Blod, svette og barseltårer

Forrige uke fikk helseminister Ingvild Kjerkhol overlevert en kravliste på sju punkter – for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Bak står Femihelse, Bunadsgeriljaen og Barselopprøret, og en lang rekke organisasjoner har vært med på å utforme kravene. Kravlisten ble levert til helseministeren under en demonstrasjon på Eidsvolls plass, med omtrent 2000 frammøtte.

Fødehistorier er mødres war stories, livsomveltende og uforglemmelige historier om mot og mestring, frykt og frustrasjon.

Blant kravene er punkter som bedre oppfølging av mors fysiske og psykiske helse, at det må være nok penger, folk og plass, og at alle skal få et godt tilbud uavhengig av hvor de bor.

Budskapet er at norsk svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg ikke er god nok, og at myndighetene er nødt til å begynne å lytte til alle dem som har negative opplevelser i forbindelse med at de har født barn.

«Når det fødes et barn, fødes det også en mor», skrev Ina Libak nylig i et innlegg om barselomsorg. Fødehistorier er mødres war stories, livsomveltende og uforglemmelige historier om mot og mestring, frykt og frustrasjon. Det å føde er en hendelse som preger oss resten av livet.

Et sykehus får bedre betalt for et hastekeisersnitt enn for å jobbe for å sørge for ukompliserte fødsler.

Få ting er så uforutsigbart som det å få barn. Vi vet ikke hvordan svangerskapet vil forløpe, hvordan fødselen blir eller hva slags unge vi får. Det er ikke noe vi kan styre.

Rammene rundt, derimot, fra oppfølging i svangerskapet til fødsels- og barselomsorg, er snekret sammen av politiske avgjørelser.

Graviditet er ingen sykdom, får gravide stadig høre, og å være blodfersk mor er heller ikke det samme som å være syk. Dermed står gravide og mødre i en særstilling i helsevesenet – for de behandles gjerne på samme sted som man behandler mennesker som er syke eller skadet. Det får noen litt merkelige konsekvenser, som for eksempel at et sykehus får bedre betalt for et hastekeisersnitt enn for å jobbe for å sørge for ukompliserte fødsler.

Fødsels- og barselomsorgen i Norge er fragmentert.

Mitt første barn kom inn i livet etter en vanskelig fødsel. Etter tre døgn med intense smerter, ble fødselen satt i gang, jeg fikk riestimulerende drypp som til tider gjorde at jeg ikke fikk pauser mellom riene. Jeg klamret meg til lystgassmasken, dro pusten dypt inn og syntes ikke det hjalp en dritt, mens jordmoren som jeg aldri hadde møtt før fortalte meg hvor flink jeg var.

Jeg følte meg ikke flink i det hele tatt, hadde bare jævlig vondt, smertene var ulikt alt annet jeg hadde opplevd. Jeg fikk epidural, ble lam i det ene beinet, og fødselen endte med en stresset baby som ble dratt ut av meg med sugekopp.

Det er lett å la seg engasjere i kampen for et bedre tilbud for fødekvinner. Det er i vår alles interesse at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen er så god som den kan være.

Det er faktisk ikke så mye å be om. Det handler om penger, ressurser og organisering.

Det finnes mange nok historier om dårlig oppfølging.

Føde- og barseltilbudet har blitt bygget ned det siste tiåret. Det er en akutt og prekær mangel på jordmødre både på fødeinstitusjonene og i kommunene. Resultatet er et arbeidspress som er så stort at halvparten av de spurte jordmødrene vurderer å slutte, ifølge en undersøkelse gjort av Den norske jordmorforening.

I 2019 kritiserte Riksrevisjonen helseforetakene for å mangle strategi for å rekruttere og beholde ansatte. «Mangel på bemanning kan få alvorlige konsekvenser for tjenestetilbudet til innbyggerne», sa daværende riksrevisor Per-Kristian Foss til Dagsavisen.

Min andre og tredje fødsel var helt annerledes enn den første. Jeg var bedre forberedt – ikke fordi noen hadde forberedt meg bedre, men fordi jeg visste hva jeg gikk til. Derimot var barseloppholdet en dårligere opplevelse begge gangene – på grunn av manglende kapasitet og fordi det nye sykehuset i Østfold ærlig talt ikke har en særlig familievennlig barselavdeling.

Det er en akutt og prekær mangel på jordmødre både på fødeinstitusjonene og i kommunene.

Nylig kom nyheten om at den jordmorstyrte ABC-enheten på Ullevål må stenge i ni uker i sommer på grunn av bemanningsproblemer. Når Oslos nye sykehus etter planen står ferdig i 2030, er ABC-enheten borte. Friske fødende skal oppfordres til å dra hjem 24 timer etter fødsel.

Liggetiden på sykehus etter fødsel blir stadig kortere. Hvilket tilbud fødekvinner får når de kommer hjem, varierer. Fødsels- og barselomsorgen i Norge er fragmentert, og jeg er neppe alene om å bli fulgt opp av en kommunal jordmor i svangerskapet, møte en (eller flere, hvis man finner på å føde under et vaktskifte) ny og fremmed jordmor på fødeavdelingen, for så å bli fulgt opp av nøyaktig null jordmødre etter hjemkomst.

Mine fødehistorier er bare tre av mange. Hvert år skapes rundt femtifem tusen slike historier i Norge. De fleste er gode, noen er dramatiske, noen er triste. Noen er ødelagt av feil eller mangler ved helsevesenet. Noen minner som skulle ha vært gode er blandet med noe vondt.

Det er faktisk ikke så mye å be om.

«Dette er vårt siste varsel, nå vil vi ha bedre barsel», var en av parolene under 8. mars-toget for fire år siden. Det finnes mange nok historier om dårlig oppfølging. Vi vet at vi mangler mange jordmødre (og regjeringen har allerede opprettet flere studieplasser). Vi vet hva som skal til for å få en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

Det er på høy tid fødekvinner tilbys mer enn blod, svette og barseltårer.

 

Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 2. mai 2022.