Banks on the run

Høsten 2007: Køer nærmest definerer den britiske kulturen, også i krisetider. Som da kundene i den britiske banken Northern Rock stilte seg opp i lange, velordnede køer for å ta ut penger fra den kriserammede banken. «Keep calm and carry on», som det berømte slagordet fra 2. verdenskrig lød.

På tross av at rundt 100.000 investorer – mange av dem pensjonister – så verdien av sine sparepenger forsvinne, var det ingen panikkartet køståing. Opp og ned landet – fra Brighton til Bromley – stilte pensjonister seg opp side om side med unge mødre, arbeidsledige, advokater og et utall andre kunder for å ta ut pengene sine. Madrassen var et bedre alternativ enn banken.

Det han ikke nevnte var at Norge da gikk inn i den alvorligste økonomiske krise noen gang.

«Jeg har stengt to sparekontoer og tatt ut penger fra brukskontoen min», sa Eleanor Oliver til Daily Express. De traff henne utenfor den lokale Northern Rock-banken i Newcastle, hvor hun var en av et utall kunder som tok ut penger fra den kriserammede banken. Det var det første såkalte «bank run» mot en britisk bank siden 1866.

 

Stille før stormen

2007 kunne knapt startet bedre på Oslo Børs. Under tittelen «Pangstart» kunne Aftenposten fortelle at Oslo Børs slo til med en ny rekord på årets første handledag. Hovedindeksen gikk høyere enn noen gang før. Pilene pekte oppover. Optimistiske tendenser på de andre europeiske børsene og USA smittet også over på investorene på Oslo Børs.

Norge kunne se tilbake på mer eller mindre uavbrutt vekst siden sommeren 2003 og var et av de landene som hadde fått mest ut av friere flyt av kapital, teknologi og arbeidskraft. Man måtte tilbake til 1. verdenskrig for å se noe lignende, sa sentralbanksjef Svein Gjedrem i sin årstale i februar 2007.

Det han ikke nevnte var at Norge da gikk inn i den alvorligste økonomiske krise noen gang.

Men i horisonten var skyene i ferd med å samle seg.

Akkurat som i årene rundt 1. verdenskrig, så flere nye banker dagens lys. Bare i 2007 kom Pareto Bank, islandske Kaupthing, Gjensidige Bank, Bank Norwegian og GE Money Bank på banen. Det var nok av aktører som ønsket å få sin andel av det glohete norske finansmarkedet.

Det var få varsellamper som blinket, selv om statsbudsjettet som ble lagt frem våren 2007, advarte mot at «tilpasninger i boligmarkedet» kunne bidra til å «bremse den økonomiske veksten framover».

 

Mørke skyer i horisonten

Men i horisonten var skyene i ferd med å samle seg. Det skulle bare ta et par måneder før de første bankene begynte å rapportere om problemer internasjonalt. De første små tegnene kom vinteren 2007. New York-børsen var nervøs, og investorene bekymret seg for at bankene de siste årene hadde gitt altfor mange dårlig sikrede boliglån til amerikanske privatkunder.

Det ble gjeldsbomber som skapte en risiko for hele finanssystemet.

Den amerikanske finansbransjen hadde sett muligheten til å tjene penger i det såkalte subprime-markedet, som tilbød boliglån til personer med så svak betjeningsevne at bankene ikke vil gi dem et vanlig boliglån. Subprime-lånene ble en ny måte å vri penger ut av dem som ikke hadde egenkapital til å kjøpe egen bolig.

Disse lånene ble igjen pakket sammen med gode lån i såkalte collateral debt obligations (CDO), og solgt videre. På den måten kunne bankene spre risikoen og få lånene ut av balansen. Det var et uoversiktlig system, men dette ble løst gjennom at ratingbyråer som Moody’s, Standard & Poor’s og Fitch graderte risikoen ved de nye lånepakkene.

Problemet var at bankene hadde lempet på kravene til sikkerhet og betalingsdyktighet, og uroen begynte å vokse da mange av låntakerne ikke lenger kunne gjøre opp for seg. Det ble gjeldsbomber som skapte en risiko for hele finanssystemet.

 

Subprime kom til Norge

Høsten 2007 ble subprime et ord som var på alles lepper, men europeiske banker var raskt ute med å friskmelde seg. DnB-sjef Rune Bjerke mente selv at det var sunt at uroen i finansmarkedene bidro til å fjerne overivrige investorer som tok skyhøy risiko.

– Det fundamentale i verden er positivt. Den globale veksten blir på rundt fem prosent i år. Uroen i finansmarkedene har ikke hatt innvirkning på de realøkonomiske forholdene, sa Bjerke.

Historien har vist at det er en nær sammenheng mellom kriser og utviklingen i boligmarkedet.

I Frankrike, derimot, varslet storbanken BNP Paribas at den frøs fondsverdier for mer enn to milliarder dollar. Banken hadde investert tungt i subprime-markedet i USA, og høsten var det umulig å foreta en rimelig verdifastsettelse.

I Norge fikk dessuten flere kommuner merke subprime-skvisen da den såkalte Terra-skandalen feide innover landet. Flere kommuner hadde lånt penger med sikkerhet i fremtidige kraftinntekter og investert pengene i kompliserte fondsprodukter med høy risiko i USA gjennom Citigroup. Et par ivrige meglere fra sparebank-eide Terra Securities hadde overtalt kommunene til å investere i et produkt som besto av et stort antall obligasjonslån.

Da kredittkrisen slo til for fullt i USA, raste verdien av obligasjonene som de norske kommunene hadde kjøpt. Det var ikke småbeløp de hadde investert, og da saken ble kjent i oktober, kom det frem at kommunene hadde investert flere hundre millioner kroner i amerikansk gjeld.

 

Rockin’ in the banking world 

Det var omtrent samtidig som Terra-skandalen var i ferd med å utarme et lite antall norske kraftkommuner, at britiske bankkunder stilte seg i kø utenfor kontorene til Northern Rock for å berge sparepengen de hadde på konto i en bank som var på vei utenfor stupet.

Banken hadde hatt en aggressiv vekststrategi med høy utlånsvekst og dårlig sikkerhet. Da problemene på verdens finansmarkeder begynte å bli synlige sommeren 2007, fikk banken vanskeligheter med å hente inn finansiering. 14. september fikk banken støtte fra Bank of England. Nøyaktig ett år før finanskrisen slo ut i full blomst med konkursen til Lehman Brothers i USA.

Resten er historie, som det heter, men hva med fremtiden?

I Norge har høy vekst i boligpriser og gjeld økt husholdningenes sårbarhet de siste årene.

Hvor sannsynlig er det med en ny finansiell krise de neste årene? Skal vi tro USAs sentralbanksjef, Janet Yellen, er det «not likely in our lifetime». Under en samtale med Nicholas Stern, tidligere sjeføkonom i verdensbanken, understreket hun at den amerikanske sentralbanken fikk en kraftig leksjon under finanskrisen og at banksystemet er mye sterkere nå, på grunn av høyere kapitalkrav og strengere overvåkning.

Finanskrisen ble håndtert ved hjelp av enorme stimulanspakker fra verdens sentralbanker. Det var redningspakker – bare i Norge i form av flere titalls milliarder – det var støttekjøp og lave renter. Lavrentepolitikken har fortsatt og Den amerikanske sentralbanken har en rente på 1,25 prosent. I Norge holdt Norges Bank styringsrenten uendret på 0,5 prosent.

Begge deler er historisk lavt.

 

Arven etter finanskrisen

Lavrentepolitikken er arven etter finanskrisen. Den har gjort det billigere å låne, men det gir også sine utfordringer. I Norge har høy vekst i boligpriser og gjeld økt husholdningenes sårbarhet de siste årene. Fortsatt er husholdningenes kredittvekst høy.

I siste utgave av Norges Banks pengepolitiske rapport påpekes det at kreditten lenge har steget raskere enn verdiskapingen i den norske fastlandsøkonomien, og at gjelden har steget raskere enn inntektene. Det bidrar i seg selv til å øke risikoen for en hardere landing, om boligmarkedet får seg et skikkelig trøkk.

Historien har vist at det er en nær sammenheng mellom kriser og utviklingen i boligmarkedet. Det viste seg i Kristiania rundt år 1900, det viste seg i Norge på 1980-tallet, det viste seg i Irland, Spania og Danmark under finanskrisen.

Hvis en bank er for stor til å gå over ende, så er den for stor.

Verdensøkonomien har sakte, men sikkert kommet seg på fote igjen etter finanskrisen. Det er likevel på langt nær sikkert at verden klarer å unngå en finanskrise, slik Janet Yellen hevder. Økonomiprofessor Steve Keen, en ivrig kritiker av ny-klassisk økonomisk teori, drar frem nettopp den økte gjeldsbelastningen som et risikoelement som kan føre til nye økonomiske kriser. Kanskje ikke akkurat like apokalyptiske som 2008/2009, men endog alvorlige.

Janet Yellen plasserer seg, med sitt utsagn, midt i «This Time It’s Different»-skolen. Det er fortsatt en farlig kombinasjon – å tro at nå har verdensøkonomien kommet seg så langt, blitt så sofistikert, at finansielle kriser ikke kan skje.

Som Carmen Reinhardt og Kenneth Rogoff viste med sin bok med samme navn, som kom ut ett år etter kollapsen i Lehman Brothers, har finansielle kriser alltid forekommet, og sentralbanksjefer, bankfolk og investorer har alltid tenkt akkurat det: denne gangen er det annerledes. Denne gangen vil ikke nye kriser ramme.

 

Global in life, national in death

Stilt overfor store finansielle rystelser fra utlandet, vil banker i et lite land som Norge nesten alltid være avhengig av at staten går inn med likviditetsstøtte når tilliten bankene imellom blir borte. Det er liten tvil om at kriser er en god test på et lands styringsevne, og det har vært en utvikling i hvordan norske myndigheter har møtt finansielle kriser, fra en relativt tilbakeholden rolle i 1880-årene, til full statlig intervensjon i 1990-årene.

Vi har ikke den livsstilen vi skulle hatt.

Når banker og finansinstitusjoner styrer mot konkurs, blir det ofte de nasjonale myndighetenes ansvar å rydde opp. Det var den tidligere britiske sentralbanksjefen Mervyn King som i 2009 sa at «banks are global in life, but national in death».

Problemet i en stadig mer globalisert verden, er at profitten er privat og tilfaller aksjonærene, som like gjerne kan være bosatt på den andre siden av kloden, men krisen er samfunnets og nasjonens problem. Samme mann sa også at «hvis en bank er for stor til å gå over ende, så er den for stor»

 

Tapere ti år etter

Ti år etter at britene stilte seg opp i kø foran Northern Rock, er det fortsatt mange som ikke har fått tilbake pengene sine. Banken ble nasjonalisert, og mange småinvestorer så sparepengene forsvinne. Det var helt vanlige folk som hadde fått sine grunnfondsbevis i det som før 1997 var en lokal sparebank, konvertert til aksjer i en ekspanderende forretningsbank som ikke lenger var like sikker som banken.

Noen av dem gikk sammen om søksmål mot den britiske regjeringen. I spissen for dem var Dennis Grainger, en tidligere Northern Rock-ansatt og småaksjonær som var en av dem som mistet sparepengene sine den gangen. Han brukte bonuser og lønn fra banken til å kjøpe aksjer i Northern Rock. Det skulle være hans pensjonsfond. Den bitre 71-åringen har kjempet den lille manns kamp mot myndighetene siden 2009, og vil ha kompensasjon for tapet sitt.

«Jeg får en dårlig smak i munnen. Det er nærmest et nord-sør-skille. Mange av aksjonærene var pensjonister i nord-øst. Vi har ikke den livsstilen vi skulle hatt.»