Cancel culture: Fra berømmelse til fordømmelse

På sosiale medier kan veien til verdensberømthet være kort. Det kan skje i løpet av timer og minutter. Alle deler, og vips går en liten videosnutt tatt opp på gutterommet viralt. Like etter kan det være slutt, mens fordømmelsen som følger er overveldende. Det skjedde nylig med 20 år gamle Gianluca Conte.

Han ble kjent som pastafyren med «Angry New Jersey cooking show». I løpet av noen få timer hadde videoene han la ut på TikTok gitt mer enn 1,3 millioner følgere. TiKTok har på kort tid blitt en av verdens mest populære apper, lastet ned av over 1 milliard mennesker. Det er også den første kinesiske sosiale-medier-appen som har blitt stor internasjonalt.

Blant barn i Norge er den nå like populær som SnapChat. Mange av brukerne er svært unge, helt ned i 10-12 år. TikTok lar brukere dele video, som kan gå viralt raskt. Den uformelle formen tar verden med storm, og dette utnyttet Gianluca Conte.

 

Veien er kort til kansellering

Alle likte den italienske aksenten og den morsomme og sinte måten han tilberedte pasta på. Men berømmelsen var kortvarig. Tidligere hadde Contes nemlig laget videoer som var stereotypiske og rasistiske. Istedenfor å leke sint italiener, improviserer han «an angry ghetto girl» og «a ghetto black man».

I det øyeblikket de gamle videoene dukket opp, ble Gianluca Conte en typisk “milkshake duck”. Det er en som blir feiret i sosiale medier, bare for rett etter å bli straffet hardt for å ha gjort eller sagt noe upassende en gang i fortida.

Det var tegneserieskaperen Ben Ward som skapte uttrykket i 2016 i en twittermelding: «The whole internet loves Milkshake Duck, a lovely duck that drinks milkshakes! *5 seconds later* We regret to inform you the duck is racist», skrev han.

Conte fikk sine minutter gledefylt berømmelse før det snudde brått. Opp som en bjørn og ned som en skinnfell, heter det vel. For offentlige personer kan straffen for å ha noe grums i bagasjen være langt hardere.

 

«Cancel culture» som årets nyord

Nyttår markeres alltid med kåringer av årets nyord. I 2019 var et av dem «cancel culture». Begrepet nådde ikke helt å få en norsk oversettelse, men vi har fått debatten i Norge også. «Cancel culture» er et uttrykk for at folk trekker seg unna og slutter å støtte, eller like, en offentlig person.

Folk slutter å støtte deg, slutter å følge deg på sosiale medier, slutter å høre på hva du har å si.

Begrepet beskriver det å viske ut en person som en slags straff. Tenk på Kevin Spacey, eller Kanye West (avbildet øverst) etter at han ga sin støtte til Donald Trump og begynte å uttale seg kontroversielt om slaveri. Det som menes med «cancel culture» er at den som gjør eller sier noe som andre synes er problematisk, blir presset ut og betraktes som en ikke-person. Folk slutter å støtte deg, slutter å følge deg på sosiale medier, slutter å høre på hva du har å si.

Du er med andre ord ferdig. Du finnes ikke lenger.

 

En alvorlig straff

Det er vanskelig å si noe om hvor ofte dette faktisk skjer, men det finnes ingen tvil om at det å kanselleres, slettes og utestenges er en alvorlig form for straff. Noen vil si at det likevel kan være en helt nødvendig reaksjon.

Har du prøvd å bruke fornuftige argumenter, og snakket med innestemme en stund, uten at noe skjer, kan det være behov for å bruke hardere lut. Dersom en imøtekommende, raus og forståelsesfull tilnærming ikke biter, er det naturlig med en opptrapping.

Noen vil også mene at det pastafyren gjorde slett ikke var «feilsteg» eller «noe upassende», men uttrykk for en underliggende dyptgripende rasisme.

Når noen klager på at de er offer for en «cancel culture», kan det dessuten være en måte å vri seg unna ansvar på. Dette blir brukt som et maktmiddel for å slippe å ta opp egne feiltrinn til refleksjon, og å lære av dem, mener Sarah Hagi.

Det er greit å reagere …

Hagi er journalist i The Times, og dekker tema som rasisme og islamofobi. Selv har hun fått flere dødstrusler og rasistiske slengbemerkninger enn hun kan holde oversikt over. Hun mener folk slenger ut begreper som «cancel culture» for å få henne til å holde kjeft.

«Jeg er svart, jeg er muslim, og jeg er kvinne, og med sosiale medier kan marginaliserte mennesker som meg utrykke oss på andre måter enn vi kunne før. Det betyr også at rasistiske, sexistiske eller intolerant adferd ikke flyr like godt som det gjorde tidligere», som hun skriver.

Når straffen er utestengelse, er det ikke lenger mulig å be om tilgivelse – og å få det.

I Hagis øyne gjelder ikke dette bare rike mennesker, som industriledere, men også «alle med privilegier som historisk har beskyttet dem mot offentlige vurderinger». Ettersom de ikke klarer å håndtere et vidtrekkende kulturelt skifte, må de støtte seg på fraser som «cancel culture» for å frata sine kritikere legitimitet, mener hun.

Vi skal selvsagt også ha lov til å reagere når noen går over streken. Det vil være uenighet om hvor streken går, og det er mange meninger om hva som er greit og lov, men rasisme er ikke greit.  Fordommer, intoleranse og stereotypier må møtes og motsies.

 

… men hvordan reagerer man?

Når det er sagt, blir det neste spørsmålet hvordan det er ok å reagere. Cancel culture er i denne sammenhengen skadelig av minst tre grunner:

Den første og helt grunnleggende er at man ikke skiller mellom sak og person. Første bud i barneoppdragelsen er å forklare at det en person gjør er forskjellig fra det en person er. Når barnet ditt kommer hjem og sier at «Ola er slem», vil den voksne svare «Nei, Ola er ikke slem». Men det Ola gjorde der, var dårlig gjort. Poenget er at du skal kunne komme med en uttalelse som isolert sett er problematisk, uten at det rokker ved deg som person.

Dette første poenget henger tett sammen med det neste. Når straffen er utestengelse, er det ikke lenger mulig å be om tilgivelse – og å få det. Når noen går over streken, finnes det også et utall andre måter man kan markere dette på. Man trenger ikke å blokkere noen fra sosiale medier eller overse dem i all framtid. «Den spøken var litt drøy,» kan man for eksempel si. Eller: «Det der er ikke en måte å beskrive andre mennesker på. Det var fordomsfullt sagt. Det Ola gjorde var ikke bra, men han skal få en sjanse til.»

Noen ganger er det riktignok vanskeligere å tilgi – og noen ganger er det noen gjør så ille at det blir nærmest umulig å skille handlingen fra personen som utførte den. Som oftest er det imidlertid ikke slik, og reaksjonene bør uansett stå i forhold til «forbrytelsen». Prinsipielt må det være mulig å sette punktum. Og det skal være mulig å legge fortiden bak seg.

 

Hvor plettfrie må vi være?

Det tredje poenget handler om nettopp mangelen på raushet i kanselleringskulturen. Hvor ble det av tanken om at tvilen skal komme tiltalte til gode?

Ingen mennesker er blanke tavler. Alle har levd liv bak seg. Og alle har vi vel gjort feil? Hvor perfekte skal vi forlange at en persons fortid skal være? Er det ikke rom for å angre?

Før var det bare folk med makt og posisjon som kunne være portvakter og nekte noen en plattform. Redaktører kunne velge å ikke trykke det du skrev, arrangører kunne sørge for at du ikke fikk en megafon for meningene dine.

Faren er at grepet brukes når overtrampet ikke egentlig kvalifiserer for det.

På sosiale medier er vi portvakter alle sammen. Da kan det kjennes godt å bruke den makten vi har fått til å kansellere noen. Det kan være fristende å si: «Sorry, sånne som deg gidder jeg ikke å forholde meg til. Jeg kansellerer deg. Du er død for meg.»

Poenget er at det skal være svært alvorlig dersom det noen har gjort eller sagt skal diskvalifiserer dem fra all framtidig offentlig samtale og fra enhver maktposisjon. Faren er at grepet brukes når overtrampet ikke egentlig kvalifiserer for det.

 

Gapestokken

Før noen utestenges eller kanselleres, er det ofte noe annet som skjer, også det beskrevet med et engelsk begrep med to C’er: Såkalt «Call-out Culture».

Det betyr å peke ut enkeltpersoner og vise fram deres dårlige holdninger eller handlinger. Det er et virkemiddel fra middelalderen: å trekke noen inn på torget, og sette dem i gapestokken til alles spott og spe. Nå kunngjøres det med kraft fra twitter- og facebook-kontoer hvem som er en person med dårlige holdninger, som burde skamme seg.

Det kan være ganske brutalt.

 

Antikkens potteskår

Poenget er: Hvis vi tenker oss litt om, skjønner vi raskt at vi alle kan bli den neste Milkshake duck. For hvem kan med hånden på hjertet si at de aldri har gjort eller sagt noe som fellesskapet (eller et høylytt mindretall) ville ta kraftig avstand fra?

Hva slags samfunn skaper vi, hvis vi ikke kan gjøre feil, hvis vi skal gå rundt å frykte at noe fra en gang for lenge siden blir fanget opp, gjort til en stor sak og fordømt? Dette blir særlig problematisk om ikke bare det vi gjorde blir dømt nord og ned, men at vi, som personer, blir forkastet.

Kan vi ikke i det minste legge inn en forsinkelse og noen begrensninger i våre lovprisninger og fordømmelser av andre mennesker?

Å bli kansellert er antagelig omtrent den samme teknikken som ble brukt i antikkens Athen. En folkeforsamling med minst 6 000 borgere holdt avstemning, og hver skrev et navn på et potteskår. Den som hadde navnet sitt på flest skår, ble forvist fra byen i ti år.

Det er ganske klart at dette ikke burde være en rettesnor for oss i dag.

 

En drøy straff

Toleranse handler blant annet om å godta at mennesker er sårbare og feilbarlige skapninger. Ta fra dem den sosiale aksepten, ta fra dem følelsen av å være verdsatt og av å være del av fellesskapet, og du tar fra dem livsgleden med det samme. Det er en straff som er så drøy at vi burde tenke oss om en ekstra gang før gjør oss til dommere over andre.

Sosiale medier inviterer ikke akkurat til nyansert og veloverveid respons. De sterke og umiddelbare reaksjonene premieres: «Heia, deg» og «for en dust» blir en vanlig omgangsform.

Kan vi ikke i det minste legge inn en forsinkelse og noen begrensninger i våre lovprisninger og fordømmelser av andre mennesker? For hver enkelt av oss er det kanskje en idé å vente en dag med å videreformidle noe som «alle» deler? Etablerte medier og plattformer kan heller ikke fraskrive seg ansvaret for å moderere innhold. De bør kjenne sin besøkelsestid og ta ansvar i slike situasjoner.

Det er ikke så rart at mange vegrer seg for å mene noen offentlig, hvis de føler at det er seg selv de legger i potten, og ikke argumenter i en debatt.

Jeg er slett ikke sikker på hvor mange som virkelig blir kansellert, i den betydning at de mister posisjoner eller jobbmuligheter, eller utestenges fra den offentlige samtalen. Men retorisk kan slike virkemidler likevel være skadelige nok. Uten skillet mellom person og sak blir det vanskelig for de aller fleste å ha en meningsfull offentlig samtale, og nettopp det er noe vi sårt trenger.