Betaling for utdanning er å gamble med sosial mobilitet

Den amerikanske økonomen Raj Chetty og kollegaene hans oppdaget noe rart da de undersøkte 1,2 millioner patenter i USA. De lurte på hvem de var, de som stod for innovasjon og tok patenter. Som i tidligere forskning finner de at ferdigheter i realfag er en viktig forklaring på hvem som stod for innovasjon. Overraskelsen lå i at dette ikke gjaldt for alle – det gjaldt bare blant de som kom fra familier med god inntekt. De flinkeste matematikkelevene fra fattige foreldre patenterte nesten ingenting.

Funnet fra Chetty og co er en god illustrasjon på hvordan det ikke bare er den enkelte som taper på sosial reproduksjon – vi som fellesskap taper. Chetty kaller det «the lost Einsteins», men fenomenet kan utvides: Fellesskapet taper også hvis de som kunne vært de flinke helsefagarbeiderne eller barneskolelærerne i stedet tar utdanning i tråd med foreldrenes bakgrunn.

Hvilke sosialt betingede barrierer er det som finnes i utdanningssystemet, som bidrar til at utdanning går i arv?

I en slik kontekst fremstår det som et risikabelt prosjekt å øke den økonomiske prislappen på studier. Civitas Mats Kirkebirkeland har tatt til orde for det i flere notateri.  den nye offentlige utredningen fra Solberg-regjeringens offentlige utredning om etter- og videreutdanning – «Lærekraftig utvikling» – argumenteres det også for å åpne for økt egenbetaling.

Et nytt Agenda-notat går gjennom statistikk og forskning på hvem som velger å bli studenter i Norge, og hvordan det går med dem. Selv om vi vet at det i Norden er større bredde i hvem som velger å studere enn det er i sammenlignbare land, er det betydelige forskjeller også i Norge: De som velger å bli studenter har klart oftere foreldre som selv har studert. Og gjennom studietiden forsterkes forskjellene.

Halvparten av de som har foreldre med grunnskoleutdanning, sitter uten en grad åtte år etter de begynte å studere, mens halvparten av de som har foreldre som selv har studert i fire av fem tilfeller, selv fullfører påbegynt grad. Og blant de som jobber mer enn 20 timer i uken ved siden av studiene, er de som kommer fra lavinntektsfamilier overrepresentert. Det går nødvendigvis ut over tid til studier.

Spørsmålet som må stilles er dette: Hvilke sosialt betingede barrierer er det som finnes i utdanningssystemet, som bidrar til at utdanning går i arv? Det kan for eksempel være det faktum at det er vanskelig å se forbi den horisonten man får av egen familie og eget sosiale miljø. Men det kan også være rent økonomiske barrierer. Både fordi det i verste fall kan gjøre at man ikke har råd til å ta utdanning som er forbundet med økonomiske kostnader, men også fordi en økonomisk kostnad blir enda et argument på vektskålen for de som kommer fra sosiale miljø der det ikke er vanlig å studere.

Flere må ta mer etter- og videreutdanning gjennom hele arbeidslivet.

I flere av landene som har innført egenbetaling eller økt egenbetalingen, henger det sammen med skjevere rekruttering. I USA er det for eksempel slik at egenbetalingen har bidratt til den type effekt Chetty beskriver: Det gjør at arbeiderklassen i mindre grad studerer. Men betaling for utdanning er definitivt å gamble med den sosiale mobiliteten. Det er dårlig samfunnsøkonomi.

I framtiden kommer kravene til Norge som kunnskapssamfunn til å stige. Flere må ta mer etter- og videreutdanning gjennom hele arbeidslivet. Vi trenger blant annet flere gode lærere og flere gode fagarbeidere for eksempel innen bygg og anlegg – ifølge kompetansebehovsutvalgets siste offentlige utredning.

Da bør vi ikke ta oss råd til at foreldrene dine skal være avgjørende for hvilken utdanning du tar, og om du fullfører den.