Bombene smeller. Sverigedemokraterna vokser. Sossarna sliter.

Bombene smeller. Sverigedemokraterna vokser. Sossarna sliter. Står vi på terskelen til en ny politisk æra i Sverige?

Aldrig mer ung, eller aldrig mera fri

När det handlar om barn har vi rätt att ta nåns parti

Men ni vet hur det känns när röda ögon ser svart

Jag sänder en tanke till dig som ligger sömnlös inatt

Da femten år gamle Jaffars liv ebbet ut mellom stoler og bord på en pizzeria i Malmø-bydelen Möllevången sist helg, veltet debatten om kriminalitetsbildet opp igjen i Sverige. Som vanlig kobles den tett til innvandrings- og integreringsspørsmål.

Det er lett å forstå: Kriminelle grupper kjemper om territorier og kontroll over narkotikahandelen, mens en konfrontasjonslinje overfor storsamfunnet dyrkes i noen minoritetsmiljøer. I hele Sverige har konflikt- og voldsnivået nå nådd et urovekkende omfang.

Det er forstemmende at dette har kunnet utvikle seg over tid, uten at myndighetene har fått kontroll.

Jaffar kan ha vært på feil sted til feil tid, selv om politiet kjente til ham fra før. I alle tilfeller er det rystende at så unge mennesker drepes i det som ligner en lavintensitetskrig mellom organiserte kriminelle grupper. Når slikt kan skje, er det ikke bare et tegn på utilslørt råskap hos gjerningsmennene. Det blir også tydelig at svenske myndigheter har sovet på vakt.

Dessverre ser foryngelsen av gjengkriminaliteten ut til å være et av flere urovekkende trekk ved det svenske kriminalitetsbildet. Det andre er bruken av sprengladninger. Så langt i år har det smelt nærmere 200 ganger. Hver eneste gang blir noen sittende igjen med skjelven. Slik påvirker kriminaliteten mange flere enn dem som selv er involvert i lyssky affærer. Det er forstemmende at dette har kunnet utvikle seg over tid, uten at myndighetene har fått kontroll.

Fantasilandet Sverige

Årsaksbildet, de politiske ansvarsforholdene eller den svenske debatten om den alvorlige situasjonen er imidlertid ikke like endimensjonal som enkelte i Norge gjerne skulle ønske. Her hjemme framstår Sverige ikke så mye et land med en konkret historie som en fantasiverden der vi utkjemper slag i vår egen kulturkamp via stedfortredere.

Ikke minst blir dette påtakelig når man forsøker å trekke politiske konklusjoner med utgangspunkt i det man tror man vet om Sverige. På særlig et område kan dette gi et ganske skjevt bilde.

I debatten om hva sosialdemokratiet bør gjøre i møte med velgerlekkasjer til høyrepopulistiske partier spiller Sverige en nøkkelrolle. I høst har Sverigedemokraterna (SD) på enkeltmålinger også vært landets største parti, mens Socialdemokraternas oppslutning har dalt og dalt etter det midlertidige oppsvinget som kom da partiet med nød og neppe klarte å forhandle seg fram til fortsatt regjeringsmakt sist vinter.

De mest drakoniske uttalelsene kom da partiet la fram sitt integreringspolitiske program våren 2018.

Denne utviklingen skyldes imidlertid ikke, slik enkelte ser ut til å tro, at partiet de siste årene har vært unnfallende og bløthjertet i møte med hardbarkede kriminelle, har åpnet landet på vidt gap for bølger av migranter eller har lukket øynene for de enorme integreringsutfordringene i innvandringstette «utenforskapsområder» som Rinkeby, Botkyrka og Rosengård.

Strategien har snarere vært den stikk motsatte: Socialdemokraterna (S) har skritt for skritt innført strengere reguleringer av innvandringen, gjort de midlertidige innstramningene som ble innført under flyktningkrisen permanente, stilt tøffere krav om integrering til innvandrere og satset mer på politiet.

Hard mot de harde

Partiet gikk faktisk også til valg på såkalte «harde trygghetsspørsmål» i fjor høst, noe som var et resultat av en rekke erkjennelser og avklaringer i partiorganisasjonen i tiden etter flyktningkrisen høsten 2015. De mest drakoniske uttalelsene kom da partiet la fram sitt integreringspolitiske program våren 2018. Her gikk S blant annet inn for å nekte alle som har fått avslag på asylsøknaden tilgang til alle velferdsstatens ytelser. Selv barna ble rammet. De skulle ikke lenger få gå på skole, het det.

Terrorangrepet på Drottninggatan i det sentrale Stockholm, der gjerningsmannen meide ned fotgjengere i en stjålet lastebil den 7. april 2017, ble et av flere vendepunkt i historien om det svenske sosialdemokratiets linjeskift. Da partileder og statsminister Stefan Löfven talte til Sossarnas landsmøte i Gøteborg noen få dagen etter det rystende angrepet, sa han at en ny besluttsomhet hadde vokst fram midt i sorgen og sjokket over det som hadde skjedd.

Man skulle være klippen som Folkhemmet hvilte på, også når det betydde å ta i bruk samfunnets tvangsmakt.

Dette er vårt samfunn. Og det fikk ingen morder endre på, var budskapet. Samfunnet måtte likevel forsvares gjennom repressive tiltak, gjennom en styrking av politiet, militæret og etterretningen. Det var ikke lenger nok med fritidsklubber, dialogmøter og demokratiopplæring i skoleverket. «Dette handler ikke om enten/eller. Vi må gjøre begge deler,» som Löfven sa.

I et polarisert debattklima var det sosialdemokratiets plikt, mente han, å holde fast ved denne tilnærmingen. Man skulle være klippen som Folkhemmet hvilte på, også når det betydde å ta i bruk samfunnets tvangsmakt.

Den nye tonaliteten

Hans sosialdemokratiske både/og skulle dessuten gjelde på innvandringsområdet, der partiet tidligere hadde gått for langt i en liberal retning, ifølge partilederen selv. Det skulle gjelde på integreringsområdet, der Sossarna i praksis hadde akseptert dannelsen av parallellsamfunn. Og det skulle gjelde på justisområdet, der man hadde vært for ensidig opptatt av forebygging.

På landsmøtet den gang bekreftet de svenske sosialdemokratene dermed det som var blitt partiets nye politikk etter flyktningkrisen: Sverige kunne ikke lenger ha en mer sjenerøs innvandrings- og integreringspolitikk enn resten av Europa. Riktignok ville Löfven jobbe på et europeisk nivå for en byrdefordeling som fungerte, men i tillegg måtte man skjerpe grensekontrollen kraftig, var budskapet.

«Jeg er fullstendig overbevist om at det er virkeligheten som må være kompasset. Og vi har en virkelighet i Sverige som er genuint forandret nå.»

Da valgkampstrategien ble lagt fram et knapt år senere, i slutten av januar 2018, var jeg i Sverige i forbindelse med forarbeidet til boka Sosialdemokrati i en skjebnetid. Da sa de jeg møtte på partikontoret at man skulle vinne i Sverige ved å unngå å gjøre den feilen så mange andre sosialdemokratiske partier i Europa hadde gjort.

Først og fremst var problemet at søsterpartiene hadde hatt et naivt håp om at valgkampen skulle handle om sosialdemokratiets tradisjonelle hjertesaker, forklarte valgkampgeneral John Zanchi. Han la til at man måtte beskrive samfunnet på en måte som velgerne kjente seg igjen i. Politikken måtte løse samfunnsproblemene de var opptatt av. Nettopp derfor ble integrasjon og kriminalitetsbekjempelse prioriterte saker i valgkampen.

Ville stoppe lekkasje til SD

Bakgrunnen var en vedvarende velgerlekkasje til SD, særlig blant mannlige LO-medlemmer, og analysen som lå til grunn var at man manglet troverdighet og sakseierskap i spørsmål om nettopp innvandring, lov og orden.

Veksten i alvorlig kriminalitet kunne man heller ikke ignorere lenger. Problemene i forstedene var alvorlige. Man kunne ikke ha innvandring i et slikt omfang at man mistet oversikten og kontrollen, mens mottakssystemet kollapset og det var umulig for samfunnet å absorbere de nyankomne, poengterte Zanchi da vi snakket sammen.

«Jeg er fullstendig overbevist om at det er virkeligheten som må være kompasset. Og vi har en virkelighet i Sverige som er genuint forandret nå», som valgkampgeneralen sa. Han understreket også at partiet hadde nådd fram til «den nye tonaliteten», som han kalte det, etter en lang og grundig prosess.

Ifølge valgkampgeneralen kunne man allerede se hvordan skiftet var i ferd med å ta partiet ut av en langvarig bølgedal. Slik Zanchi så det, hadde partiet fjernet seg stadig lenger fra det han betraktet som normale, folkelige oppfatninger i årene forut for reorienteringen. Deretter hadde det imidlertid snudd. «Vi ble mer opptatt av harde trygghetsspørsmål, av orden og kontroll over innvandringen. Jeg vil si at vi fant veien hjem igjen», som han sa.

Fra krimkrise til politisk krise

Ved valget i september i fjor fikk vi en foreløpig fasit. Til tross for at valgkampstrategien møtte en del intern motstand, og man i innspurten selvsagt også fokuserte på andre saker, endte partiet på 28,3 prosent, mens SD fikk 17,5. Det var slett ikke bra, men mindre ille enn man kunne ha fryktet på forhånd og så vidt nok til å beholde makten.

Enda ett år senere er situasjonen imidlertid blitt en ganske annen igjen. På en måling fra september i år fikk SD for eksempel 27,5 prosent, mens Socialdemokraterna var nede i 23,9. I slutten av oktober var tallene henholdsvis 25,4 og 24,2.

I verste fall kan kriminalitetskrisen ende opp med å bli en dyp politisk krise for Sossarna og gi det avgjørende støtet til en grunnleggende endring av svensk politikk.

Mens bombene smeller og guttunger skytes vokser Sverigedemokratene altså videre, og det til tross for at de svenske sosialdemokratene alt har blitt ganske harde i de «harde trygghetsspørsmålene».

I verste fall kan kriminalitetskrisen dermed ende opp med å bli en dyp politisk krise for Sossarna, og gi det avgjørende støtet til en grunnleggende endring av svensk politikk.

Flere innstramminger?

I denne situasjonen er det interessant at debatten om veivalget og synet på innvandring, integrering og kriminalitetsbekjempelse har fortsatt etter valget i fjor og den kompliserte regjeringsdannelsen sist vinter. Det skyldes ikke at det er mange og sterke stemmer som nå vinner gjennomslag for at man den gang gikk for langt, men det motsatte: Det er reist spørsmål om hvorvidt man gikk langt nok.

Löfven ble jo til slutt nødt til å lene seg på mer liberale sentrumspartier (samt Vänsterpartiet) for å sikre seg regjeringsmakt, noe som innebar å inngå en del vamle kompromisser, er argumentet. I partiet fantes det også motstemmer som kritiserte «den nye tonaliteten». Dermed kan man jo ha feilet i det som var hovedformålet med politikkvendingen, nemlig å overbevise velgerne om at man faktisk er et annet parti i dag. Det kan jo fortsatt reises tvil om hvor ektefølt endringene egentlig har vært.

Den danske suksessen – eller «suksessen», alt ettersom – ble tatt til inntekt for en ytterligere tilstramming i både politikk og retorikk.

Den umiddelbare foranledningen for den nye runden med debatt var også Folketingsvalget i Danmark i juni i år, der de danske sosialdemokratene klarte å stoppe velgerflukten, bringe flertallet over til venstresiden og skaffe et solid regjeringsgrunnlag. At det sosialdemokratiske partiet i Danmark selv samtidig gikk noe tilbake var ikke avgjørende for dem som gjerne ville at danskenes strategi skulle framstå som en ubetinget suksess.

Dermed ble den danske suksessen – eller «suksessen», alt ettersom – tatt til inntekt for en ytterligere tilstramming i både politikk og retorikk, ikke ulikt hvordan de svenske sosialdemokratenes fiasko/«fiasko» i møte med SD av og til brukes som et argument i Norge når Arbeiderpartiets syn på innvandring og kriminalitet er tema.

Hvor ender man opp?

Et av innspillene fra i sommer, som har blitt et referansepunkt for debatten, kom fra redaktøren i tidsskriftet til Tanksmedjan Tiden, Payam Moula. I teksten hans heter det blant annet at enøyd liberalisering i innvandrings- og integreringspolitikken er noe som egentlig hører hjemme på høyresiden. For venstresiden holder det ikke å styre etter humanistiske idealer, argumenterer han. Man må også vektlegge interessepolitikken og forsvare svenske lønnstakere mot underbud på arbeidsmarkedet og mot politisk fragmentering i ulike grupper etter kulturbakgrunn.

Hvordan sosialdemokratiet skal løse motsetningene mellom majoritets- og minoritetssvensker gjennom å bli hardere i innvandrings-, integrerings- og kriminalitetspolitikken er det selvsagt mulig å stille seg undrende til.

I motsetning til i Danmark var skrittene i Sverige kanskje for små, og motstanden i partiet for høylytt, til at man egentlig kunne forvente full effekt?

Selv om det for tiden ikke ser ut til å virke særlig bra, kan det jo likevel være et effektivt grep for å hindre at større deler av den tradisjonelle velgerbasen forsvinner til partier som helt åpenbart ser seg tjent med å spille slike konflikter opp. Alternativt kan effekten igjen bli en annen enn den strategene på partikontoret opprinnelig tenkte seg.

Helt uavhengig av om man mener innstramningene er fornuftige og legitime, eller ikke, er dette i alle fall en legitim bekymring: I motsetning til i Danmark var skrittene i Sverige kanskje for små, og motstanden i partiet for høylytt, til at man egentlig kunne forvente full effekt? Er det grunn til å tro at det vil bli annerledes nå, eller er faren til stede for at en ny, men fortsatt beskjeden runde med skjerpelser vil gi et like beskjedent resultat også ved neste korsvei?

Og om man også da fortsetter som før: Hvor vil dette i så fall ende?

På vei inn i SDs æra?

I verste fall kan den paradoksale konsekvensen av Sossarnas relative forsiktighet bli at ordskiftet og politikken over tid forskyve mer enn tilfellet ville vært om man tok et større skritt tidligere, slik tilfellet har vært i Danmark. Kanskje ender man opp med å ofre enda mer av verdipolitikken uten å få en særlig mye bedre posisjon å bedrive interessepolitikk fra.

For Socialdemokraterne begynner dette i alle fall å ligne en svært alvorlig utfordring nå, og de stadige smellene, skuddene, drapene som setter problemstillingen på spissen gjør selvsagt ikke situasjonen bedre.

SD kan stå foran et gjennombrudd av samme betydning som det sosialdemokratiet sto foran på begynnelsen av 1900-tallet

Da debatten i høst ble omtalt på SRs podkast «Det politiska spelet», drøftet man sågar et for sosialdemokratiet urovekkende scenario, nemlig at Sverige kan stå på terskelen til en ny æra preget av økende SD-dominans. SD kan stå foran et gjennombrudd av samme betydning som det sosialdemokratiet sto foran på begynnelsen av 1900-tallet, var spekulasjonen.

Den gangen var det jo sosialistene som brøyt med god takt og tone, slik SD i dag blir beskyldt for å gjøre. Den gang var det likevel S som representerte de som ikke hadde noen form for politisk representasjon. Er det ikke nettopp dette man – om man legger godviljen til – kan si at SD forsøker i dag?

Tid for ettertanke

Uansett hvordan man vrir og vender på de politiske analysen, kommer man likevel ikke unna at den faktiske situasjonen i Sverige nå er på bristepunktet, og at det må være maktpåliggende også for et sosialdemokratisk parti å sette en stopper for den grove kriminaliteten som utspiller seg. Det betyr imidlertid ikke at vi bør droppe ettertenksomhet og nyanser i omtalen av den svenske virkeligheten.

Mange husker sikkert Melissa Horns sang om drapet på «Kungsholmens havn» fra minnemarkeringen etter 22. juli-angrepene i 2011. Sangen fanget stemningen etter terroranslaget i Norge, men handler i virkeligheten om et annet rystende drap i Sverige noen år tidligere, da flere unge gutter mishandlet og drepte 16 år gamle Riccardo Campogiani etter bråk som oppsto i tilknytning til en ungdomsfest i Stockholm.

Horns tekst maner oss til å unngå både ignoranse og alt for enkle analyser.

I dag er det narkotikarelatert gjengvold som dreper unge gutter i Sverige, men med en liten justering, siden Jaffar var ende ett år yngre ennCampogiani, får Horns tekst likevel egne seg som avslutning her – om ikke annet så for å mane oss til å unngå både ignoranse og alt for enkle analyser:

Alla som vill, ta en stund att fundera

När ska vi göra mod av sorgen och börja agera

Nu städar man gatan och snart försvinner alla spår

Och vi fortsätter att växa fast han förblir femton år