… og jeg likte det
Hva betyr det egentlig? Å være en polyglott elsker.
Det var det jeg lurte på i det jeg satt meg ned med boka til Lina Wolff for første gang. Jeg er ikke for pretensiøs til å innrømme at jeg aldri i mitt liv har hørt ordet polyglott før, og jeg leser sjeldent bakpå en skjønnlitterær bok rett før jeg setter i gang. Som regel åpner jeg bare boka og begynner, det er privilegiet med å kunne lese noe uten fotnoter.
I ettertid har jeg tenkt at det var bra at jeg leste akkurat De polyglotte elskerne på den måten, uten forventninger og forhåndsinformasjon, for da kom følelsen av at noen ga meg en ørefik så brått på meg som den gjorde.
Jeg gikk rett i fella til Lina Wolff
Nå kan det hende du lurer på om jeg er masochist. Følelsen av å blir dratt til er vel ikke noe man umiddelbart har lyst til å gå inn i. Men det er et annet poeng med ørefiken, for på den måten åpnet boka også for spørsmålet: Hva faen var det som traff meg nå?
Siden i sommer og fram til nå har jeg lurt på det.
Ingen slipper unna
Det var som et spørsmålstegn at jeg la fra meg De polyglotte elskerne i sommer. Jeg var på ferie og forsøkte å forklare den for mannen min, men det som kom ut av munnen min hørtes nok mest ut som forfjamset babling. Noe jeg forestiller meg er en ganske vanlig, umiddelbar respons på det å få en ørefik uten å forstå hvorfor.
Jeg beskrev den som morsom, noe flere anmeldelser av boka også har gjort, men jeg kunne egentlig ikke sette fingeren på hva det var jeg syntes var morsomt med det hele. Jeg tror det var den komiske gjenkjennelighet i de mannlige karakterene i boka som fikk meg til å humre. Det er jo unektelig noe latterlig over en mann som oppdager at det finnes et blikk utenom det mannlige. Som om han har oppdaget Amerika flere tusen år etter de som var der først og vil ha applaus for det.
Først da kommer man forbi alle lagene og blikkene fra andre og som man også har internalisert
Men, historien om kolonialismen er jo en tragedie og da Deichman og Agenda Magasin inviterte serieskaper Siri Seljeseth og produsent for Heimebane Vilje Kathrine Hagen til å diskutere boka, ble det raskt klart at jeg har ledd på upassende steder. Jeg gikk rett i fella til Lina Wolff, fella som er det mannlige blikket. Et blikk som først ble beskrevet av filmkritiker Laura Mulvey i 1975.
Det mannlige blikket kan tilhøre andre enn menn også. Tenke seg til.
Er jeg en fallen feminist?
Måter å se på
I et essay fra 1972 kalt “Ways of seeing”, skriver kunstkritiker John Berger om malerier av kvinner fra renessansen i Europa og hvordan disse ofte var portrettert stirrende inn i speil: “Speilet ble ofte brukt som et symbol på kvinnens forfengelighet [og at dens funksjon var] å få kvinnen til konspirere til å behandle seg selv som … et syn”. Berger argumenterte for at denne måten å se seg selv på forsterket deres internalisering som objekter og som et syn for det mannlige blikket.
I De polyglotte elskerne er det også en relasjon som spesifikt tar for seg dette speilet som symbol. For da den italienske adelskvinnen Lucrezia innleder et forhold til forfatterassistenten Marco Devoti, er det ved at han plasserer henne foran et speil før de har sex med hverandre.
Noen går et helt liv uten å se med noe annet enn det mannlige blikket
Under samtalen vår på Deichman om boka fortalte også Siri Seljeseth om at hun en gang hørte noen snakke om at for å bli kvitt det mannlige blikket på seg selv foran speilet så må man se på seg selv i minst ti minutter. Først da kommer man forbi alle lagene og blikkene fra andre og som man også har internalisert.
Et utbredt blikk
For Max Lamas, forfatteren og kulturmannen i boka, tar det lang tid å oppdage en kvinne som menneske: “Men jeg fortalte min ekskone noe annet også. Jeg forsøkte å forklare for henne at jeg aldri hadde sett en kvinne gjøre ting slik kvinnen i huset gjorde dem. Raskt og liksom røyskattaktig, men likevel med en underlig finesse. Da sa min kone: Det er nok slik, Max, at du aldri har sett noen kvinne gjøre noe i det hele tatt. Hva mener du? sa jeg. Du har aldri sett noen. Du har bare sett deg selv, og kvinnene du har hatt, har bare vært speil du har kunnet se deg selv i.”
“Null konkurranse” svarer han henne som begrunnelse for at han ikke viser til flere kvinnelige kollegaer
Noen går et helt liv uten å se med noe annet enn det mannlige blikket. Og det er ikke alltid menn som ser med dette blikket, men det er ofte det.
– Det mannlige blikket er ikke noe alle menn bruker, eller den eneste måten menn ser kvinner. Men det er utbredt, uttalte Lina Wolff til Dagsavisen tidligere i år.
Uinteressante kvinner
Kvinner leser mannlige og kvinnelige forfattere, de fleste menn leser ikke kvinner, heter det seg. “Hvorfor leser jeg så få bøker skrevet av kvinner?” spurte Klassekampens Mímir Kristjánsson seg denne uka.
“Sannheten er at det menn gjør interesserer oss mer enn det kvinner gjør”, skrev Harald Eia en gang og høstet applaus for det. Men, som Marie Simonsen fulgte opp med å poengtere: Det er ikke akkurat noe nytt for kvinner det der.
I et av essayene til Siri Hustvedts “Kvinner som ser på menn som ser på kvinner” skriver hun om Knausgårds avfeiing av kvinnelige forfatterkollegaer. “Null konkurranse” svarer han henne som begrunnelse for at han ikke viser til flere kvinnelige kollegaer.
Vi kan ikke være både politiske og personlige med det blikket
Og jeg kom til å tenke på akkurat det da jeg leste De polyglotte elskerne. I en passasje hvor Max Lamas forklarer den blinde, men klarsynte og utrolig vakre Mildred hvorfor han ikke kan skrive om kvinner: “Problemet, sa jeg, er at hvis man skriver om noe annet enn menn, så blir det politikk.”
Å være begge deler
Det blir, det er ikke.
Problemet er altså blikket. Rettere sagt, den som ser på kvinner med det mannlige blikket.
Og sånn er det. Vårt problem, oss kvinner altså, er at vi ikke får være mer enn én ting når vi leses med det mannlige blikket. Vi kan ikke være både politiske og personlige.
“Jeg hadde ikke trodd at du skulle være morsom” sa en mann til meg en gang, en mann jeg ikke kjente. For han var jeg politisk, og da fikk det vel nesten holde, til kvinne å være.
Det er ekkelt at også jeg leste henne på den måten
Nå som jeg nylig har blitt mor har dette blikket fått en ny mening. Ikke fordi det seksualiserer meg, men fordi det ofte usynliggjør meg. Og akkurat den delen av dette blikket har kanskje druknet litt i nåtidens historier om det som er så åpenbar undertrykkelse: trakassering og overgrep. Begge deler er viktig.
Å internalisere det mannlige blikket
I De polyglotte elskerne er det bare én kvinne som fremstår som fri og som derfor ganske enkelt forklares i det okkulte. Mildred blir gjenstand for en slags fremmedgjøring gjennom Lamas øyne. Som om han tenker: Hun kan jo umulig både være klok og vakker, da må hun åpenbart være farlig.
Det er flaut å innrømme det, men det er viktig at jeg gjør det
Av forfatteren har hun blitt gjort blind. Blind, men klarsynt. Ironisk fordi hun er den eneste kvinnen som ikke ser på seg selv og verden med det mannlige blikket. Det virker som et poeng, men hva vet vel jeg, jeg var redd for henne til å begynne med jeg og. Det flammende røde håret, utenomjordisk vakker og med klarsynte evner. En heks.
Det er ekkelt at også jeg leste henne på den måten.
Akkurat som det er ekkelt at jeg leste overgrepet mot Ellinor i første halvdel av boka på en armlengdes avstand. “Jeg er ikke et slikt menneske som blir voldtatt” sier hun til seg selv under selve voldtekten. Hun sier ikke “en slik kvinne”, hun nøytraliserer ordet kvinne og tar på den måten dobbel avstand fra det som skjer. Ellinor vil kanskje heller være en mann, hun vil sloss og ser ned på det hun mener er svakhet. Hun vil se med det mannlige blikket, og jeg tenkte ikke noe over det før lenge etter at jeg hadde lagt fra meg boka. Det er flaut å innrømme det, men det er viktig at jeg gjør det.
Etter å ha lest De polyglotte elskerne og oppdaget mitt eget blikk har jeg skammet meg en hel del
For det å se på andre med det mannlige blikket gjør deg ikke til et fritt menneske. Det å holde andre kvinner på en armlengdes avstand kan like gjerne gjøre deg til en nyttig idiot i det prosjektet som også er din egen undertrykkelse, når alt kommer til alt.
Det er viktig å minne seg selv på det, om man ikke ønsker å bli en feminist som trekker stigen opp etter seg.
Flerspråklige
Å være polyglott betyr å være flerspråklig. Max Lamas ønsker seg en flerspråklig elsker. Det er nesten som at han føler han fortjener det, på samme måte som han synes det er interessant å knuse kvinner bare fordi han har makt til det.
Etter å ha lest De polyglotte elskerne og oppdaget mitt eget blikk har jeg skammet meg en hel del. Jeg lurer jeg på om jeg noensinne vil klare å kvitte meg fullstendig med det som åpenbart sitter så dypt innprentet i meg. I oss.
Hva ville skjedd med verden hvis blikkene våre blir polyglotte?
Jeg lurer også på hvordan Mímir Kristjánsson leser denne boka, nå som han har oppdaget at kvinner kan skrive bøker. Jeg lurer på om han vil få veldig mye applaus for det.
Det polyglotte blikket
Mennesker kan se syner, men i veldig mange år har det irritert meg at det ikke finnes et ord for å høre dem. Man kan ikke høre syner, det gir ingen mening. På samme måte går det ikke an å si flerseende? Det ordet finnes ikke, men det burde det kanskje i denne sammenhengen.
Noen ganger kan en litterær ørefik være akkurat det verden trenger
I mellomtiden må jeg nøye meg med å stille spørsmålet mitt sånn: Hva ville skjedd med verden hvis blikkene våre blir polyglotte?
Noen ganger kan en litterær ørefik være akkurat det verden trenger.
Kommentarer