Er det greit at noen tjener seg skikkelig rik på bistandsmidler?
Avsløringene rundt Epstein-materialet har skapt en tillitskrise omtrent uten sidestykke i norsk politisk historie. Sosiale medier og sosiale sammenhenger flommer over av rasende utrop om hvordan noen få, de helt der oppe, lever i sus og dus og menger seg med hverandre og dømte overgripere, mens de messer om moral og solidaritet overfor alle oss andre.
Avsløringene av kjente og opphøyde nordmenns naive, skjødesløse og meget mulig kriminelle omgang med den amerikanske edderkoppen Jeffrey Epstein, som selv kobles stadig sterkere til mistanker om etterretningsoperasjoner for land som Russland og Israel, har kastet en mistankens skygge over hele den norske utenrikstjenesten.
Nå skal den granskes. Men hva skal granskes, som Dagsavisen spurte i en nyhetssak tirsdag. Er det bare nordmenn som har hatt forbindelser til Epstein som skal under lupen, eller hele tjenesten?
Da må vi også diskutere om det faktisk er greit å tjene seg søkkrik på bistandsmidler.
I beste fall vil en granskning peke på og korrigere mangler, og slik gjenskape noe av tilliten. Det vil i så fall kreve total åpenhet. Og en fordomsfri diskusjon om hva som er innenfor og ikke i svingdøra mellom politikken, diplomatiet, NGO-ene og bistandsorganisasjonene. Kort sagt: En grundig evaluering av norske aktører i et internasjonalt nettverk av nettverksbyggere, der offentlige og private penger flyter, tidvis utenfor demokratisk kontroll.
Da må vi også diskutere om det faktisk er greit å tjene seg søkkrik på bistandsmidler. En slik diskusjon kan gjerne ta utgangspunkt i det norske selskapet Abyrint.
Abyrint ble etablert av Ivar Strand og Ian Hawley i Oslo i 2013. De to gründerne hadde omfattende internasjonal erfaring, blant annet fra konsulentselskapet PwC og Verdensbanken. Allerede det første året skulle det vise seg at de to hadde funnet en gullåre.
Abyrint overtok en stor, norsk bistandsfinansiert kontrakt i Somalia fra PwC straks selskapet var etablert. PwC trakk seg fra kontrakten fordi risikoen i Somalia var ansett som for høy. Det norske utenriksdepartementet ga da kontrakten til Abyrint, etter anbefaling fra samme PwC, de to Abyrint-eiernes tidligere arbeidsgiver. Det skjedde uten en anbudsrunde.
Det er likevel mye her som smaker og lukter vondt.
Det første året i drift mottok Labyrint rundt 35 millioner kroner fra norske UD. Selskapet gikk med over ni millioner i overskudd, og de to eierne tok ut et utbytte på seks millioner til sammen, på toppen av lønna. Alt dette ifølge Panorama (tidligere Bistandsaktuelt).
Noen år etter etableringen overtok Verdensbanken ansvaret for Abyrints virksomhet i Somalia. Den norske finansieringen fortsatte likevel: Norge er tredje største giver til Verdensbank-fondet Somalia Multi Partner Fund som ved gjentatte anledninger har gitt nye kontrakter til Abyrint. Siden 2015 har Norge bidratt med 890 millioner kroner til fondet, ifølge Panorama.
Abyrint har hatt inntekter på rundt 290 millioner kroner siden etableringen. Disse har i all hovedsak kommet fra bistandsfinansierte kontrakter. Og de to gründerne har blitt rike: De har tatt knappe 67 millioner kroner i utbytte, før skatt. Det kommer på toppen av årlig millionlønn siden 2014, igjen ifølge Panorama.
Selskapets har blant annet støttet somaliske myndigheter med å utvikle finansielle systemer og å kontrollere at støtten fra Verdensbanken ikke ble misbrukt. Verdensbanken har vurdert Abyrints innsats som «kostbart, men helt nødvendig», og kvaliteten som «utmerket». Og det er viktig å understreke: Det er ingenting som tyder på at Abyrint har gjort noe ulovlig.
UD lovte like før jul å ta opp saken med Verdensbanken. Det er på høy tid, kan man mene.
Det er likevel mye her som smaker og lukter vondt. Det meste kan oppsummeres i setningen som står i ingressen til denne teksten: Er det greit at noen tjener seg skikkelig rik på norske bistandsmidler?
Det er sannsynlig at mye i denne teksten høres kjent ut, også for lesere som ikke oppsøker Panorama i hverdagen. Riksrevisjonen problematiserte sakskomplekset for noen år siden. Og mer nærliggende: Abyrint-saken har gått sin seiersgang i sosiale medier siden desember i fjor, da document.no publiserte en tekst med tittelen «Ellevill klassereise med bistandspenger».
Den gjennomsnittlige document-leseren er nok i utgangspunktet langt mer kritisk til norsk bistand enn gjennomsnittsnordmannen. Men saken nådde langt utover den harde document-kjernen. Om vi skal dømme ut ifra reaksjonen i sosiale medier, svarer det norske folk et tydelig nei på om det er greit å ta ut millioner i utbytte fra offentlig finansiert bistandsarbeid. Avisa Vårt Land havnet på samme konklusjon i en lederartikkel i romjula.
Det kan kanskje virke merkelig å skrive en hel kommentar om Abyrint nå, flere uker etter at saken sist var framme i offentligheten. Sammenhengen bør likevel være åpenbar: Saken er et veldig konkret eksempel på hvordan deler av bistandsindustrien har drevet på. Eller i det minste på hvordan den oppfattes – og enda mer og av langt flere nå enn før avsløringene rundt Jeffrey Epstein.
Document-saken gjøres enda mer pikant av at den løfter fram at Ivar Strand, en av de to Abyrint-gründerne, er gift med Sigrun Aasland. Hun er i dag forsknings- og høyere utdanningsminister i regjeringen til Jonas Gahr Støre.
Ti år senere kan vi kanskje håpe at erkjennelse blir til handling.
Det er synd, for tilfellet Abyrint står mer enn godt nok på egne bein, som et eksempel på hva som kan skje når kontrollen mangler rundt virksomheter som driver i det godes tjeneste.
UD lovte like før jul å ta opp saken med Verdensbanken. Det er på høy tid, kan man mene. Tilbake i 2015 avviste daværende utenriksminister Børge Brende problemstillingen ovenfor Panorama. Da VG tilbake i 2016 avslørte en lignende sak rundt selskapet ILPI og tidligere UD-direktør Gro Nystuen, erkjente UD likevel at utbytte på bistand i Abyrint-størrelse er «problematisk».
Ti år senere kan vi kanskje håpe at erkjennelse blir til handling.
Øyvind Eggen, tidligere fagdirektør i Norad, nå redaktør for Stat & Styring, oppsummerte Abyrint-sagaen slik like før jul: «Det er ikke forbudt å være grådig og jobbe med bistand, men slike historier er en stor trussel mot bistandens legitimitet».
Det er en god oppsummering. Og slike historier har vi jo fått ganske mange av den siste tiden.
Kommentarer