De syke betaler regningen for regjeringens skattekutt

Kutt i brillestøtte og tannregulering. Kvote på stomiutstyr. Slutt på gratis fysioterapi for over 200 000 mennesker, blant andre brannskadde og amputerte. Høyere egenandel på medisiner og helsetjenester for en million nordmenn. The list goes on, som man sier.

«Det skal lønne seg å jobbe», er selve arbeidslinjemantraet. Og for de aller, aller fleste av oss gjør det jo det, både økonomisk, sosialt og helsemessig. Men når man ser på hva Solberg-regjeringen har gjort de siste årene, er det lett å spekulere i om utsagnet ikke bør snus på hodet. Det de egentlig mener er kanskje «det skal straffe seg å være syk»?

Kuttene de siste årene skjules gjerne bak begreper som «effektivisering» og «forenkling»

Kuttene de siste årene skjules gjerne bak begreper som «effektivisering» og «forenkling». Men faktum er at det spares hundrevis av millioner på å gjøre tjenestene dyrere (fysioterapeut, egenandeler, tannregulering og brillestøtte) og dårligere (årlig kvote på diverse utstyr for mennesker med utlagt tarm, for eksempel).

Det regjeringen sparer på å nekte folk med stomi (utlagt tarm) å hente ut så mye utstyr som de faktisk trenger, tilsvarer om lag fem prosent av det Kjell Inge Røkke betalte i formueskatt i 2017 – før regjeringen reduserte den, da.

Mens det blir billigere å være Kjell Inge Røkke, blir det altså dyrere å være syk. Når de to frikortordningene neste år skal slås sammen til én, økes samtidig egenandelstaket. For dem som fikk to frikort er det penger å spare med den nye ordningen. Dette er folk som allerede har høyere helseutgifter enn oss andre, og mange tilhører sannsynligvis den gruppen som ble fratatt tilbudet om gratis fysioterapi for et par år siden. Med dette som begrunnelse nekter regjeringen for at sammenslåingen av de to frikortordningene er usosial.

Mens det blir billigere å være Kjell Inge Røkke, blir det altså dyrere å være syk

Det snakkes mindre høyt om hvem som skal ta regningen: Det er alle de andre syke – i form av høyere egenandelstak. Det er nemlig ikke til å komme fra at til tross for forenkling og penger spart for noen, innebærer regjeringens løsning et kutt (eller en innsparing, om du vil) på 272,5 millioner kroner, som skal «benyttes til andre formål», som det heter i statsbudsjettet. Lavere formueskatt, for eksempel.

For syke som havner utenfor arbeidslivet, er det enda flere kutt. Regjeringens innstramming i arbeidsavklaringspenger (AAP) er et eksempel på at det straffer seg å være syk under Solberg. Regjeringen har spart milliarder på å dytte syke mennesker ut av AAP. Samtidig har kommunene fått økte utgifter til sosialstønad, som er siste løsning når du er for syk til å jobbe, men ikke ferdig utredet for uføretrygd. AAP-kuttene har derimot ikke hjulpet syke mennesker tilbake i jobb, slik intensjonen var.

Regjeringen har spart milliarder på å dytte syke mennesker ut av AAP

Apropos uføre, her straffer det seg både å være ufør med barn og ufør pensjonist. For noen år siden bestemte regjeringen at uføretrygd og barnetillegg ikke skulle overstige 95 % av tidligere inntekt. Innstrammingen medfører en innsparing på 89 millioner kroner, dobbelt så mye som regjeringen først anslo. Økningen skyldes at flere ble rammet enn først beregnet. Regningen tas av noen av dem i Norge som har aller minst å rutte med.

De eldre slipper som nevnt heller ikke unna. Nå skal skjermingstillegget for uføre pensjonister fjernes. Det betyr at pensjonen blir lavere, ettersom levealderen blir høyere. Der friske folk kan jobbe lenger for å kompensere for mindre pensjon, må uføre greie seg med lavere inntekt. Innsparingen er beregnet til 1,3 milliarder kroner i 2030.

Det virker som om dagens regjering ser for seg at folk blir friske og arbeidsføre av å få dårligere økonomi. I hvert fall er «arbeidslinja står fast», ofte svaret på innvendinger mot denne typen politikk.

Det virker som om dagens regjering ser for seg at folk blir friske og arbeidsføre av å få dårligere økonomi

Det samme skjedde i pleiepengesaken, som jeg selv har levd tett på. Det virket som om regjeringa trodde at hvis foreldre fikk (eller ble truet med) dårligere økonomi, så ville dødssyke unger raskt friskne til. Slik er det altså ikke.

Det vi derimot vet, er at økonomiske bekymringer ikke er bra for helsa. Vi vet også at den økonomiske ulikheten vokser raskt i Norge. Sånn blir det, når de syke og de som har minst skal betale for å gjøre livene enda bedre for dem som har mest.