Cruel Britannia

Hun var en svak utenriksminister og en enda svakere statsminister. Dronninga døde på hennes vakt og den britiske økonomien kom nær en kollaps. Historien vil ikke være henne nådig.

Liz Truss vil sitte til det konservative partiet får valgt en ny leder til å erstatte henne neste uke. Hun vil stå igjen som en komisk parentes i britisk historie. Langt mer alvorlig er virkelighetsoppfatningen til det statsbærende partiet som for halvannen måned siden ga henne tillit og nøklene til landet.

Tilliten til britisk økonomi er sterkt fallende.

Truss ble valgt på et enkelt mandat og på en enda enklere analyse: Storbritannia skulle utnytte friheten ved å stå utenfor EU til å skape vekst. Øyriket var holdt tilbake for lenge under EUs åk, var fortellingen. Truss skulle levere på dette med lav skatt og høy vekst. En strategi som aller mest virket som en teori fra en selvhjelpsbok − du må bare ville det nok. Du må bare satse hardt nok. Og lukke øynene.

Truss kunne ikke innfri på dette. Markeder og institusjoner sa nei. Inflasjonen ville bli enda villere. Hennes økonomiske plan tålte ikke møtet med virkeligheten. Hun klarte ikke å oppfylle sitt mandat og går av. Truss er ute av denne moderne, britiske tragikomedien, men tilbake står et konservativt parti i en historisk krise. I den samme økonomiske virkeligheten som før. I en hengemyr det ikke er snarveier ut av.

Verdens mange kriser er også britenes utfordringer. Men britene sliter langt mer enn de fleste andre med sin helt selvpåførte krise. Britene lider nå aller mest fordi de har åpne, blødende sår − etter at de skjøt seg selv i foten i 2016. Storbritannia befinner seg nå i et kaos fordi de trakk seg ut av sitt aller viktigste og tryggeste samarbeid – med Europa og EU.

Tilliten til det styrende konservative partiet er nesten utradert.

Seks år har gått. Og konsekvensene begynner å bli tydelige. I 2016 var utgjorde britisk økonomi 90 prosent av den tyske. Nå er den redusert til 70. Handelen med Europa er 16 prosent lavere i dag enn den ville vært hvis britene hadde blitt i EU.

Tilliten til det styrende konservative partiet er nesten utradert. Tilliten til britisk økonomi er sterkt fallende. At det britiske høyre skal lykkes med en ny leder, er det ingen grunn til å tro på. Det konservative partiet er så grundig ydmyket at det nå ikke kan være noe å tape på å innrømme at 2016 var en tabbe, og det kan begynne å kladde på en ny EU-søknad. For ei heller et Storbritannia utenfor EU, er det grunn til å tro på.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 20. oktober 2022.)