort spist opp av økte avgifter på alt fra barnehage til bompenger.

I tillegg har regjeringen brukt mer oljepenger enn noen annen regjering. Det kunne vært mulig å forsvare, hvis det hadde ført til et mer rettferdig samfunn, mer sosial utjevning, flere investeringer eller flere arbeidsplasser. Problemet er at det har ikke skjedd.

Vi står i Norge foran 2020-årene som kommer til å bli svært avgjørende for landets fremtid. Vi blir flere eldre. Vi kan i mindre grad lene oss på oljeinntektene. Samtidig er det mange uløste oppgaver. Det vi burde være på vei mot i 2030, er et klimavennlig velferdssamfunn. Det er fullt mulig, men da må vi investere.

Regjeringen burde også ha investert i velferd som får flere i jobb og som bygger kompetanse i en virkelighet der teknologien endrer verden raskt.

Så, hva burde Solberg-regjeringen gjort?

For det første burde den brukt sine år ved makten på å tilrettelegge for et skattesystem som stimulerer til verdiskaping: innovasjon, investeringer og arbeid. De burde endret skattesystemet i tråd med internasjonale faglige råd: mer skatt på eiendom og forbruk, og mindre på arbeid. Det hindrer både at privilegier går i arv og samles på få hender, men er også smart og effektivt for økonomien.

Prioriterer vi skattekutt for de laveste inntektene, kan det føre til at flere jobber mer. Slik stimulerer vi til økt verdiskaping. I dag er det liten diskusjon om at de fleste betaler 500 kroner i skatt på den siste 1000-lappen de tjener, på tross av at vi vet at denne skatten påvirker verdiskapingen langt mer negativt enn skatt på formue, arv og eiendom. Å spre skatt over flere grunnlag, har dessuten dokumenterte effektivitetsgevinster, i motsetning til store skatteletter.

En slik endring i skattesystemet ville dessuten kunne gi en god omfordelende effekt som ville bidratt til å motvirke de stadig økende forskjellene. Isteden har regjeringen altså delt ut størst skattekutt til de som har mest, mens de har økt avgiftene med rundt 7 milliarder kroner. Avgifter treffer langt mer usosialt enn skatter, fordi de er flate og ikke progressive – det vil si at alle betaler like mye. Det treffer dem med minst penger mest. (Det kan finnes gode argumenter for å bruke avgifter for å vri atferd, men da må det gjøres noe med fordelingsvirkningene.)

Regjeringen burde også ha investert i velferd som får flere i jobb og som bygger kompetanse i en virkelighet der teknologien endrer verden raskt.

Vi trenger derfor flere tiltak for å få flere inn på arbeidsmarkedet, spesielt unge.

Dersom lave skatter og skattekutt var den eneste oppskriften på høyere vekst, blir de nordiske landenes økonomiske suksess vanskelig å forklare. Det er mer sannsynlig at økonomisk vekst både fordrer gode velferdstjenester (som infrastruktur og utdannelse), og et velorganisert samfunn som gjør det attraktivt å etablere virksomhet. Norge er ifølge Verdensbanken det åttende beste landet i verden å drive business.

Velferdsordningene, særlig de som er rettet mot de minste og de svakeste, hindrer frafall og kan bidra til økt sysselsetting. De legger også til rette for omstilling og verdiskaping, blant annet ved at næringslivet får tilgang på kompetent arbeidskraft, ved at vi har et sikkerhetsnett som tar vare på de som mister jobben når selskaper må omstille seg, og ved at staten tar regningen ved sykdom og barnefødsler.

I tillegg skaper velferd dette fantastiske som heter tillit, og som man egentlig ikke kan måle i krone og øre, men som det altså viser seg er av enorm verdi for næringslivet. Tillit fordrer lav ulikhet. Det er derfor det er så dumt å føre en politikk som ikke er utjevnende.

For eksempel burde barnehage i Norge blitt gjort gratis. Det koster rundt 12 milliarder kroner – en stor utgift, men bare halvparten av det regjeringens skattekutt har kostet. Vi vet dessuten at investeringer i folk tidlig i livet ikke bare gir folk bedre liv, men også er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

En slik ny, retningsgivende næringspolitikk er i tråd med forskning om hvordan offentlig og privat sektor sammen fremmer innovasjon.

Vi trenger også en langt mer ambisiøs kompetansereform enn det regjeringen har foreslått. Ny teknologi og endret arbeidsmarked som følge av nye grønne næringer vil kreve kompetansepåfyll hos mange arbeidstakere, og antageligvis må vi alle fylle på kompetanse gjennom hele livet.

Ulempene ved teknologiske endringer og vårt høyproduktive arbeidsliv, er at de som ikke er veldig gode, forsvinner helt ut, noe som er en kjempekostnad. Vi trenger derfor flere tiltak for å få flere inn på arbeidsmarkedet, spesielt unge.

Til slutt: Vi trenger en ny retningsgivende næringspolitikk for det som er i ferd med å bli et viktig buzzword: et rettferdig grønt skifte.

Hvis markedet alene kunne gitt oss det grønne skiftet, ville vi vært der allerede. I stedet øker utslippene i Norge, slik tall fra SSB nylig viste oss. I tiårene som kommer, trenger norsk økonomi nye eksportinntekter og arbeidsplasser over hele landet. Og økonomien vår må bli mye grønnere. En retningsgivende næringspolitikk, som tankesmien Agenda tar til orde for, handler om at myndighetene inngår i strategiske partnerskap med næringslivet for ny, grønn næringsutvikling i hele landet.

Det betyr at myndighetene setter konkrete tallfestede mål for utslipp, ressursbruk og eksport i næringene, og følger opp med blant annet risikokapital og offentlige innkjøp. En slik ny, retningsgivende næringspolitikk er i tråd med forskning om hvordan offentlig og privat sektor sammen fremmer innovasjon. Ikke minst er politikken i samsvar med hva næringslivet selv etterspør.

Arven etter Erna er dessverre ikke grønn og ikke rettferdig. Det gjør jobben vanskeligere for fremtidige stortingsflertall.