De betydningsløse steders hevn

CAMBRIDGE: Vestlige demokratier har blitt stadig mer polariserte. Velgere på landsbygda og i småbyer blir gjerne satt opp mot velgere i mer folketette, urbane områder. Dette er riktignok ikke et nytt fenomen og heller ikke den eneste faktoren som påvirker velgermønstre. Men skillet mellom by og land er en betydelig drivkraft i dagens kulturkrig.

Og hva kan vi gjøre for å håndtere denne utfordringen?

Denne dynamikken blir, tankevekkende, beskrevet av økonomen Andrés Rodríguez-Pose som «de betydningsløse steders hevn». Dette antyder at den pågående populistiske bølgen, som skyller over oss, i stor grad gjenspeiler geografiske forskjeller.

Hvordan kom dette skillet mellom by og land til å dominere den politiske diskursen og utviklingen i så mange land? Og hva kan vi gjøre for å håndtere denne utfordringen? Noe av svaret er å finne i de strukturelle økonomiske endringene som har gjort det mer lukrativt å bo i urbane områder. I dagens kunnskapsbaserte økonomi, der verdier i økende grad er avledet fra immaterielle kilder, får man ofte positive ringvirkninger ved å samle mennesker i tett befolkede, urbane områder.

Dette skaper såkalte klyngefordeler (“economies of agglomeration”) som oppveier ulempene ved å bo i en storby. I byer kan man finne mange lavtlønnede service-jobber, og man kan finne tilfeller av alvorlig fattigdom. Men byer tiltrekker seg også høytlønnede fagpersoner og folk med høyere utdanning.

De store økonomiske utfordringene de siste 15 årene – den store resesjonen i 2008-2009, offentlige innstrammingstiltak, koronapandemien, energikrisen og inflasjonsbølgen i 2022 – har forsterket og framskyndet denne trenden. Folk som lever på «betydningsløse steder» har opplevd at gode jobber har blitt borte, offentlige tjenester har blitt dårligere og at deres økonomiske framtidsutsikter har blitt svekket. Og dette har skjedd i raskt tempo.

I lys av denne utviklingen, er ikke dagens populistiske backlash så overraskende, spesielt ikke når mange politikere er del av den framgangsrike urbane eliten.

Offentlige tjenester og infrastruktur virker mer omfordelende enn skatt.

For å gjøre noe med denne negative utviklingen og svekke populismens appell, må vestlige land revitalisere småbyer og lokalsamfunn i distriktene. De må også sikre allmenn tilgang til grunnleggende offentlige tjenester. Men dette må være ledd i en mer omfattende nasjonal innsats som forener borgere fra alle samfunnslag om et felles mål: å styrke vår kollektive velferd.

I en nylig publisert rapport, som jeg har skrevet sammen med Stella Erker og Andy Westwood, viser vi hvor store forskjeller det er i tilgangen på grunnleggende kollektive tjenester og fasiliteter, som busstransport, bredbånd, sykehus og høyere utdanning, i ulike engelske kommuner. Og vi undersøker hvordan vi kan revitalisere småbyer og distriktsområder i Storbritannia ved å investere i grunnleggende, universell infrastruktur.

Vi identifiserer også infrastruktur og tjenester, både i offentlig og privat eie, som er avgjørende for livskvaliteten til landets innbyggere. Det er infrastruktur og tjenester som gjør at folk kan komme seg til jobb og timeavtaler hos lege, som sørger for at barn får tilgang til utdannelse og som sikrer god helse.

Offentlige tjenester og infrastruktur virker mer omfordelende enn skatt. Ved å sørge for tilgang til grunnleggende infrastruktur og tjenester, kan vi derfor gi alle muligheten til å forbedre egne og andre familiemedlemmers liv.

Dette er et nedbrytende narrativ.

Myndigheter har ansvar for offentlige tjenester og infrastruktur, som veier og havneanlegg. Men infrastrukturrelaterte tjenester, som bredbånd, leveres ofte av private bedrifter. Offentlig infrastruktur har i flere tiår blitt svært mangelfullt finansiert, mens privat infrastruktur blir i stadig større grad utnyttet av fondsforvaltere og aktive eierfond (private equity) som øker tilkoblingsavgifter (og andre gebyrer) og kutter ned på vedlikehold.

Dette har bidratt til en utbredt oppfatning om at sosial og økonomisk utvikling som kommer mange til gode, stoppet opp på slutten av 1900-tallet.

Dette er et nedbrytende narrativ. Derfor er det avgjørende å reinvestere i framtiden. Som Robert J. Shiller og andre har påpekt, kan positive narrativ føre til bedre økonomiske resultater. Felles framtidstro kan styrke offentlig moral og bidra til økonomisk vekst.

Dette gjelder særlig i dagens komplekse økonomi. Som økonomen Paul Seabright påpeker i sin bok The Company of Strangers fra 2004, er mennesker i dag stadig mer avhengige av hverandre. Økonomisk produksjon finner nå sted på tvers av enorme og spredte økosystemer. Og omtrent alt vi bruker, fra skjorter til smarttelefoner, består av materialer og komponenter som kommer fra mange ulike land.

Mange av oss kjøper jevnlig ting fra fremmede på nett, til tross for at vi ikke aner hvem de er eller hvor de bor. Og denne prosessen foregår for det meste uten problemer.

Land som ignorerer «betydningsløse steder» risikerer selv å bli betydningsløse.

Men gjennom overgangen til en immateriell digital økonomi, har vi blitt enda mer klar over hvor komplekse og sårbare disse økonomiske økosystemene er. Framveksten av datadrevne digitale tjenester har gjort livene våre mer sammenvevde.

Dette skaper i sin tur nettverkseffekter: Våre egne, individuelle vinninger og framskritt er avhengig av andres handlinger. Tenk for eksempel på en transportdelingsplattform: Jo flere sjåfører, jo mer kan brukere dra nytte av tjenesten – og motsatt.

Å prioritere et lands kollektive interesser framfor profitt er, i siste instans, primært et politisk spørsmål – særlig med tanke på hvordan dypt polariserte samfunn, som vårt eget, kan ha en dyster framtid i vente. Men det er likevel økonomiske argumenter for hvorfor vi bør investere i offentlige tjenester og infrastrukturen som kreves for å opprettholde disse tjenestene.

Ved å erkjenne at felles framtidstro og tro på muligheten for sosial mobilitet bidrar til økonomisk vekst, kan vi rette opp i den økonomiske skaden som har skjedd de siste 20 årene. Land som ignorerer «betydningsløse steder» risikerer selv å bli betydningsløse.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org